Lars The Contemporary Future Holdhus: – Jeg har gjort alle de feil valgene.

I en verden på søken etter entydighet og tilhørighet, finnes det heldigvis mennesker som gjør alt for å falle mellom to stoler. Møt Lars The Contemporary Future Holdhus.

b
a

I DAG ER DET sånn at kunstneren nærmest skal være en slags forsker som snakker ut og inn om det samme temaet. Du må ha et tema, et felt, du er spesialisert i. Slik blir du en slags merkevare, et trademark, som er mer omsettbar. Du stikker deg ut i mengden. Men det synes jeg blir veldig begrensende, sier Lars Holdhus.

– Jeg kan ikke se for meg at livet mitt skal være så ensformig. Jeg mener at mennesket er mer enn et tema.

Lars Holdhus, eller Lars The Contemporary Future Holdhus, som det står i passet, kan sies å være mer anerkjent i utlandet enn i Norge. Etter flere år i Amsterdam og Frankfurt, bor han nå i Berlin. Som 19-åring forlot han landet og så seg aldri tilbake, vel, ikke før nå. I september gjør han sin første musikalske opptreden i Norge, under arrangementet Ultima Finale.

Med samtidskunst og -musikk som verktøy gjør Holdhus sitt beste for å unngå å korrelere med noe.

– Det er kanskje det som er blitt min «merkevare». Men det er ikke en merkevare folk kan relatere seg til og si «det er det du gjør!». Folk vet nok ikke helt hvor de skal plassere meg.

Problemet mitt er at jeg blir helt oppslukt av interessene mine.

Opplever du at det er vanskelig å forklare prosjektene dine til andre?

– Ja, og til meg selv også, haha.

Betyr det at du har et slags «kommunikasjonsproblem?» Eller gir du mer faen fordi kunsten tilhører en sfære som ikke burde forklares for mye uansett?

– Man si noe. Men jeg prøver å unngå det.

15,large.1381076475

Lars Holdhus, FD 6B 39 C6 12 8E C6 B2 D8 5F D0 1E 00 CA 32 94 0A 95 D8 68 B2 3F 72 5F 5D 09 1B A7 3C D7 5E 1F

Da blir resultatet fort at galleristen fletter sammen et eller annet rart?

– De er nødt til å flette sammen et eller annet så de kan selge arbeidene. Personlig synes jeg det er veldig vanskelig med ideen om at man skal si noe gjennom et kunstverk. Jeg mener det begrenser hva det kan være og hvordan et kunstnerskap utvikler seg historisk.

I den forstand at når produksjonen blir større og årene går, så kommer prosjektet tydeligere frem?

– Ja, og det kan også skifte mening gjennom den utviklingen.

Er det ikke slik at kunstnere kan misunne musikere fordi de ikke har det jævla forklaringsbehovet?

– Jo, det er derfor jeg liker å holde på med musikk. Kunst er ofte veldig pragmatisk, det må forklares, det må ha en slags verdi. Men i musikk er det innebygd på en eller annen måte, basert på mer biologiske faktorer …

Kanskje mer følelser også?

– På samme tid er det mange mennesker i musikken i dag som har beveget seg bort fra det følelsesmessige. Men jo, det er en slags frihet – du trenger ikke snakke om det, du kan bare gjøre det. Så det liker jeg med musikk. Samtidig leser jeg mye musikkteori.

 Jeg mener at mennesket er mer enn et tema.

Opplever du at du får mer oppmerksomhet gjennom musikken enn kunsten, med tanke på at det som medium er både større og mer tilgjengelig for folk flest?

–Ja, det er en slags direkte oppmerksomhet. Med kunst sier folk at det du gjør er interessant. Men med musikk sier folk sånne ting som «dette høres jævla bra ut». Jeg vet ikke om det hadde vært så kult om folk sa lignende ting om kunsten min.

Du sier du har Berlin litt opp i halsen for tiden. Du har ikke sansen for Berghain og den delen av klubbscenen?

