Idømt millionbot for graffiti som 19-åring: –Kommer aldri til å klare å nedbetale gjelden

Etter å ha blitt tatt på fersk gjerning i nittenårsalderen ble Zoer (25) idømt erstatningskrav fra NSB og Sporveien på til sammen nesten en million kroner. I dag er han lærling i et håndverkeryrke og ser lyst på fremtiden. Vi ha møtt den hardest bøtelagte norske graffitimaleren.

b
a

LES OGSÅ:Millionbøter skremmer ikke graffitimiljøet. NATT&DAG ble med det unge crewet MSHF/Hi-5 da de malte en t-banevogn i Oslo.

Hvordan endte du opp som en av de større taggerne i Oslo?
– Det begynte da jeg startet på videregående. Jeg tagga litt før det, men da jeg kom til dit møtte jeg de som var like gamle som meg, som tagga og greier, og da sto man veldig likt. Man hadde akkurat begynt å male litt seriøst. Vi var like gamle, hadde de samme interessene og bonda skikkelig. Da begynte man å stjele og bøffe og alt mulig. Spraybokser, alt mulig. Til slutt går det oppover. Man blir inspirert når man ser på filmer og man får en interesse for det.

Hvordan var følelsen da du ble tatt opp i «a-laget»?
– Jeg har møtt mange legendariske mennesker. Jeg tror mange av dem, hvis de hadde integrert seg i det normale samfunnet, kunne de nådd veldig langt. De har dannet seg en enorm kapasitet til å tenke annerledes. Det som er interessant er alle de missionsene man gjør. Dra inn i vognhaller, dra til utlandet og maler nye steder, det er det som er shiten. Man fikk mange bekjentskaper med folk man hang mye med. Reiste mye rundt i Europa. Man fikk et nettverk og man sprer seg og får fame, folk ringer deg og du vet ikke hvem de er. De har fått nummeret fra en fra Frankrike, og to tyskere sier «Kan vi male med deg?» og bare «OK, greit!»

Hvor lang tid tok det å komme dit?
– Tre år. Jeg malte mye, da. Det skal sies. Det jeg syntes var kulest var å male tog og t-baner, og vegger langs linja. Jeg bomba ikke så mye på gata som mange andre velger, jeg syntes det var mye kulere å bruke tid og finne ut og studere tidetabeller og den greia der.

Selv om langt færre så det?
– Ja, jeg malte alene. Det er ikke mange som har sett tinga jeg har gjort, for det har aldri blitt vist noe sted. Jeg har tatt bilder, men det er ting folk ikke ser, mange av tingene jeg har gjort er det veldig få som har sett.

Hvorfor ikke skrive noe forskjellig hver gang, i stedet for å etterlate en signatur? Når det er så få som ser det uansett.
– Det er det som tar deg, de gikk spesifikt etter signaturen. Da jeg kom til tingretten sto jeg utenfor med advokaten min og så dem komme med en trillebår med dokumenter og pekte og sa «Se der ‘a, hvilken sak er det der, lissom?» Og advokaten min sa «Jeg ville ikke ledd, det er saken din.» Det var mange andre tags der enn mine. Jeg fikk regning på å vaske hele linje 5, og linje 2, som var sikkert hundre tusen kroner. Det var mange ting jeg ikke har gjort som kom opp fordi signaturen min var i fotografiet. Jeg hadde en tag på en motor under toget, og så var det noen andre som hadde malt over. Jeg prøvde å forklare at jeg har malt en eller annen gang tidligere og vogna har ikke blitt vasket ordentlig, og den taggen har vært med toget lenge. Blir du tatt for å tagge på en bygård får du et forelegg, og så er det ferdig, mens på t-banen er de mye mer hissig. Jeg var allerede dømt før jeg fikk tale i den rettssaken, det var et sånt press allerede fra første dagen. Jeg så det i øynene på dommeren og meddommeren. Politiet drar ikke bare opp graffitien, de drar opp folk man har en relasjon med, «miljøet» jeg var med i. De sa i retten at «vennekretsen til Zoer er det ingen normale mennesker som har noe godt av», de la mye ut om det.

Du ble fersket av politiet på en t-baneendestasjon i 2008. Hva skjedde?
– Jeg har blitt tatt flere ganger, men den gangen ble jeg tatt skikkelig, og ble bitt av hunder…

Zoer justerer på bukselinningen og viser oss sporene etter hundebittet i hoftepartiet.

– Stikker du fingeren inni kan du kjenne det er hult inni der. Bikkja beit godt, den!

Det var politiet som kom med en gang, i vognhallen?
– Ja. Vi løp mot neste stasjon, og der hoppet det en politimann fram og brølte, og det var en bikkje løs i sporet. Vi hoppet opp på perrongen og løp rundt, men der var døra låst. Vi prøvde å komme oss ut, og jeg så politimannen drev og kjasa opp den schäferen så jævlig. «Ja, ta’n! Ta’n!» Vi hoppa ned i sporet og begynte å løpe ut, og der var det et svært høl i gjerdet. Vi tenkte «Her løper vi ut!» Det hadde politiet klippet opp, for å komme seg inn med bikkjene.

