– Det brasilianske politiet er trent som dyr

En liten gruppe svartkledde anarkister, som møter politiets tåregass og batonger med steiner og brannbomber, har fått stadig mer oppmerksomhet i de voldelige opptaktene til fotball-VM. Vi har snakket med Brasils beryktede Black Bloc-demonstranter.

b
a

– Under protestene kaster jeg stein på politiet, bygger barrikader og kaster tilbake gassbombene politiet kaster på oss.

“Gabriel”, en student i starten av 20-årene forteller om hvordan han ble en del av det som i opptaktene til VM har vært Brasils mest omtalte gruppering: black bloc-demonstrantene. Han har lenge vært aktiv i protestene, men i det siste har han blitt en del av den voldelige fraksjonen som jevnlig støter sammen med politiet og stjeler stadig flere overskrifter.

– Min rolle er å forsøke å holde politiet unna. Jeg prøver også gjøre det som skal til for at gamle og barn klarer å komme seg vekk.

Svart Samba

5 måneder tidligere, da vi først møtte “Gabriel” på en gatefest i Brasil, var han rasende og la ikke noe imellom når han snakket om hvordan myndighetene hadde sviktet Brasil. Når vi tar kontakt med ham i dag, ønsker han å være anonym og er mer forsiktig med uttalelsene sine.

The Economist har sitert medlemmer som truer med å brannbombe spillerbusser og supportere. Frykten for at noe skal gå galt har fått president Dilma Rousseuf til å rykke ut og garantere sikkerheten til de tilreisende, med militære midler hvis nødvendig.

“Gabriel” mener derimot det er politiet som hver gang initierer volden når de opplever at demonstrantene kommer for tett på.

– De er trent som dyr, sier han.

blackboc

”Gabriel” har ikke noe til overs for de som skal holde demonstrantene og myndighetene adskilt. Han forteller hvordan politiet først kaster sjokkgranater og beholdere med tåregass, før de slår etter de nærmeste demonstrantene med batonger. I hans fortelling er han selv en blanding av politisk aktivist og edel ridder som beskytter de uskyldige.

Stadig flere av demonstrasjonene det siste året har blitt dominert av slike sammenstøt, den mest tydelige konsekvensen har vært at de har blitt merkbart mindre enn de enorme protestene som herjet landet i fjor sommer.

Salatsommeren

– Politiet begynte å skyte tåregass og sjokkgranater inn i mengden, sier professor Antonio Engelke.

Han er en mørkhåret mann i midten av 30-årene. Nå går han fram og tilbake i det lille klasserommet og veiver med armene mens han beskriver redselen han følte under protestene i Rio de Janeiro den 20 juni i fjor.

– I midten av en massiv strøm av demonstranter så vi at alle utgangene fra gaten vår var stengt av opprørspoliti. Vi var bare vanlige borgere, ingen opprørere, forteller han.

Engelke underviser til vanlig i Sosiologi ved PUC-Rio, et av Brasils ledende universiteter, men i fjor sommer var han og millioner av brasilianere ute i gatene for å protestere og vise sin misnøye med styret i landet. Siden den gang har han forsket på protestene og hvordan de blir omtalt i media. Han forteller om hvordan han akkurat kom seg unna med metroen før politiet sperret av stasjonene, og med det de siste rømningsveiene. Dagen etter så han videoer på nettet av demonstranter og venner som ble blindet av granatsplinter, jaget gjennom gatene og slått med batonger til de segnet om.

Engelke hevder det var mellom 300.000 og en million mennesker som protesterte bare i Rio den kvelden. Anslagene har variert veldig. Politiet brukte tåregass, batonger og gummikuler mot fredelige demonstranter, forteller han.

– Og det var ikke bare der protestene pågikk, politibiler kjørte vilt rundt i andre nabolag og kastet tåregassbomber inn i restauranter og barer. Det var galskap.

For Engelke var dette den siste dagen han var ute og demonstrerte, og han vet det samme gjelder mange andre.

