Guide: Hvordan avsløre en posør

De er overalt. De holder ikke kjeften. Men de stikker ikke dypere enn et grusunderlag eller en kunstgressmatte. Slik kjenner du igjen en posør.

b
a

Vi lever i en tid for stadig individualisering, sies det – familiens betydning svinner, gruppetilhørigheter går i oppløsning.Når det kollektive opphører, står individet tilbake – fritt til å bygge sitt eget liv, skape sin egen identitet. Til å bli seg selv. Skjønt, «frihet» kun på senkapitalismens betingelser, naturligvis. Den stadige «vær deg selv»-formaningen fordrer spørsmålet: Hvem er jeg? Og i den kapitalistiske kulturen er svaret: Den folk vil ha. Slik blir vi alle selvrealiserende merkevarer på identitetsmarkedet. Iscenesatte posører, om du vil.

Kanskje er det umulig å unngå poseringen. Men la oss i alle fall kjenne den igjen. Derfor spør vi: Speil, speil på veggen der, hvem holder det ikke ekte i landet her? Her er vår guide til hvordan kjenne igjen noen av de mest fremtredende posørtypene akkurat nå.

posør_intellektuell

Samfunnsdebattanten

Helt generelt og uten unntak: Krediteringen «samfunnsdebattant» betyr posør. Hvis forfatteren av en tekst hadde hatt en relevant posisjon eller kompetanse for å uttale seg, hadde det naturligvis vært oppgitt. Det samme gjelder «skribent» og lignende ikke-titler.

Mene, mene, mene. Om du har lest avisen (hvilken som helst av dem) en eller flere ganger de siste årene – eventuelt er i besittelse av en Twitter-konto – har du sikkert lagt merke til alt våset som trykkes under påskudd av å være bidrag til en debatt. Det har seg nemlig slik at medieledere i møte med «den nye mediehverdagen» (du, internett og de greiene der), har bestemt seg for at man skal være «meningsbærende». Det oppnår man ved å gjøre to grep: 1) La stadig flere av journalistene skrive hva de synes som ting istedenfor å drive med journalistikk. Journalistene er intelligente nok til å skjønne at ingenting tilsier at de er kvalifisert til å kommentere, men selvopptatte nok til å late som ingenting. Dessuten: Er det noe de faktisk kan, er det å vinkle tekster så det virker som man vet mer enn man gjør. 2) La kronikk- og debattsidene breie seg utover stadig mer av avisen og åpne slusene for folk som har lyst til å se meningene sine (og navnet sitt) på trykk. Man må altså fylle stadig flere spaltemeter med meninger, uten at det henger sammen med at det faktisk finnes flere interessante ting å mene. Løsningen er naturligvis å senke kravene. Dette har åpnet for folk som mener i kraft å «være» menere, og får meningene sine på trykk fordi de også tidligere har fått meningene sine på trykk. Dermed har de blitt «en stemme», og vil etterhvert anse seg selv for å være profesjonell samfunnsdebattant, som om det var et slags yrke. Kvalifikasjonen er utelukkende å være villig til å formulere en ledig mening. Da mediene opererer med en markedslogikk, hvor mange visninger og delinger tilsier kvalitet, er denne bruken av meningsmaskiner i deres øyne vellykket – selv om delingene ledsages av tekster som «Hvorfor i helvete kommer dette på trykk?»

posør_fotballsupporteren

Den tenkende fotballsupporteren

I et land som kombinerer skyhøyt utdanningsnivå med allment akseptert eliteforakt, er det klart «intellektuelle» trenger folkelige alibier. Ventiler. For de er jo tross alt egentlig bare «en enkel gutt/jente», alle som en, doktorgraden til tross. Slik får vi den nye selvproletariseringen: Akademikere som ikler seg arbeiderklassegevanter (Liverpool- eller Enga-drakt) på lørdager. Lite bekrefter det sympatisk normale selvbildet som å føre samtaler med tvungne a-endelser om praktiske gjøremål og totomfire med en håndverker i Klanen. Ingenting kler vel balkongen på Kampen bedre enn et «Vål’enga»-flagg! Tilbake i hverdagen kan man jo diskutere supporterkultur i et antropologisk perspektiv med kolleger på instituttet, eller fotballens episke element med kompiser på litteraturhuset. Habitus redusert til farge på trøya. Massemønstring redusert til sesongkort på stadion. «Indre jubel» redusert til taktfast roping på Morten Berre. For vi er bønda ifra nord, ikke ta det ifra oss.

