Fatima synger like gjerne med fullt band på jazzfestival, som med DJ på klubb

For den svensk-senegalesiske London-flykningen er alt bare soul uansett.

b
a

Det er snart ti år siden Fatima Bremma Sey forlot hjembyen Stockholm til fordel for en tilværelse som ivrig klubbgjenger i London. Gjennom hyppig deltakelse på såkalte open mic-kvelder imponerte hun raskt nøkkelpersoner i det londonske DJ-miljøet med sin særegne og allsidige stemme. Blant disse var radioverten Alexander Nut, og da han startet Eglo Records sammen med Sam Shepherd (bedre kjent under DJ-aliaset Floating Points) i 2009, ville de ha Fatima med på laget. Etter at Eglo hadde fått mye positiv oppmerksomhet for sine Floating Points-utgivelser, kom Fatimas debut i 2010. En av mange som fikk øynene opp for EPen var den legendariske DJen og radioverten Gilles Peterson, en mann som har pushet frem artister som Erykah Badu og Jamiroquai gjennom sine labeler. Årlig arrangerer han og britiske Radio 1 det noe stormannsgalt titulerte Gilles Peterson’s Worldwide Awards, og i 2010 var det relativt ukjente Fatima som stakk av med en av prisene. I mai i år kom det meget etterlengtede og utsatte albumet – Eglo Records første langspiller og Fatimas store gjennombrudd – Yellow Memories.

Hvordan er det å være en del av den lille og eksklusive Eglo-gjengen?
– Det er kult å dele plattform med mange veldig talentfulle musikere og DJs. Jeg blir inspirert og har lært masse av det. Jeg føler Eglo er et sted der man får veldig mye kreativ frihet, og det er helt avgjørende for meg. Det er kult å ha sett labelet vokse fra å være et frø til det det er i dag. Det viser at man kan få til ting selv, hvis man bare har idéen og jobber hardt for det.

På Oslo World Music Festival spiller du med The Eglo Live Band, mens du tidligere har opptrådt mest med DJs. Hvordan opplever du den forskjellen?
– Når jeg opptrer med The Eglo Live blir musikken til der og da, det er rom for mer frihet og improvisasjon, i motsetning til en ferdig beat spilt av en DJ. Men noen ganger er det den ferdig innspilte beaten man vil høre, så det kommer an på. Når jeg spiller med bandet deler jeg scene med en gjeng vilt talentfulle musikere, det er veldig inspirerende i seg selv. Jeg liker å gjøre konserter med DJ også, det er bare en annen vibe.

Du har allerede jobbet med flere kjente produsenter – Dam-Funk, Floating Points, Oh No and fLako for å nevne noen – hvem står øverst på produsentønskelista di om dagen?
– Jeg hadde elsket å få jobbe med The Neptunes, Timbaland, George Clinton, Madlib, Devin The Dude eller Coughee Brothaz – for å nevne noen!

Du er vokst opp som svensk-senegaleser i Stockholm. Nå vil tydeligvis 13 prosent av ditt hjemlands innbyggere bli representert av rasister – hva skjer med det, a?
– Jeg tror det har å gjøre med frykt, ignoranse og folks skuffelse over de andre partiene. Det er virkelig trist å se. Det er viktig å ha samtaler med de som stemte på SD og prøve å forstå hvorfor de fikk den mentaliteten. Hva er roten til alt dette? Folk må vise mer kjærlighet og være mer åpne. Jeg vil ikke ha et rasistisk Sverige, og jeg håper ting vil endre seg med tiden. Det er også viktig å huske på at majoriteten av svenske velgere ikke stemte på SD og at det finnes mange gode mennesker som jobber mot dem.

Hvorfor forlot du Stockholm til fordel for London?
– Jeg trengte noe annet. Stockholm føltes lite og jeg var ute etter eventyr. London var veldig inspirerende, med alle sine kontraster, miksen av mennesker fra hele verden, fantastisk musikk og fantastiske klubber. Det er fint å endre miljø i blant hvis du har muligheten. Du lærer mye om deg selv og andre. Du får et nytt perspektiv på ting.

– Kjæresten min bor i New York, så jeg har også vært der veldig mye det siste året. Det er jo fødestedet for hiphop, og du kan virkelig føle det når du går gjennom gatene; historien prikker deg på skulderen og du får en nostalgisk følelse. Skulle ønske jeg var der på slutten av 70-tallet og på 90-tallet for å oppleve det. Det er så mye flavour der, du hører det fra folks biler, det er forskjellige språk, fantastisk mat. Jeg elsker det!

Du spiller på alt fra jazzfestivaler til rene klubbscener, og musikken din beskrives ofte som vanskelig å plassere. Faller du mellom to stoler?

– Jeg synes ikke musikken min er så vanskelig å plassere. For meg er alt bare soul.