– VM har satt misnøyen på spissen, ved at det tydeliggjør hvordan offentlige midler ikke kommer folket til gode

I fjor sommer utviklet flere små og fredelige lokale protestbevegelser seg til landsomfattende massedemonstrasjoner, som fjernet glansen fra det positive bildet av landet Brasil har forsøkt å bygge før VM. Det startet smått, da bevegelsen for gratis kollektivtrafikk, Movimento de Passe Livre (MPL), i São Paulo protesterte mot økning i bussprisene. Det ble hardt slått ned på av politiet.

Deretter gikk flere grupper ut for å vise støtte. MPL er dominert av unge studenter, og i de neste protestene var foreldrene deres med i protestene for å fungere som levende skjold mot politiets behandling. Dermed hadde snøballen begynt å rulle: Støtteprotester utløste nye, som igjen tok inn i seg bred misnøye med styre, korrupsjon og ulike sosiale problemer. Mest av alt var protestene mot det militariserte og voldelige politiet, og for retten til å protestere.

– VM har satt misnøyen på spissen, ved at det tydeliggjør hvordan offentlige midler ikke kommer folket til gode, sier Kjersti Kanestrøm Lie.

Lie jobber med protestene for Latin Amerika Gruppene i Norge (LAG) og mener VM-perspektivet blir for ensidig, og at misnøyen har dypere årsaker.

Et eksempel hun bruker er hvordan halve Rio de Janeiro ikke er tilknyttet noe kloakkanlegg, samtidig som Brasil bygger et helt nytt fotballstadion i Manaus for 44.000 tilskuere. Budsjettet er allerede sprengt, nå antar man at den endelige prisen vil bli på 1,7 milliarder kroner, mye grunnet korrupsjon. Legg til at det har vært flere dødsfall under byggingen, at det har vært stilt spørsmål om hvorvidt klimaet i det hele tatt gjør det mulig å gjennomføre kamper og ikke minst at tilskuersnittet for det lokale laget er 600, og bismaken ved arrangementet er forståelig. Hundretusenvis blir tvangsflyttet for å skape plass til de nye stadionene.

Slagord som «Skoler i FIFA-standard» var de mest brukte under demonstrasjonene, som bygget seg stadig oppover til junidagene mellom den 20. og den 23. hvor de største demonstrasjonene på 22 år eksploderte. Personer som aldri stemte, eller hadde vist noen interesse for politikk, trakk ut i gatene for å vise sin misnøye og sinne med myndighetene. Bevegelsen fikk raskt navnet «Salatrevolusjonen», eller «V for Vinegar», etter et absurd eddikforbud politiet hasteinnførte: Ideen var at eddik helt på tørklær og t-skjorter kunne lage provisoriske gassmasker som gjorde tåregassen mindre effektiv. Journalister som forsøkte å dekke protestene ble arrestert for besittelse av eddik, uten at eddik noensinne har hatt noen særlig effekt mot tåregass. De voldelige metodene til politiet fikk raskt sitt motsvar i en voksende gruppe voldelige demonstranter, som kastet steiner og tente på bygninger.

Etter dette gikk demonstrasjonene over i en ny fase, de ble mindre populære og ble tatt over av en liten gruppe radikale demonstranter som agerte under såkalte Black Bloc-taktikker.

politiskjold

De sorte massene

Black Bloc-taktikker i demonstrasjoner har blitt gradvis mer vanlig siden de først ble brukt av husokkupantmiljøer i Vest-Tyskland på 70-tallet. Hovedideen går ut på å bruke sorte klær og hodetørklær som uniform, for å framstå som en enhetlig sort blokk av demonstranter. Taktikkene har preget mange av de største protestene verden over de siste fem årene: i Egypt har de stått mot det muslimske brorskapet, i Canada og Storbritannia har de markert motstand mot global kapitalisme og økte studentavgifter. Det har blitt forsøkt å tegne sammenhenger mellom de ulike gruppene, men dette blir kategorisk avvist av aktivistene selv.

– Black bloc består av mennesker som ikke lenger klarer å snakke med systemet

Hovedårsaken til den utbredte bruken er nok heller at taktikkene er svært effektive, og enda mer i et samfunn med stadig flere mobilkameraer og videoopptak: Ved å ha like klær er demonstrantene tilnærmet umulige å identifisere i ettertid, noe som igjen gjør det vanskeligere å straffeforfølge dem. De sorte klærne skal også skape en fellesskapsfølelse og en gruppedynamikk som gjør at flere går lengre, og er mer voldelige, enn de ville vært i sivil. En annen effekt ved valget av sort er at mange ulike grupperinger kan bruke taktikken, det er ingen automatiske verdier knyttet til plaggene slik det ville vært ved bruk av for eksempel røde klær.

