Fotballens intellektuelle alibier

Det er litt over en uke til fotball-VM, og spenningen sitrer i hver eneste kropp med litt interesse for verdens viktigste uviktighet. Men hvordan står det egentlig til med den intellektuelle ballasten i moderne fotball? Er dagens fotballspillere så hjernedøde som mange frykter?

b
a

Hvis radarparet Jon Michelet og Dag Solstad fikk bestemme hadde alle fotballspillere vært som den brasilianske legenden Socrates. Utdannet lege, politisk aktiv, majestetisk i fremtoning og spillestil. Doctor Socrates var kaptein på det berømte Brasil-laget fra 1982 sammen med spillere som Zico, Edér og Falcao. Laget som i følge alle som digger pen fotball burde vunnet VM, men som ble sent hjem i andre utslagsrunde. Dette var dessuten året nevnte Michelet og Solstad ga ut sin første av i alt fem bøker om fotball-VM, og både myten om verdens beste fotballag som aldri vant og den velartikulerte og utdannede fotballspilleren var skapt.

Socrates

Michelet elsker Brasil, Solstad derimot, er en svoren England-patriot. Dette er en patriotisme han deler med mange nordmenn. Forunderlig nok, ettersom The Three Lions skuffer i stort sett alle mesterskap de deltar i. Det har kanskje noe med underdog-stempelet å gjøre, og følelsen av at mannen i gata kunne bli fotballspiller som appellerer til norske fotballtilhengere. Pensjonerte engelske fotballspillere på 70- og 80-tallet startet ofte bar i hjembyen sin, eller ble satt og drakk på dagtid på baren lagkameratens hadde startet. Det finnes allikevel noen unntak som valgte andre veier enn den fra hjemmet til puben ved endt idrettskarriere.  Tidligere landslagsmann for Nord-Irland og Southampton-spiller Ian Dowie kan skilte med en mastergrad innenfor ingeniørfaget fra universitet i Southampton, i tillegg til å ha jobbet for det britiske flyvåpenet. Den gamle Manchester United-lynvingen Steve Coppell kan skilte med en grad i økonomi, mens Bradford-legenden David Wetherall kan skryte på seg tittelen kjemiker.

Ian Dowie

Ian Dowie

Nittitallet var på mange måter høysesong for fotballspillere som kunne gjøre andre ting enn å bare spille fotball. Chelsea og Southampton-back Graeme Le Saux ble beskyldt for å være homofil fordi han leste The Guardian i garderoben. En fritidssyssel han for øvrig kombinerte med å ta universitetsutdannelse innenfor miljøstudier. Eric Cantona reagerte på pressens framferd etter hans berømte kung fu-spark mot en fan med sitatet «When seagulls follow the trawler, it is because they think sardines will be thrown into the sea.» Dypt og poetisk. Etter endt fotballkarriere startet han dessuten en mer eller mindre suksessfull skuespillerkarriere. Under årets festival i Cannes var han å se i danske Kristian Levrings westernfilm The Salvation.  En annen beinhard type som har gjort karriere som skuespiller etter endt fotballkarriere er Vinnie Jones. Kapteinen fra Wimbledons berømte crazy gang-årgang har vært minst like god som skuespiller, og da særlig i Guy Ritchies Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch. Enn annen fotballspiller som hadde noe å falle på etter endt karriere var trinidaderen Shaka Hislop. Newcastle-keeperen er utdannet ingeniør og har dessuten hatt praksisplass hos NASA.
vinnie-jones-commercial-cpr-dennis-_bergkamp-570x268

Hva så med årets VM i Brasil? EM for to år siden kunne skilte med Kroatia-trener Slaven Bilic. Gitarist i et rockeband, utdannet jurist og selverklært sosialist. Også russeren Roman Shirokov var med da. Urokråke, drukkenbolt og politikk- og litteratur-tweeter. Bilic er borte fra sist, men Shirokov er fortsatt med og gir mesterskapet et intellektuelt alibi sammen med den begrensede, matematikkstuderende (gjesp) England-backen Glen Johnson, den journalistutdannede spanske strategen Juan Mata og MENSA-medlemmet Frank Lampard.  Legger du til at tidligere Norge-stopper Dan Eggen har Blindern-rekord i kollokvier i filosofi og at Brede Hangeland fortsatt leser Morgenbladet til morgenkaffen, er det fortsatt håp for fotballen.
wwwmata--647x231