Kommentar: Mímir Kristjánsson og tilsynet for høy moral

Mímir Kristjánsson er skuffet. Han har nemlig sett «konturene av noe som slett ikke er vakkert».

b
a

Hva da? En stor forsamling mennesker som i forrige uke samlet seg på Hellestø sør for Stavanger for å minnes hunden Tønes.

Det burde de holdt seg for gode til, mener Kristjánsson. Det er nemlig slik, advarer han, i en effektiv oppvisning i grepet non sequitur, at «det lurer noen farer i å gjøre et hundeliv like viktig eller viktigere (sic!) enn et menneskeliv.»

Og, make no mistake, disse farene er ikke ubetydelige: Å gå i et bikkjetog mens Gaza, Ukraina og Syria brenner, kan i verste fall undergrave «selve fundamentet for vårt samfunn, menneskeverdet»; for «når dyr sidestilles (sic!) med mennesker, forvitrer også menneskeverdet.»

Oh, the humanity.

Du skjønner, det er bare to alternativ, postulerer Kristjánsson: Enten lar du deg opprøre av uretten i Gaza, eller så lar du deg opprøre av uretten på Hellestø. De to er gjensidig utelukkende: «(…) jeg kan aldri forstå de tusen som valgte å gå i fakkeltog for hunden Tønes samtidig som barn og kvinner skytes over hele verden.»

Either you’re with us, or you’re with the doglovers.

Den nasjonale oppstandelsespotten er nemlig et nullsumspill der den enes brød er den andres død, for å bruke en lite velegnet metafor: «Mens du leser dette regner det bomber over Gaza. (…) Men det som engasjerer her hjemme er en død hund.»

Ja, ikke sant? Hvorfor er det, eh, ingen som engasjerer seg i Gaza-konflikten her til lands?

I farten har Kristjánsson også glemt å ta høyde for boomerang-effekten til sitt eget resonnement. For hvem er det som har sløst energi på en død hund nå, Kristjánsson? Hvordan kan du bruke tid ved tastaturet når «barn og kvinner skytes over hele verden»? Var det noen som sa «brutal antihumanisme»?

Det er lov å bli skuffet. Kanskje er det en større kjærlighetserklæring til menneskeheten enn blind aksept (som, for alt jeg vet, kanskje er poenget med å ha hund).

Men om Kristjánsson skal skrive misbilligende om sorgarbeidet på Jæren mens bombene regner, foreslår jeg at han først lærer seg en ting eller to om menneskenaturens sentimentalitet og mekanismene bak spontane minnemarkeringer i små lokalsamfunn.

Hvem vet, kanskje han vil oppdage at menneskets særstilling ikke er helt uavhengig av dets evne til å la seg bevege av mindre verdifulle skapninger.