Superkopiene

Piratkopieringen av merkevarer blir stadig mer sofistikert og avansert. Et trashfenomen har fått kred, og den kinesiske shanzhai-industrien skaper støy og forstyrrelser i motehierarkiet.

b
a

Jeg husker fortsatt familieturen til Lanzarote i 1999, mitt første møte med Louis Vuitton-multicolor-printet og pappas nye «Boss»-belte, hvor S-ene var snedig byttet ut med to femtall. Gateselger og profesjonell sjarmør Mario forsikret oss om ekte skinn og god kvalitet, iblandet noen haltende fraser om norske jenter og brunost. Siden da har mye endret seg. Pappa og «voksengenerasjonen D2» ville neppe dratt på charterferie i dag, og i hvert fall ikke dratt hjem med et «BO55»-belte i kofferten. Nordmenn flest har vært gjennom en lang klassereise, fra Kanariøyene til Provence og fra falske Vuittons til ekte Michael Kors.

Det samme har vært tilfellet for piratkopieringsdustrien: hjemmesnekrede monogramvesker i falskt skinn, solgt på gatehjørner henslengt blant brente singler med Westlife og Britney Spears, har blitt til en milliardindustri av «superkopier» – etterligninger som er nærmest umulig å skille fra ekte vare.

«Shanzhai» er et kinesisk begrep for piratkopier av kjente merkevarer og utenlandske luksusprodukter. Kjennetegnet er en ofte parodisk vri på den opprinnelige merkevaren (les: «Bo55»). Mange har sett på fenomenet som et folkelig og humoristisk opprør mot autoriteter. Lederen av Kinas opphavsrettskomminsjon forsvarte shanzhai i Financial Times ved å kalle det en «kulturell kreativitet hos vanlige folk».

Piratkopiindustrien opererer imidlertid med flere grader av reproduksjon. Det laveste nivået er plastkopier tilgjengelig på gatehjørner og turistmarkeder, det man tradisjonelt kaller shanzhai-produkter. Så har man de såkalte «superkopiene», som er ulovlige forfalskninger. Det kan være en ikke-autorisert Prada-veske i samme skinn og med samme logo som originalen, som kanskje til og med kommer levert med kvittering og hologramkort. Så gode kopier at selv designerforretninger er ute av stand til å se forskjell. Fakes er ikke like lette å få øye på som de en gang var.

Januar, 2014: «Carina» (22) møter en asiatisk mann, «Michael Li», med 30 krøllede femhundrelapper i hånda. De har fått kontakt via finn.no og avtalte å møtes på Montebello for kjøp av en Chanel 2.55-veske. «Michael» gir uttrykk for å være en seriøs forretningsmann på vei til New York, snakker flytende norsk og beskrives som «sofistikert». Han har vært praktikant og trainee i flere større oljeselskaper. Men Facebook-profilen har The Great Gatsby som coverbilde, en figur ofte brukt som bilde på rikdom basert på lyssky virksomhet. Vel hjemme blir «Carina» mistenksom. En rift nederst i vesken var ikke oppgitt i annonsen, og etter flere oppringinger og ubesvarte eposter får hun nok. «Michael Li» trues med politianmeldelse. «Carina» har spart på all dokumentasjon og tatt opp telefonsamtaler. Pengene blir refundert, finn.no-annonsene slettet og «Michael Li» forsvinner fra Gule Sider. Men i motsetning til «Carina» oppdager mange aldri at de er blitt lurt.

I takt med at forfalskningene har blitt mer sofistikerte har kundene blitt det samme. Majoriteten av designkopier i dag brukes av middelklassejenter, uvitende eller vitende om «designerveskens» reelle opphav. På vernissager kan man observere halvprofilerte performancekunstnere med «Hermès»-vesker på armen. Finere Frognerfruer blander falske designervarer med ekte vare, for en «working class-touch». Selv Hermès-veskene til «Real wives of Beverly Hills»-stjernen Taylor Armstrong viste seg å være kopier, etter et finansdrama hvor skattefuten og et nesten-svindlet medisinselskap krevde Armstrongs eiendeler overrakt.

Er et av 90-tallets største trashfenomener blitt omdefinert og «fake it till you make it» erstattet med «fake it when you’ve made it»?

Menn er i økende grad luksuskonsumenter og der det er en etterspørsel etter ekte vare, vil det også være en etterspørsel etter falske. Segmentet for piratkopierte herreklær vokser. Sweatshirts og t-skjorter er dessuten enklere, rimeligere og tilsynelatende mer «troverdige» produkter enn eksempelvis en Hermès Birkin-veske, som man har lært seg å være på vakt for. Det som i realiteten var billige collegegensere med «Givenchys rottweilerprint» ble nylig solgt i hopetall på nettet med priser opp mot 2000 dollar per stykk. De ekte genserne lå på en fjerdedel.

At de fleste billigvarer, legitime så vel som illegitime, har et kinesisk opphav er et kjent faktum. I Kina har en årlig befolkningsøkning på rundt 15 millioner skapt et økende behov for arbeidsplasser. En lav og stabil ledighet på rundt 2,5-3,5 prosent selv under den asiatiske finanskrisen i 1997 og 1998 kan tilskrives fabrikkene. Kina har blitt verdens arbeidsleir, med et system utviklet av og for vestlige bedrifter. Det er det samme systemet som gjør piratkopieringsindustrien mulig. Enten direkte via tyveri og bruk av «factory rejections» (canvasstoff avvist på fabrikken grunnet kvalitetsproblemer, som smugles ut av fabrikken og brukes til håndsydde kopier), eller indirekte, ved utnyttelse av arbeidskraft og ekspertise.