Speil, speil på veggen der, hvem holder det ikke ekte i landet her?

Den Unge Intellektuelle

– Jeg har smattet litt på en tankerekke her…

En student med hornbriller, blazer og påfallende unødvendig hodeplagg har for n’te gang gjort beslag på ordet – og dermed sine medstudenters tid – i første forelesning i innføringsemnet i idéhistorie. Etter et raskt forbehold (for eksempel: «først vil jeg bare si at tid er relativt»), innledes en innøvd utgreiing kamuflert som et spørsmål med:

– Er det ikke sånn at…

En ordstrøm som ikke lar seg stoppe på annen måte enn at foreleseren går med på at «Joda, for så vidt, du har kanskje rett i at Baudelaire ville sett slik på det». Da smiler han – for det er oftest en ung mann, dette – Den Unge Intellektuelle. Og inntar sin sedvanlig lite imponerte, tilbakelente positur. Satt kommentaren ekstra godt vil han kanskje driste seg til å lese demonstrativt i en avis. Det er jo ikke slik at han, en tjueåring med litt under 120 studiepoeng, kan lære noe av denne sedate og middelmådige professoren.

Rollen «ung intellektuell» inntas gjerne av menn i starten av tjueårene, som – i mangel av noe å identifisere seg ved i livet for øvrig – lar studentidentiteten totalt oppsluke seg. I brist på faktisk akademisk tyngde bygges hans persona rundt et stadig behov for å uttrykke intelligens og kunnskap. Alle samtaler er en konkurranse om å presse inn flest mulig sitater og innøvde, innfløkte meninger. Dermed er også all lesing research til neste anledning til å imponere, hvilket etterlater lite tid til å faktisk sette seg inn i temaer. I stedet memorerer han alle internettartikler av typen «10 Misconceptions about Napoleon».

Den Unge Intellektuelle er (det vi si: har valgt å være) elitist, og vil alltid forsøke å skille seg ut. Ikke fra kultureliten – den har han uansett ingen kontakt med – men fra den ordinære student. Dette lite ambisiøse utgangspunktet, kombinert med en mangel på faktisk intellektualitet, gjør at han ofte lar seg forføre av en helt utdatert akademisk retning, og ender opp med forbilder som ikke har vært radikale eller spennende på veldig lenge. Derfor har han (uten å vite det) en referanseramme som er like reaksjonær som klesstilen.

Politisk mener han egentlig ingenting, men velger standpunkter som passer «kontrær, men ikke for kontroversiell»-posisjonen. For eksempel å sverge til en obskur ideologi («Folk i Norge skjønner bare ikke libertarianisme»), eller avvise realpolitikk overhodet. Havner du i samtale med en ung mann som er veldig opptatt av ting som at fønikerne og punerne ikke er det samme, men synes norske partier blir så like at det ikke er noen vits å stemme – vel, det er god sannsynlighet for at det er en poserende Ung Intellektuell.

posør_kunstneren

Kunstneren

Jo mindre talent, jo viktigere er det å nettverke seg oppover. Derfor går kunstposøren på alt av utstillingsåpninger, seminarer og OCA-foredrag. Som absolutt alle kunstnere i Norge vil kunstnerposøren være hvit og ha middelklassebakgrunn. Vedkommende er grunnleggende konform og konsensushungrig, men så opptatt av å fremstå som det motsatte at hun nesten tror på det selv. Dette slår blant annet ut i iherdig innsats for å skaffe seg innvandrervenner, for å vise hvor «komfortabel» hun er med det.