– Du får litt nok av det på et tidspunkt. Særlig hvis du har egne ambisjoner innenfor musikk, blir det vanskelig med klubb fordi folk relaterer seg til musikken din på en nyttemåte, mens lyttefaktoren er lavere. Jeg har vært involvert i klubbscenen i Berlin. Før produserte jeg en del klubbrelatert musikk, noe jeg har jeg sluttet helt med nå, og sammen med en gjeng har jeg vært involvert i en klubbkveld, Janus, som har fått mye oppmerksomhet i det siste. Konseptet har ikke blitt satt så stor pris på av den tyske scenen, selv om det er i endring. Vi skal faktisk spille på Berghain i oktober. Så nå blir jeg trukket tilbake mot klubb igjen.

Hva slags musikkteori leser du?

– Lydteori. For tiden jobber jeg med et prosjekt om stemmen og leser mye om noe som heter EVP («Electronic Voice Phenomenon», lyder på lydbånd som ligner tale, men som ikke er et resultat av opptak eller gjengivelse, red.anm.). Det handler mye om hvordan mennesker oppfatter og klassifiserer stemmer og språk. Du kommer en del inn på det når du jobber med musikk, hvordan visse harmonier reflekterer og reagerer på andre harmonier og støy. I Japan bygger de maskiner som er en slags kopi av vokaltrakten til et menneske. De forsøker å gjenskape nyansene til den menneskelige stemmen. De har til og med bygd neser på dem!

13,large.1381077454

Lars Holdhus, some:GRCh37:1:1:249250621:1

Hva skal maskinene brukes til?

– Forskning. Foreløpig sier maskinen bare ting som «aaahhh, ææææhhhhåå, øøøøhhh».

– Jeg leser også en bok av Kode9 (Steve Goodman, elektronisk produsent og eier av plateselskapet Hyperdub, red.anm.), som jo er akademiker i tillegg til å være musiker. Boken handler om sonic warfare, hvordan lyd har blitt brukt som våpen opp gjennom historien. I Israel har de for eksempel brukt lydvåpen som gjør at folk får hodepine og kaster opp.

 Foreløpig sier maskinen bare ting som «aaahhh, ææææhhhhåå, øøøøhhh».

Hvordan har du brukt denne teorien i dine arbeider?

– Jeg gjorde et prosjekt om cyber-krigføring. Nå jobber jeg med et slags radioprogram, et lydkunstprogram for tysk radio.

Haha, det hørtes veldig nerdy ut.

– Haha! Ja, det er supernørd!

Hva er det som skal foregå på dette radioshowet?

– Det er disse japanske robotene. Dersom jeg får kontakt med forskerne og alt går etter planen, skal jeg til Japan og ta opp lyder.

Er du en samler?

– Ja, jeg er en arkivist, en digital arkivist.

Er du en impulsiv samler eller har du et sett av bevisste og ubeviste kriterier?

– Det er helt klart visse kriterier. Interesser.

Nå samler jeg på pdf–er om te. Alt fra forskningsdelen til hvordan du gror det.

Noen eksempler på hva du arkiverer?

– Jeg arkiverer pdf-er. Nå samler jeg på pdf–er om te. Alt fra forskningsdelen til hvordan du gror det. Jeg har bygget opp et lite arkiv allerede. Problemet mitt er at jeg blir helt oppslukt av interessene mine. Det tar ikke lang tid før jeg vet alt om det. Jeg samler også digitale lydfiler og digitale lydarkiver. Alt fra opptak av folk i en by i USA som snakker om byen sin til fuglelyder i Afrika. Det er et stort spenn.

Har du systemer på dette?
– Jeg har noen systemer, men samtidig – særlig når det kommer til lyd – ønsker jeg å ha minst mulig systemer fordi jeg liker at deler av maskinen min er kaotisk. At du går inn i det og finner noe du ikke visste at du hadde. Det er det fine med det digitale, at du kan ha et visst system og fullstendig kaos på samme tid.

Hvor mye av kunsten din er basert på disse arkivene?

– De er ikke mye som er direkte basert på arkivene, men jeg jobber med noen installasjoner nå, som angår disse arkivene. Om hvordan jeg relaterer meg til samlingene og hvordan jeg bruker informasjonen jeg samler.

Craxxxmurf-prosjektet ditt ble publisert av DIS magazine. DIS og miljøet rundt DIS har på mange måter coinet en veldig spesifikk estetisk og kontemporær pakke, hva tenker du omkring det?