Kanestrøm Lie og LAGs samarbeidspartnere har møtt på Black Bloc i protestene ved flere anledninger.

– Det er en veldig sammensatt gruppe som organiserer seg hovedsakelig gjennom internett, og personlige kontakter, uten noen klart definert ledelse.

I Brasil er taktikken først og fremst forbundet med venstreekstreme grupper uten noen ledelse. Grupper som diskuterer og er aktive politisk på internett, sjelden i etablerte partier. Black Bloc RJ (Rio de Janeiro) er den største av flere Facebookgrupper, med omkring 90.000 medlemmer.

Toppen av isfjellet

Pablo Ortellado er professor i statsvitenskap ved universitetet i São Paulo. Han sier de fleste i Black Bloc er anarkister uten noe tiltro til demokratiet, og at de ikke er ute etter reformer og gradvis endring. De bruker demonstrasjonene som kulisser for å formidle et politisk budskap om at det er noe galt med systemet i seg selv, ikke bare med enkeltpolitikere.

Ortellado har forsøkt å forklare brasiliansk opinion om bakgrunnen for taktikkene, og mener aktivistene feilaktig blir sidestilt med Al-Quaida:

– I starten av protestene var det en idé om at passiv motstand ville tvinge gjennom endringer, men brutaliteten fra myndighetene ble aldri tilstrekkelig omtalt. Black Bloc er en ny type sivil ulydighet hvor man selektivt ødelegger privat eiendom, både for å vekke media til live, og for å formidle budskapet man har å komme med. I Brasil er protestene rettet mot myndighetene, så her har budskapet blitt formidlet ved ødeleggelse av offentlige steder som bussholdeplasser og metrostasjoner.

Professor Ortellados poeng er at å se på Black Bloc som terrorister og pøbler er en blindgate, men samtidig er han usikker på om det politiske budskapet de fremmer kommer gjennom, eller om det har noe gjenklang i de bredere lagene av Brasils befolkning.

Black bloc består av mennesker som ikke lenger klarer å snakke med systemet, sier Yuri Kasahara.

Han er fra Rio de Janeiro og jobber for tiden på NIBR (Norsk intstitutt for by- og regionforsking). Fra kontoret sitt i Forskningsparken forteller han om hvordan familiemedlemmer som aldri hadde vært politisk aktive tidligere nå engasjerte seg.

For Kasahara burde Black Bloc forstås som den radikale og ekstreme delen av en stor gruppe som ikke har noen tillit til styresmaktene, eller muligheter for å bli hørt. De er den synlige delen av et større problem som er utbredt på en global skala.

– Det å ikke tilhøre et politisk parti ble i seg selv et politisk standpunkt i demonstrasjonene. I så måte har de en underliggende tematikk felles med bevegelser som Occupy i USA og Indignados i Spania, grupper som ønsker mer radikale endringer enn enkeltreformer. Den typiske Black Bloc-demonstrant er ung, ofte høyt utdannet, som regel en mann med usikker framtid. Uten noen klar representasjon i tradisjonell politikk og med en følelse av å ikke bli hørt, bruker de vold og ødeleggelse av verdier for å få en stemme. De har mange felles symboler og samles om de samme estetiske uttrykksformene.

guy fawkes

Demonstranter og terrorister

Etter hvert som Black Bloc-aktivistene ble mer fremtredende ble de en del av debatten om en ny terrorlovgivning i Brasil. En rekke nye lover som skal rette seg mot terrorisme er på vei gjennom det brasilianske politiske systemet, og flere av dem møter en storm av kritikk.

Motstanderne mener lovene er vagt formulerte, og i praksis kan bli brukt til å arrestere demonstranter som terrorister. Amnesty har ropt varsko om at lover som denne vil hemme ytringsfriheten og retten til å protestere.

