Ukas High Five: – Ingen av damene i redaksjonen ville skrive om mote

Redaktøren for Årets tidsskrift 2014 mener tiden er overmoden for en bevisstgjøring av dårlig kjønnsbalanse i musikkjournalistikken. Tiden er også overmoden for en high five til ENO.

b
a

Hvorfor en utgave med bare kvinnelige skribenter? Hvis menn og kvinner er like flinke – hvilket de selvsagt er – og redaktøren er bevisst på problemstillingen, burde ikke likestilling og kjønnsbalanse være utgangspunktet, ikke et skippertak? 


– Heller enn å ta et skippertak, handler dette om å anerkjenne at vi – og mange med oss – har et forbedringspotensial på dette området. En styrke ved et tidsskrift som ENO er at vi kan diskutere fagfeltet vårt, debattere hva som er bra og dårlig ved det vi holder på med. Selv om vi hadde sju kvinner som skrev i forrige nummer, har vi hatt utgaver som har vært langt dårligere. Derfor ville vi rette oppmerksomhet mot at det er kjedelig få damer som skriver om musikk. I lederen sier jeg at dette ikke må oppfattes som en gimmick eller en godt timet og prektig gjerning, men at det ligger et oppriktig ønske om bevisstgjøring bak, og da ikke minst for vår egen del. Samtidig vil vi selvfølgelig inspirere andre redaksjoner.

Kan bevisstgjøringen ha noe å gjøre med at redaktøren har delt kontor med feministtidsskriftet Fett de siste årene? Har er Eno blitt – hehe – FETTisjert?

– Vi skriver 2014, så en slik bevisstgjøring føles egentlig overmoden. Men vi har så klart lært masse av å sitte på kontor med Fett, vi deler bidragsytere, erfaringer og brødfjøl. Og ja, den opprinnelige ideen til det nye nummeret vokste vel frem i løpet av én av utallige gmailchatter med Charlotte Myrbråten mens hun var i perm.

Hvordan har reaksjonene vært? Fått mye pes fra patriarkatet?

– Det har vel egentlig bare kommet god respons. Noe som antakelig betyr at det ikke er noe å kritisere? Eller brygger det opp til DEBATTSTORM i Fredagspanelet på Kulturnytt?

Hva sier deres faste mannlige bidragsyterne over å bli kvotert vekk? Synes Knut Schreiner det er bittert at “Ti grep for mer bredbent ballerock”-artikkelen hans ble refusert? Hvordan forklarte du Martin Bjørnersen at han ikke fikk bruke spaltene til å forstå objektifisering av kvinner i lys av konteksten?

– Det takler de helt fint. Martin kommer dessuten til Bergen Offentlige Bibliotek for å diskutere Kate Bush med Jenny Hval den 6. oktober, så da blir det nok rikelig med snakk om alt det du etterlyser i spørsmålet ditt. Det var imidlertid ikke lett å kvotere vekk vår faste moteskribent Tord «TheCollarGap» Krogtoft og hans føljetong om stilikonet Miles Davis, som allerede føles som en naturlig del av et hvert ENO. Vi vurderte å få noen til å vikariere i spalten hans, men det var ingen av damene i redaksjonen som hadde lyst til å skrive om moter.

Beskriv den arketypiske Eno-leseren med tre ord.

– Glad. I. Musikk.

Hvordan ser fremtiden ut for Årets tidsskrift 2014? Nå som dere er i gang med representasjon: Kommer Eno anno 2015 kun til å ha skribenter med innvandrerbakgrunn?

– Vi skal jobbe videre for at det skal være et rikt meningsmangfold på sidene våre. Glem forresten ikke at en fjerdedel av konsernledelsen vår har innvandrerbakgrunn. Snart kommer Behnam Farazollahis selvbiografiske roman «Run The World: Fra gategutt i Teheran til publisher i det norske medielandskapet».

Hva er det kjipeste med norsk musikkjournalistikk?

– «Hei, jeg mailer fra [avis] i [liten, mellomstor eller stor norsk by]. Til helgen går [festival med ganske standard sommerbooking for hele familien] av stabelen. Kunne du tenke deg å synse litt om kvaliteten på programmet? Kan jeg sitere deg på at årets festival er den beste/dårligste så langt?»

Hva er det beste?

– Jeg synes det står bedre til med norsk musikkjournalistikk nå enn det har gjort på lang, lang tid. Det skrives kløktig i små og store aviser og i egne musikkbilag, det lages interessant radio, og gis ut bøker og fanziner og magasiner. Så for å svare på spørsmålet: det beste er å se at ting faktisk blir bedre. Om vi nå får et skikkelig tv-program og enda flere damer som ytrer seg om musikk, så begynner det å likne på noe.

Hvem i alle dager er denne Aud Vinger? Et fantastisk eksempel på at kvinner kan skrive nøyaktig like fengende som menn om rock!

– En omsorgsfull, søt og langhåret musikkritiker på 40 år. Sitter på Espresso House og skriver en del om hvordan det påvirker livet som musikkfan og platesamler å måtte hente ungene i barnehagen hver dag og lage god, næringsrik middag til dem.

Fikk redaksjonsrådet ordentlig betalt, eller har dere har hatt tidenes mest korrekte, betalte ekstraferie?

– Nå er det dessverre slik at ingen får betalt i ENO uansett, noe som er deprimerende og slettes ikke bra. Men la oss se positivt på det i denne sammenhengen; på dugnad eksisterer ikke lønnsdiskriminering.

La oss avslutte musikalsk! Foreslå en låt som soundtrack for lesing av lederen i Eno #17.

– Det er en lang leder, så man trenger fort tre låter: Maja S.K. Ratkjes «Joy», Mariah Carey & Whitney Houstons «When You Believe» og Youth of Todays «Break Down The Walls».

ENO #17 er i salg NÅ. NATT&DAG anbefaler alle som er glad i musikk å ta med 125 kroner til sin lokale bladforhandler og bytte til seg et eksemplar.