– Craxxxmurf var et veldig spesielt prosjekt som hadde en helt annen idé enn det det ble presentert som. Det handlet på mange måter mer om selve scenen enn å være en del av den.

Som en slags metakommentar?
– Indirekte … Det var mer et prosjekt som lå på grensen mellom meta og noe annet. Det begynte å leve sitt eget liv.

I Belgia ble jeg stoppet av politiet, de tok passet mitt og viste det rundt til alle kollegaene sine.

LarsHoldhus_Charlie_web2

Det var mer som et eksperiment du ikke hadde helt call på?

– Ja, som jeg heller ikke ville ha helt call på, fordi jeg ikke ville at det skulle være et kynisk metaprosjekt … Tilbake til DIS: det de har fått til er ganske unikt på mange måter. De har flyttet rundt på mye rart. Men personlig har jeg ikke så mye interesse av den scenen, selv om det er mange fra den scenen som er interessert i hva jeg gjør.

Da du avsluttet Craxxxmurf-prosjektet, var det da du gikk over til TCF («The Contemporary Future»)?

– Nei, det prosjektet startet egentlig før Craxxxmurf, jeg hadde bare ikke publisert noe av det. Jeg er interessert i hvordan ting utvikler seg, at du ikke har bestemt på forhånd hvordan du skal forholde deg til ting.

Hva legger du i navnet «The Contemporary Future»?

– Haha. Jeg heter ikke det lenger. Det startet som en spøk for et par år siden. Jeg søkte om navneendring, og det ble akseptert. Så ble det til at jeg brukte det som artistnavn.

Så utgangspunktet var egentlig bare humoristisk?

– Ja. Det har vært mange morsomme opplevelser med det navnet. I Belgia ble jeg stoppet av politiet, de tok passet mitt og viste det rundt til alle kollegaene sine. Det nye navnet mitt er helt kaotisk.

Hva er det?
– Jeg kan si det til deg, men jeg tror ikke du greier å huske det: Aedrhlsomrs Othryutupt Lauecehrofn. Det er et slags anagram av et fornavn. Det er et slags anagram av mitt forrige navn. Jeg har stokket om alle bokstavene i det forrige navnet mitt. Navnet har skapt mye problemer allerede. Du føler deg nesten frekk når du sier det til noen. At du gjør narr av dem. Det blir skrevet feil overalt. Jeg liker det. Men jeg har en god forklaring på hvorfor jeg skiftet navn, så det går greit.

Navnet mitt ikke har så mye verdi lenger.

Hva er den gode forklaringen?
– Det er flere forklaringer. En av dem er at navnet mitt ikke har så mye verdi lenger. Alt blir scannet og er digitalt, så det har ikke så mye å si hva du egentlig heter. Vi kunne egentlig bare vært et nummer.

Fernando Pessoa opererte under nærmere 70 forskjellige heteronymer. Gjør du det av noen av de samme grunnene som ham eller er dette mer i en vitsete bytte-bandnavn-estetikk-gate?

– Det er noe seriøsitet i det, men jeg liker ikke det teatralske. Det må til hvis du skal skape mange identiteter, du må være veldig presis i hvordan du presenterer disse tingene, og det greier jeg ikke. Så det er mest for moro skyld. Det er også litt masochistisk …

Masochistisk?
– Ja. Jeg tar ofte valg uten å innse konsekvensene. Jeg gjør endringer over natta som jeg må leve med konsekvensene av de neste ti årene.

 

Lars Holdhus AKA TCF spiller på Ultima Finale på Vulkan Arena 20. september, sammen med Ben Frost, Karin Krog og Jeppe Just Instituttet. Billetter koster 100 kroner via Billettservice. Arrangeres av Ultimafestivalen i samarbeid med NATT&DAG og Ny Musikk. 

 

FINISHED-3,large.1381079421

Lars Holdhus, 51 79 00 17 D8 21 98 90 1D 63 BB D7 92 4F A6 85 A8 E3 7F 85 1D FB D0 0C E0 0A DA FB DF 3F D4 D2

 

3,xlarge.1381076356

Lars Holdhus, 3D B1 EE 6F A6 15 2D BA 7C CC 22 29 D1 5F 38 13 64 9B 5E E0 08 38 4C F1 EA 4A 65 24 31 F2 61 45