Forfølgelsen av demonstranter i Sao Paulo, som har et av de største Black Bloc-miljøene i Brasil, er et forvarsel: Politiet i byen anklages for å arrestere unge de antar er på vei til demonstrasjonene, for å hindre dem i å delta. Beskyldningene har haglet om at politiet forfølger politiske meningsmotstandere og at det minner om tenkning fra diktaturtiden.

Brasil har ingen terrorlovgivning, mye fordi denne typen lover ble grovt misbrukt i militærdiktaturtiden, spørsmålet er hvorvidt gjeninnføringen av denne typen lover vil være et stort steg bakover for demokratiet i landet.

President Dilma Rousseuf har utsatt innførselen av lovene til etter VM, men semi-konspiratoriske uttalelser om at protestene utgjør et systematisk angrep på hennes regjering tyder på at de fort kan bli innført i etterkant når oppmerksomheten er mindre intens.

Den største trusselen er at politiet med disse lovene vil få verktøyene de trenger for å forfølge på basis av politisk overbevisning. At politiet i Brasil tar i bruk ekstreme midler er vist gang på gang.

Cláudia da Silva Ferreira var en brasiliansk firebarnsmor som har blitt et symbol på behandlingen av fattige i Brasils favelaer. Under et av utallige oppgjør mellom politiet og de mange gjengene i Rio de Janeiro ble hun skutt av det politiet hevder var et streifskudd. Det har blitt hevdet at politiet skjøt henne bare fordi hun kom i veien. Hardt såret ble hun lagt bak i en politijeep for å kjøres til sykehuset. På veien åpnet bakdøra seg. Klærne til Cláudia hang seg fast i døra, og hun ble slept etter bilen på motorveien i flere hundre meter, før bilen endelig stanset ved et lyskryss. Politiet stappet det som da var igjen av Cláudia inn i bilen igjen, før de kjørte henne til det lokale sykehuset hvor hun ble erklært død. De tre politimennene som arresterte Cláudia har seg imellom 69 “drap i tjenesten” på samvittigheten, uten å ha blitt straffet for noen av dem.

 I favelaen er gummikulene byttet ut med ekte kuler.

Det er antatt at over 2000 mennesker blir drept i ulike politiaksjoner i Brasil hvert år. Dette har sparket i gang debatten om at demonstrantene og Black Bloc nå bare får oppleve det som er hverdagen til den store underklassen i Brasil. Yuri Kasahara mener det kan være positivt at også de rikere delene av befolkningen merker brutaliteten og tåregassen til politiet på kroppen. Forskjellen er at i favelaen er gummikulene byttet ut med ekte kuler.

En samling nyttige idioter?

Lederene for Black Bloc RJ-gruppen organiserer det største samlingspunktet for bevegelsen. De kommuniserte med oss på Facebook-chat på svært haltende engelsk, og insisterte på at de ikke kan stå inne for andre Black Bloc-ere.

– Hver person er ansvarlig for det en selv gjør. Det er ingen gruppe her, vår rolle er å beskytte demonstranter mot politiet.

De fleste svarene de gir er enkeltsetninger presentert gjennom et tykt Google Translate-filter, avbrutt av slagord av typen «THE WORLD IS WAR». Det er tydelig at interessen for å snakke med reportere er minimal.

– TV forvrenger alltid fakta og presenterer bare bildene der de som protesterer er terrorister. Forbudene har ingen annen funksjon enn å identifisere personer som ikke bøyer seg for denne dritten som er Brasil, og som bestemmer seg for å kjempe.

Gruppen skal fungere som en motvekt mot bildet tradisjonelle medier gir, og som en måte å «informere» om sannheter som holdes unna den jevne brasilianer. Bildet de tegner er av en samling demonstranter uten trening og organisering, og tilsynelatende uten noen klar ideologisk rød tråd annet enn en idé om at vold er et nødvendig virkemiddel for å bekjempe det som er galt med dagens samfunn.

– Tross alt, hvem liker å ha mennesker som går rundt i masker og tenner på ting i gatene sine?

Det opprører Professor Engelke, som mener Black Bloc er politisk sterile og ute av stand til å stå bak en betydelig politisk endring. Han tror ikke de forstår hvilken rolle de har i demonstrasjonene, og hvordan de har blitt brukt i en bevisst strategi fra myndighetenes side.