De gjorde hærverk sjøl!
– Ja, de gjorde hærverk sjøl for å ta oss! Jeg husker jeg løp og var så sliten, og snudde meg og så at bikkja kom. Da stoppa jeg opp. Adrenalinet gikk fra null til seksti, rett opp, idet bikkja var på vei opp i skulderen. Den beit meg først i skulderen, så gikk jeg ned i bakken. Politimannen, han jogget. Han var ikke Usain Bolt den fyren der, så det tok en stund før han kom bort og fikk tak i bikkja. Det var på vinteren i en snøhaug, jeg ble slengt rundt i snøen. «Reis deg opp! Stå i ro!»  sa politimannen, og jeg sleit meg opp. Bikkja var klin gæren. Da jeg la meg ned igjen på bakken mistet han kontroll over bikkja, og den beit meg i låret. Da fikk han ikke løs bikkja. Han dro i bikkja og bikkja dro i meg, rundt på parkeringsplassen. Da var det ikke moro lenger.

– Jeg satt i en time i bilen før de kjørte oss til legevakta. Med bikkja baki, som bjeffa. Adrenalinet begynte å gå ut av kroppen og krampene begynte å komme. Det rant jo blod, jeg hadde åpne sår. Da vi kom til legevakta måtte jeg bæres inn og settes i rullestol, jeg klarte jo ikke å gå.

Var det et resultat av et spaningsarbeid at dere ble tatt, eller var det bare flaks fra politiets side?
– Det var bare flaks, tror jeg. Vi hadde planlagt det godt. Politiet sa i rettssaken at de ikke skjønte hvordan vi kom oss inn. Jeg skal ikke si hvordan vi gjorde det.

Hvordan planlegger man noe slikt?
– Noen ganger bruker man to timer, andre ganger seks timer. Noen ganger tar det en uke før du klarer knekke kabalen for å komme deg inn.

Man ligger og spaner?
– Ja, du drar ned og bruker en hel helg på å spane. Gjør ingen andre ting. Da lærer du mye. Det var mye av spenningen før jeg skulle inn og male, eller planleggingen før jeg malte som jeg syntes var utrolig kult. Det var det som ga kicket, å planlegge og vite. Du blir sinnssykt løsningsorientert. Taggerne klarer å komme seg opp på taket for å male en piece på Karl Johan uten å bli sett. Det er en ferdighet du bygger deg opp, finne løsninger for hvordan nå et mål. Du får en mestringsfølelse. Og det spiser deg, du blir så målbevisst. «Å, den veggen er kul å male, jeg MÅ dit!» Hvilken dag er det som passer best, når er det mørkest, alle disse tingene. Det er sånne ting du gjør i hodet automatisk.

Hvor lenge holdt dere på der inne?
– Jeg husker ikke hvor lenge det var. Jeg malte uten maske, så jeg var helt i tåka. Jeg klarte ikke å løpe. Var helt løsemiddelskada.

I innslaget på NRK-nyhetene dagen etter snakket Bjørn Rydmark (kommunikasjonssjef i T-banen, red. anm.) om at dere kunne blitt drept i t-banetunnelen.
– Ja, vi «kunne blitt påkjørt og dødd», det var «helt galimatias»! Men sånne ting lærer man. Man lærer å skjønne systemet. Fordelen er på vår side, ikke deres. Vi pugger togtabeller, vi kjenner ut- og innkjøringen bedre enn de gjør sjøl.

Det har vel ikke hendt at noen malere faktisk har blitt påkjørt?
– Nei, jeg tror ikke det. Toget har kjørt, jeg har fått kokende kaffe kastet over meg… Flere ganger har jeg ligget under tog og tatt bilder, og toget har begynt å kjøre. Du skvetter som faen og må rulle ut i tide, for sjåføren vet ikke at du ligger under der. Det har vært mange sånne episoder. Da jeg var seksten-sytten-atten hadde jeg månedskort og var ute i t-banenettet hver dag i tre år. Du blir vant til og kjenner systemet.

Tror du at du noengang kan få betalt gjelden?
– Ikke hele greia, men en eller annen løsning vil komme i fremtiden. Gjeldssanering er håpet, med mindre jeg vinner i Lotto.  Da kan jeg betale en viss sum penger i fem år, og så står jeg på null igjen. Det er den siste løsningen. Jeg får ikke søkt sanering ennå, for saken er for ung. Så jeg gjør ingenting. Gjelden biter meg ikke lenger. Om de hadde gitt meg fem millioner eller tre hundre tusen måtte jeg gått gjennom samme prosess. Får du en bot på tjue tusen er det surt et halvt år, men får du en bot på en million er det surt helt til det er ferdig.

– Første regninga jeg fikk var fra Statens Innkrevingssentral, på 356,000 kroner. «Betal innen to uker eller tolv prosent rente». Så fikk jeg en fra Sporveien på to hundre og femti tusen og noe. Det tok et halvt års tid før de kom, men de har sendt noen regninger. De hadde regnet på det, hvor gammel jeg vil være når jeg har betalt ned summen, hvis jeg skal ha jobb og barn og hele den pakka. Jeg ville vært ferdig da jeg ble sekstiseks. I mellomtiden kan jeg aldri eie en bil, jeg kan aldri få lån, jeg får ikke etablert meg på den «riktige» måten, så de setter meg i en posisjon hvor det er vanskelig å hente seg tilbake til samfunnet. Hvis man snur, slik jeg har gjort. Det blir vanskelig å starte et nytt liv når man drar med seg et hangarskip fra det andre.

– Det var hardt i begynnelsen. Gjelda sa til meg at «Du kommer ikke til å klare dette». Før brukte jeg enormt mye energi og tanker på å komme meg inn i den toghallen og male, mens nå har jeg brukt den samme energien og tankene på jobb, og på å komme meg over fjellet. Sjefen min sa det til meg, «Zoer, du bruker din gamle tankegang, men har snudd den om til noe positivt». Jeg har fått en utrolig hard lærdom, men nå bruker jeg den lærdommen i hverdagslivet.