Når det kommer til selve kunsten, gjelder uttrykk som lar en fremstå original uten å risikere noe. For unge er det internettestetikken som gjelder: Gifs, collager og dobbelteksponeringer toppet med kitschy grafiske elementer fra 90- eller 00-tallet, gjerne krydret med uinteressant ironi. Når posøren gjør et forsøk på å forklare arbeidene sine vil du høre floskler som: «det ambivalente», «entropi» eller «randomness». Av mer tradisjonelle materialvalg er detkunstakademi-skolen som gjelder: Uferdige arbeider, søppel, rot, plank, vev, rufsete tekstil, grisete gipsstatuer og «naivt maleri» med tykke abstrakte malingsstrøk. Barneaktige streker ispedd «intuitive» subversive ord og setninger. Innen performance er det fortsatt «kroppen» som er greia, spesielt for kvinner. Å smøre seg inn i ting som smør, kroppsvæske eller vonde ting som glasskår, er en sikker vinner. Uansett kategori elsker posøren å bruke poesi i pressemeldinger. Se også opp for «bohemske» idealer. Spesielt gutter og menn i Oslo har en hang til den gamle Kristiania- bohemen. Disse er ekstremt selvopptatte, påtatt sentimentale og snakker i mange tilfeller irriterende langsomt. Kunstnerisk interesserer de seg for rare objekter og historier fra sin ubetydelige hjembygd. Slik får de det de setter høyest: «Det autentiske».

Politisk står kunstposøren konsekvent til venstre, uten å være spesielt belest eller oppdatert. Det hindrer ham ikke fra å drive med «politisk kunst». Posøren elsker «sivil ulydighet» og «aktivisme», som gir utslag i verdiløse «aksjoner» som å pakke inn offentlige skulpturer i sort plast. Skrål og ståhei, «makta» gjesper. Klassikeren er å dra Palestina-kortet. Stipend renner inn, sammen med tilbud om utstillinger og invitasjoner til pretensiøse seminarer ingen bryr seg om.

Denne «kunstneren» elsker å vise sin utemmede «galskap». For eksempel ved å ta på seg bunad på en vanlig dag eller å ta med et fenalår og kniv på bar for å dele ut til gjester rundt seg. Se også opp for craaaazy dansing og høylytt deklamering om bruk av weed og alkohol, som om det skulle være radikalt. Psykiske lidelser eller rusproblemer er edgy og kult.

Helt generelt og uten unntak: Krediteringen ‘samfunnsdebattant’ betyr posør.

DJ-en

Den vanligste posør-DJ er ikke kjendis- eller blogger-selecta (en som setter på skiver), men derimot en selvutnevnt vinylgeek som desperat søker innpass i kjernemiljøet. I samtale med andre DJ-er ytrer posør DJ-en sterke meninger, kopiert direkte fra en artikkel på Resident Advisor eller Factmag. Boiler Room-settene blir sett på YouTube, mens posøren spiser taco, før det blir en liten tur på Badstu. Som andre DJ-er er posør-DJ-en helt vanvittig opptatt av vinyl, men til at hele livet tilsynelatende dreier seg om dette, tar han formatet avslørende lite i bruk i sitt virke som platesnurrer: Han bruker utelukkende Traktor og USB-stick når han spiller, og hvis han en sjelden gang tar i bruk den svarte plasten har den BPM-sticker på seg. Påpeker du dette kommer posøren til å påstå at stickeren allerede var påklistret da han kjøpe platen brukt på Oye Records i Berlin. Posør-DJ-en er ekstremt opptatt av community og bruker mye tid på å slå ring om miljøet han har smisket seg inn i, men når en annen DJ lykkes med en fasjonabel spillejobb blir det alltid masse baksnakking og sjalusidrama.

posør_punkeren

Punkeren

Posørpunkeren må deles inn i to kategorier: Den eldre og den yngre. Felles for dem begge er at de søker seg til punk på jakt etter tilhørighet, ikke av opprørstrang.

