Seriemorderen som kjærtegnet sine ofre til døde

Regissør Øystein Johansen har laget sin andre forestilling om Jeffrey Dahmer, mannen som i 1991 ble dømt for å ha drept, voldtatt, partert og spist 17 menn og gutter.

b
a

DET FØRSTE JEG tenkte da jeg så et fotograf av Jeffrey Dahmer, var, wow, han var skikkelig kjekk! Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham.

Det var for tre år siden at en kompis av regissør Øystein Johansen introduserte ham for seriemorderen. Med «The Dahmer Syndrome» er Johansen nå aktuell med sin andre forestilling om Dahmer. I stykket forsøker Johansen å se verden med Dahmers logikk; at hans univers kan være tiltrekkende samtidig som det er frastøtende.

Bildene av den amerikanske seriemorderen har utvilsomt noe tiltrekkende ved seg; det slørete blikket og antydningen til et smil. Hva er det som gjør at vi lar oss fascinere?

For min del var det mest spennende med Dahmer at han var så normal. Han levde et helt vanlig liv hvor han jobbet på en sjokoladefabrikk i Milwaukee. Han hadde få venner, men naboene så på ham som en vennlig og stille nabo. Ingen kunne tro at han drepte og spiste de mennene han tok med hjem. Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.

Johansen påpeker at ønsket om å være nær de en er glad i er gjenkjennelig, men at Dahmer – åpenbart – tok det til sin ytterste konsekvens. Fremgangsmåten til Dahmer bærer ifølge Johansen preg av at morderen følte en slags forvridd kjærlighet til sine ofre.Dahmer nærmest kjærtegnet sine ofre til døde. Det var en blanding av kjærlighet, seksualitet og kannibalisme. Han var svært forsiktig med hvordan han gikk frem. Han dopet ofrene sine slik at de ikke skulle føle smerten ved å bli drept.

I din første forestilling om Dahmer, «A Thing of Beaty» rettet du fokuset mot barndommen og hans fascinasjon for dyreskjeletter og taksidermi. I utgangspunktet er dette en sær, men ufarlig interesse. Men hos Dahmer utvikler dette seg til en farlig besettelse han tok vare på kroppene og skjelettene til sine ofre. Hva fikk interessen til å ta en slik farlig vending?

I «A Thing of Beauty» ønsket jeg, i samarbeid med skuespillforfatter Malmfrid Hallum, å gjøre Dahmer så normal som overhode mulig. Han forteller om sin hobby, om hvor han bor. Det usagte blir dermed viktigere, og mer påtrengende. Hans fascinasjon for det å se hva som var på innsiden av dyr, ble til en besettelse.

«Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham.»

Johansen påpeker at Dahmers første drap var et uhell, og at barndomshobbyen var til hjelp når han skulle skjule ugjerningen.

Han plukket opp en haiker som han tok med hjem. Etter at de hadde hatt sex, ville haikeren gå, men dette ville ikke Dahmer, og dermed tok han en håndvekt og slo haikeren i hodet. På grunn av sin hobby var det lett for Dahmer å dele opp liket i små deler, og dermed begrave delene i skogen bak huset. Hans samlehobby var nok ikke utslagsgivende for hvordan historien hans utviklet seg, men heller en del av hans personlighet.

20140820150553061_web

REGISSØR: Øystein Johansen.

Det er et fremtredende trekk ved massemordere er gjerne at de har levd et isolert liv, hvor de i ro og mak har kunnet fordype seg i ideer som for verden utenfor virker fordreide og syke. I din nye forestilling «The Dahmer Syndrome»  antyder du at Dahmers isolasjon fra verden var en hovedårsak til at fyren frika ut og tok livet av alle disse menneskene. Er ensomhet skadelig?

Jeffrey Dahmer var åpenbart ensom, og søkte nærhet. Men dette kom i konflikt med hans behov for å ha total kontroll over de han møtte. Mot slutten eksperimenterte han med å borre i hjernen til de døde ofrene, og sprøyte hormoner inn slik at øynene skulle se levende ut. Noen år tidligere drømte han helt enkelt om å ligge stille inntil sovende menn. En nærhet fri for det sosiale spillet som kreves i våken tilstand.

Forstår du Dahmers handlinger som et uttrykk for menneskets natur, eller noe u-menneskelig?

Dahmer handlet ut fra sin besettelse, ikke noe annet enn det. Han hadde et sterkt ønske om å være nær noen, samtidig som han ville være den aktive parten i relasjonen. Så aktiv at hans offer ble totalt passiv og dermed måtte dø.

«Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.»

I «A Thing of Beauty» inviterte du publikum inn i Dahmers stue, til å komme nær massemorderen. Hvorfor valgte du å gjøre det på denne måten?  

Det var viktig for meg å gi publikum en erfaring, en opplevelse av et møte med en helt vanlig person. En nabo, eller en man ser på gaten. Med et slikt møte blir du lettere konfrontert med skuespiller Marius Mensink sin naturlige tilstedeværelse, du får en blanding mellom tiltrekning og frastøtning.

Ønsket du at vi skulle få anledning til å foreta et nærstudium av morderen? Som et slags freakshow? Eller var intensjonen at publikum skulle få et inntrykk av hvordan ofrene må ha hatt det i timene før sin død? 

Jeg ville skape en situasjon som vi alle kan kjenne igjen: Det å bli med en fremmed hjem for første gang. Stillheten, nervøsiteten, usikkerheten. En one-night-stand med en kjekk fyr, en følelse av å være velkommen, samtidig som du er litt usikker på hvordan du skal forholde deg til vedkommende.

Hovedrolleinnehaver Marius Mensink var ganske fryktinngytende som Dahmer, hvordan gikk dere frem for å utvikle karakteren? 

Jeg opplever ikke Mensink som fryktinngytende; vi jobbet frem hvordan han skulle være så naturlig som overhode mulig. Mensink er en utrolig vakker mann som jeg godt kunne blitt forført av. Litt sånn som da jeg så et fotografi av Jeffrey Dahmer for første gang.

The Dahmer Syndrome settes opp på Black Box Teater, 27.-31. august.