– Politiet økte kostnadene for å delta. Resultatet? Bare de som var villige til å ty til vold for å protestere var igjen. Myndighetene var ansvarlige for å radikalisere demonstrasjonene, på denne måten lyktes de i å filtrere deltagerne.

Han mener resultatet har vist seg på to områder: for det første ved at volden og ødeleggelsene har tatt opp hovednarrativet, for det andre ved at protestene har skapt en følelse av kaos og anarki. Resultatet av at gatene ble sett på som voldelige kulisser for anarkister som ville velte systemet, er at opinionen snudde vekk fra demonstrantenes side:

– For at denne strategien skal lykkes er det én ting som er avgjørende: at pressen dekker det myndighetene vil skal bli dekket

Professor Engelke hevder at politiet ved flere anledninger har latt de voldelige demonstrantene herje, for å skape en illusjon av at de når som helst kan ta over og skape anarki. Han nevner en demonstrasjon i Leblon, et av de rikeste nabolagene i Rio de Janeiro, hvor politiet lot demonstranter plyndre og tenne på biler til live tv-dekning i over to timer før de tok affære. Politiet veksler mellom å brutalisere demonstrantene for å knekke dem, noe som hisser opp de radikale elementene, for så å gi disse spillerom til å skape kaos og anarki. På denne måten unngår politiet den verste kritikken, og får batonger og tåregass til å virke som nødvendige verktøy for å holde samfunnet sammen. Etter å ha latt demonstrantene herje får de friere tøyler til å være brutale ved neste protest. Hendelser som den i Leblon bidro til å undergrave og svekke protestene, og ikke minst svekke den viktige støtten i resten av befolkningen.

– Tross alt, hvem liker å ha mennesker som går rundt i masker og tenner på ting i gatene sine?

flammer

Han er ikke enig i det romantiserte bildet Black Bloc har av seg selv som folkets beskyttere, selv om han innrømmer at de ved enkelte anledninger kan ha spilt den rollen. For ham blir de voldelige demonstrantene brukt politisk uten å selv vite det. Han kan forstå hvordan noen tyr til vold når de møter politiets metoder, men er frustrert over at de ikke ser konsekvensen av å kjempe tilbake. Det var kanskje Black Bloc som dyttet vanlige demonstranter vekk fra gatene, men det var ikke de som var ansvarlige for radikaliseringen av demonstrasjonene.

Yuri Kasahara tror ikke at sommerens VM kommer til å være preget av store demonstrasjoner på samme måte som i fjor. Han er mer bekymret for behandlingen de få som kommer til å demonstrere vil få. Han synes det er vemodig at den store bevegelsen gradvis ble mindre, uten noen politiske reformer av betydning å vise til. Jevnlige demonstrasjoner ble holdt nesten helt fram til jul, og pågår fortsatt med en økning fram mot VM, men oppmøtet er nå på tusentall, ikke i hundretusener.

Hverken opposisjonen eller andre politiske grupperinger klarte å bruke protestene til å legge vedvarende press på regjeringen, eller tvinge fram betydningsfulle konsesjoner. Det er fortsatt misnøye med arrangeringen av VM, og sinnet mot korrupte og udugelige politikere har ikke blitt noe mindre, men familiemedlemmene hans som var ute for et år siden har sluttet å delta. Lite tyder på at de vil ta til gatene med det første.

Tilbake i Rio er Professor Engelke enda mer negativ på bevegelsens vegne. Han sier at Black Bloc bidro til å undergrave støtten til protestene, men at de er en konstruert syndebukk som brukes for å unngå betente politiske spørsmål og nødvendig endring. Han er ikke selv i tvil om at det var bevisst fra politi og styresmakter å la vold dominere flere av protestene, selv om han vanskelig kan bevise det.

– Grunnen til all denne volden har blitt mer og mer tydelig: Myndighetene vil skape så mye frykt at de fleste ikke tør å demonstrere. Og tragisk nok, det faktum at dette intervjuet dreier seg om Black Bloc viser i hvor stor grad myndighetenes taktikk faktisk har lykkes.