Den eldre punkposøren er en reaksjonær og konservativ skapning som ikke bryr seg om punk per se, bare tomme, foreldede slagord og et image som fattigmann. Dette er også punkposørens livsløgn: Trygg middelklassebakgrunn til tross, er han overbevist om at han tilhører arbeiderklassen. Proletariseringen består i å ha ukonvensjonell sveis (les: dreads eller en variant av hanekam), skabbete hund og å tilbringe tid på autonome ungdomshus. I den eldre punkposørens hode gjør dette ham «punk». Alle andre er stort sett fascister. Selv holder han seg politisk aktiv ved å stadig være mot nazisme. Etter årevis i ymse bandkonstellasjoner begynner han å bli mistenkelig dreven på gitar, noe han desperat forsøker å skjule. Punk handler tross alt om «tre grep og sannheten». Bandet – som sannsynligvis heter Hüngersnöd – eksisterer mest for at gutta kan troppe opp i øvingslokalet en gang i uka for å mimre om gamle dager. Når det kommer til andre band dømmes de mindre etter musikken, og mer etter hvor langt bandmedlemmene drar veganismen sin.

Den yngre punkerposøren kjennetegnes av Kvelertak-merch og Nike Air Max 1, som han hardnakket påstår han kjøpte før det ble «hipster». Han hater nemlig hipstere. Selv ser han ut som en svensk Weekday-ansatt, og kan finne på å presse en olavest utenpå skinnjakka. Musikalsk setter han pris på band som ikke er redde for å blande punk med andre sjangre. Kvelertak er en selvskreven favoritt og kassegitaren på Gallows’ Gray Britain-album har ved flere anledninger blitt beskrevet som «modig». Når han selv står på scenen med bandet sitt – sannsynligheten er stor for at de heter Tides of Hate – setter den yngre punkposøren én fot på monitor og bare rocker ut skikkelig, mens vennene hans mosher løs med ironisk distanse. Opplevelsen beskrives som «rockesjokk» når han sitter svett på backstagen. Den yngre punkerposøren fikk sin første tatovering på halsen, og nå står knokene for tur: STAY TRUE. På denne måten ser han hardt tatovert ut når han er fullt påkledd. Årets høydepunkt er når gjengen skal på roadtrip til Linköping for å se en hel haug med drittband på Deadfest. Der kan de mingle med likesinnede og dyrke UNITY-ånden, men det viktigste er likevel crew-bildene som blir tatt langs veien og lagt ut på Instagram.

posør_rapperen

Rapperen

Shiiiit, 746 views på YouTube! På tide å lage en låt om alle de hatefulle streitingene som ikke trodde du ville klare deg som rapper. Eller i det minste poste en sånn motivasjonsgreie på Instagram. What’s paper without the haters, eller hva? 34 likes. Digg.

Hiphop er som et gravitasjonsfelt for posører. Hvor skal man begynne? Med han drita fyren som henger over skulderen til etablerte rappere på byen og skriker bars inn i øret deres? Pop-rapperen som slår tilbake mot mobberne med NRJ-hits og klaging på «haters»? Gutta som lager tullerap-videoer som er akkurat litt for seriøse til å overbevise oss om at de ikke egentlig vil være en rappere? Han Skeez-typen som kan 400 enderim for mikrofon, men ikke kunne laget en OK låt om det sto om livet?

Og så videre, og så videre. Nei, vi har ikke plass til å liste opp alle her, så la oss heller forsøke noen generelle regler. Først: Jo mer noen kler seg som A$AP Rocky, jo større er sjansene for at vedkommende er ubrukelig som rapper. Og apropos A$AP: Posørrapperen utgjør ofte en del av et større crew. Som regel med én suksessfull rapper, hvilket gjør at resten tror alle automatisk er interessert i også deres musikk. Crewet har dessuten en selvforsterkende effekt som gjør at ingen noensinne gir opp. Se derfor opp for folk som er eldre enn 35 og fortsatt kaller hverandre for young ditt og young datt. Og sist, men kanskje viktigst: Vær skeptisk til alle som maser om hvor hardt de jobber. «Alle» er CEO’s i hiphop-miljøet. Vit at «studioet» han ikke kan holde kjeft om, er et soverom med mikrofonstativ og eggekartonger på veggen. Og at «plateselskap» betyr Acer-laptop og Gmail-adresse.

 

Boblere
#SoMe-komikere, «skatere», globetrottere, miljø-/klimafreaks, motenorge, omdømmeeksperter, depresjonsromantikere, sexavhengige.