Piratkopiene blir av mange ansett som en smittsom folkesykdom som har gjennomsyret et helt land med kriminalitet og svarte penger, men også som et fuck you til vesten med dennes overprisede luksusprodukter og opphavsrett, som stort sett støtter de sterkeste.

Den kinesiske byen Shenzhen er Guandong-provinsens nest største by, og et av Kinas økonomiske sentrum. Tross et lovfestet piratkopiforbud er det lite diskresjon å spore. Fra avslappede Rolex-gateboder via store «Luois Viutton»-butikker og reklamebannere for «Doir» til kjøpesenteret LoWu, et «shopping palace» over seks etasjer, fylt med hundretalls butikker som stort sett selger kopier. I samme kvartal ligger luksus-senterne KK Mall og Mix C, som begge selger ekte merkevarer, smykker og elektronikk. I Shenzhens finanskvartal lever piratkopiene og merkevarene side om side, så tilnærmet identisk at ingen ser ut til å vite hva som egentlig er falskt – og hva som er ekte. I 2011 ble selv ansatte lurt, idet et titalls falske Apple-butikker ble avslørt som naturtro etterligninger. Arbeiderne bar Apple-uniformer og amerikanske navnelapper. I 2011 ble en byråkratisk flause offentlig debattert, da det viste seg at tjenestemenn og regjeringen selv brukte falske softwareprodukter.

Kinesiske myndigheter er selvsagt klare over problemet, fabrikker raides og stenges med jevne mellomrom. Men som en vis mann en gang sa: Bit ikke hånden som mater deg. Kinesiske piratkopieringsfabrikker står for brorparten av lønningene i flere storbyer.

– Jeg synes fakes er kult, erklærer den Oslo-baserte amerikanske kunstskribenten og kuratoren Agatha Wara.

Da Wara kuraterte utstillingen DISown, et prosjekt i regi av DIS Magazine, inkluderte hun arbeidene til kunstgruppen Shanzhai Biennial. Gruppen har lånt den motkulturelle shanzhai-etosen fra kinesisk piratkopieringsindustri, og bragt den inn i en kunstkontekst.

Vestlige medier har ofte fremstilt shanzhai som del av en fortelling om kinesisk mislykkethet, men Shanzhai Biennial vektlegger kulturens parasittiske, men kreative og smidige innovasjon.

I en annen utstilling Wara jobbet med, ble den Berlin-baserte norske kunstneren Yngve Holens egne verk forfalsket og solgt som masseproduserte replikaer til en brøkdel av prisen.

Er piratkopiene et fuck you til vestens overprisede luksusprodukter og opphavsrett?

Man bør alltid kreditere hvor man har noe fra, men utover det synes jeg folk skal låne og stjele så mye som mulig, sier Wara.

Jeg så nylig en dame på et postkontor i California med en veldig kul «coach-style»-håndveske, som hadde både Gucci- og Louis Vuitton-logoer. For oss betyr det egentlig ingenting, men et sted i Kina er dette en virkelig kul multidesigner-håndveske. Celine og Ed Hardy kan funke sammen.

I boka In praise of copying av Marcus Boon skriver forfatteren om hvordan vi er omgitt av kopier i dagliglivet, fordi så å si alt er basert på noe som allerede eksisterer. Fra kunst- og kulturformer til turistattraksjoner som Disney World og bydeler som norske Tjuvholmen. Åpenbare konstruksjoner uten bakgrunn og historie, like fullt okkuperer de rom og areal på lik linje som noe «autentisk». Alt vi skaper, sier og gjør har allerede eksistert. Det moderne samfunn er gjennomtrengt av kopiering. Samtidig er opphav beskyttet av en rekke lover, sosiale normer og begrensninger som alle antyder noe ulovlig eller moralsk galt.

At «copyright» genererer 4,4 milliarder treff på Google (mot 720 millioner for «sex») kan ifølge Boon være tegn på at dette er et for vidt begrep. Boon argumenterer for at kopiering er en grunnleggende del av det moderne mennesket, og en forutsetning for vår eksistens, og at dette aspektet av menneskeheten burde feires, ikke forbys.

Mellom 2006 og 2009 ble en rekke nettbutikker med falske varer saksøkt og nedlagt. Alle opplyste om at varene de solgte var kopier og ikke ekte vare, men argumentene falt gjennom i de fleste av rettssakene. Flere fikk bøter opp mot 60 millioner kroner.

Et firma som gikk seirende ut av rettssalen var dyrelekeprodusenten Haute Diggity Dog. LVMH (Moët Hennessy Louis Vuitton S.A.) saksøkte firmaet for en serie hundeleker med navnet «Chewy Vuiton» – myke lekevesker med et mønster inspirert av det klassiske LV-monogrammet. Dommeren uttalte at «Styrken på Louis Vuittons navn, logo og stiluttrykk gjør det lite trolig at en parodi vil forveksles med et ekte produkt, spesielt ikke en tyggeleke og hundeseng». LVMH mente Haute Diggity Dog profitterte på merkevarens allerede eksisterende linje med hundehalsbånd og hundevesker. Haute Diggity Dogs advokat parerte med: «Noen ganger overser berømte merker humoren som er åpenbar for alle oss andre».

Nå er det en klar forskjell på parodiske hundeleker og identiske superkopier, men her er det likevel på sin plass med en liten anekdote: Den berømte Louis Vuitton-logoen ble faktisk lansert fire år etter grunnleggerens død. Bedriften var familiedrevet frem til 1990, før Bernard Arnault overtok via et fiendtlig aksjeoppkjøp, grunnla luksuskonsernet LVMH, senket utgiftene til produksjonen og økte PR-budsjettene.

Hvem som egentlig eier hva er ikke alltid like enkelt.