SUN SUX-intervju: Fra punk i okkuperte kjellerlokaler til synthpop på kunstgallerier

Selv mener bandet det handler om det samme: En folkelig vri på musikk for eliten.

b
a

– Bandet oppstod ved en feiltakelse.

Pål Rosenkrantz, egentlig gitarist i punkbanda Haust og Okkultokrati, snakker om den mystisk leddsykdommen han pådro seg som et resultat av egen hybris i forbindelse med innspillingen av Okkultokratis siste skive, Snakereigns. Vel ute av sykehuset var ikke Pål lenger gitarist. Han var ufrivillig blitt redusert til synthist. Sammen med Okkulto-kollega Henning Wisth på vokal og californieren Andrew Snyder på trommer startet han SUN SUX for snart et år siden.

– Synth er jo dusteinstrument nummer én. Det er liksom det enkleste instrumentet man kan velge å spille på. Så vi tenkte fort at «shit, her er det bare å begynne å mekke». Vi lagde et helt album på en halv sommerferie. Det er kjapt og effektivt å holde på med synth. Det er ikke noe brains bak det, sier Pål.

Så – dere har startet det dere selv karakteriserer som et synthpop-band, funnet frem solbrillene og ikke minst: dere har tatt artistnavnene Paul Cruz, Benjamin Bruce og Henry White. Forventer dere å bli tatt seriøst?

Henning: – Klart det. Musikken prater for seg. Det andre har ikke så mye å si.

Var det noe dere ikke fikk utløp for i de andre banda?

Henning: – Det er bare mer av det samme, egentlig. En folkelig vri på musikk for eliten. Det er catchy låter det handler om uansett.

Pål: – Jeg tenker at metal og elektronisk musikk alltid har gått hånd i hånd. Black metal og trance er liksom… Det er presedens der, det er mye overlapping.

Er bandnavnet et påskudd for å bruke solbriller på scenen?

Henning: – Det var egentlig noe som kom etter hvert, men det falt seg veldig naturlig da det først skjedde. Forrige konsert starta jeg med å ikke ha på solbriller. Da jeg tok de på midtveis i konserten var det en som hadde overhørt en publikummer si “Der, ja! Endelig kom de!» Så det er tydeligvis noe folk vil ha. Solbriller på scenen er det man på engelsk sier er “større enn livet”.

Pål: – Du spiller konsert og det er allerede mørkt. Tar du på solbriller blir det enda mørkere. Du ser ingenting. Det er det samme som shoegazing. Grunnen til at jeg har langt hår er at jeg kan ha det foran ansiktet når jeg spiller. Solbriller er bare en annen måte å vise litt blyghet på, at man ikke er helt comfy med å stå der. Vi er ikke akkurat born entertainers.

Et interessant bidrag til solbriller-på-scenen-diskursen! De aller fleste ser motsatt på det, vil jeg tro.

Pål: – Rock og pop er de mest forfengelige sjangrene som er, så hva forventer man egentlig? Alt er bullshit uansett. Alle pop- og rockeband drar på med forfengelige, visuelle triks for å føle seg comfy.

Henning: – Elektronisk musikk gir en annen mulighet for større anonymitet. Det er ikke trynene til de som lager musikken som er det viktigste.

Hva annet er forskjellig?

Pål: – Elektronisk musikk gir deg så mange muligheter. Vi er jo helt noobs. Jeg begynte å spille synth for et år siden, og måtte finne ut av alle de jævla knappene. Jeg har fortsatt ikke funnet ut av noe! Jeg vet ingenting om programmering og data, vi lager våre egne regler as we go. Det føles som et opprør, fordi vi ikke er en del av en scene, vi er ingenting, vi lager dette med våre egne regler og våre egne handikap. Og på grunn av våre handikap kommer det til å bli unikt.

Hva er punk med synth?

Pål: – Det er vi ikke så opptatt av. Personlig har jeg aldri sett på meg selv som så veldig punk. Sist jeg prøvde å kjøpe mat på Blitz ble jeg totalt ignorert der jeg stod, men det er helt greit. Punk for meg handler mer om den musikalske «fuck you»-greia, sånn som Theoretical Girls og Teenage Jesus and The Jerks dreiv med. Gjør det som føles rett og gjør det hele tiden. Hvis man tar et dykk i engelsk synthhistorie så finner man band som brøt ut sammen med punken, bare at de valgte synth. Punks med synth. Men de ble sett på som noe helt annet enn de som valgte gitaren. De ble sett på som pop, selv om de kanskje ikke var poporienterte folk.

Hva med å bare si fuck you og kjøre på med singback når man først er i gang? Dét er punk!

Pål: – I utgangspunktet var planen vår å være Dead Moon møter synth. Det er der de analoge trommene kommer inn. At det ikke skulle være det der ukule, rene synthbandet som trykker på play og så er det en som synger. Vi vil ha det faremomentet, muligheten til å fucke opp en låt. Vi er vant til å spille låter, så jeg hadde syntes det hadde vært veldig rart å gi fra seg hele det aspektet ved en konsert, å ikke stå å spille noe, for hva faen skal man gjøre da? Da må man vertfall ta på seg solbriller.

Så langt virker det som dere har spilt mest på ukonvensjonelle scener: I skogen, på Vigelandsmuseet, på Black Box… Er det tilfeldig?

Pål: – Vi har stort sett spilt på kunstarenaer hittil, og det føles både annerledes og bra. Tanken på å ta dette prosjektet inn i en rockekjeller igjen er ikke så fristende. Det har man gjort i så mange år.

Hva er forskjellen?

Pål: – Man får jobbet med kreative mennesker. Man møter folk som vil gjøre konserten til noe annen et bare en konsert. Den mentaliteten finner man ikke i punk og hardcore. De vil ha deg til å spille for en slikk og ingenting sånn at vennene deres kan komme og synes promotøren er kul.

Andrew: – Kunst-settingen skaper en helt annen dynamikk med publikum. Det er mye mer givende og interessant enn å spille klubbkonserter. Hadde vi bare spilt på rockeklubber hadde vi vært et helt annerledes band, selv om vi hadde spilt akkurat den samme musikken. Jeg vet ikke helt hvorfor. Vi spilte vår første konsert i naustet bak Operaen, med utsikt over hele Barcode i solnedgang. Folk svømte i fjorden, en halvnaken mann spilte fløyte og en jente kom opp av vannet og solgte oss kaktus-burritoer. Da tenkte vi: Dette er hjemme, det er her vi vil være.