Hamlet-regissør: – Verden er råtten, og jeg forsøker å lokke skuespillerne over til the «dark side»

For regissør, og selvtitulert ond vitenskapsmann, Peer Perez Øian, ligner Hamlet en gjennomsnittlig Blindernstudent: en eksistensielt søkende fyr med depressive trekk, som er veldig sint på samfunnet.

b
a

Regissør Peer Perez Øian leder vei gjennom de labyrintiske korridorene på Det Norske Teateret. Han og skuespillerteamet har akkurat avsluttet første gjennomgang av avslutningsscenen i William Shakespeares Hamlet. Stemningen er på topp, og det til tross for at alle for kun få øyeblikk siden har dødd en høyst smertefull død. På scenen, altså.

Øian, en selverklært kontrollfrik, forsøker å motarbeide sitt kontrollbehov denne gangen.

– Har du en idé i forkant kan det være fristende å pushe denne tidlig i prosessen, men det har ofte den virkningen at skuespillerne lukker seg, så det har jeg forsøkt å unngå. Heldigvis jobber jeg med en gjeng som forstår formspråket i leken vi leker, og som kommer forslag, som noen ganger er bedre enn hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt.

Du tenkte også selv på å bli skuespiller en gang?

– Ja, jeg ville egentlig det. Eller, det var mer det at jeg hadde drevet med det først, og folk sa jeg var flink. Da ble det til at jeg fortsatte uten å stille noe særlig spørsmål ved om det var det jeg ville. Men til slutt sa det stopp. Det var en slags minikrise. Jeg hadde satset på å bli skuespiller, og så fant jeg ut at det ikke var det jeg skulle bli. Da tenkte jeg sånn det er lett å tenke når man er ung «å nei, nå har jeg kastet bort masse tid og penger!».

En melodramatisk følelse av at nå er livet over, liksom. Men det var altså ikke sånn at du hele tiden har kjent på en umiskjennelig kall om å bli regissør?

– Jeg har alltid hatt et veldig analytisk perspektiv på kunst, også før jeg jobbet for å bli skuespiller. Det er viktig når du skal arbeide som regissør. Men at jeg valgte det, handlet også mye om at dette var et felt hvor jeg kunne lykkes hvis jeg bare jobbet hardt nok.

Hamlet er vel et stykke det er veldig lett å gå seg vil i dersom en er veldig analytisk?

Så absolutt. Jeg har fordypet meg mye i tolkningshistorien og den kulturelle betydningen til Hamlet, men også forsøkt å frigjøre meg fra det for å se på stykket med en så stor grad av frihet som mulig.

Det påstås at ofte Hamlet er evig aktuell?

– Tja, kanskje er han ikke det. Men det er noe jeg har lyst til å finne ut av selv. Det som føles aktuelt for meg nå er hvordan Shakespeare iscenesetter teatralitet, noe jeg føler speiler noen tendenser i samfunnet vårt. Vi er offer for tilslørte maktstrukturer, maktkamper og spill, og det er interessant, som Hamlet gjør, å påstå at fiksjonen, teateret – som er så åpenbart løgn, fjas og maskespill – rommer strategier som gjør at vi når en kjerne av sannhet. Dette er noe jeg har lyst til å undersøke, og dette er Hamlets hovedanliggende.

Hamlet fremstår til tider som en litt naiv idealist i sine forsøk på å kritisere maktspill

– Det fremstår ofte som om vi må velge mellom å være idealist, og kjempe for utopier, eller en mer nihilistisk tilnærming, hvor en omfavner relativisme og sier ingenting er av betydning. Det er denne kampen Hamlet kjemper. Min hypotese er at det Hamlet forsøker å gjøre er å finne en måte å gjøre seg fri på. Det ligger en verdi i hvordan han møter denne situasjonen, hvordan han verken omfavner en slags relativisme eller tror han har funnet frem til en kjerne, men at du allikevel fortsetter kampen. Protesten og kampen gjør at du vinner noe som reflekterende individ. Selv om du dør har du vunnet noe fordi du har kjempet. Det er sånn jeg tenker at teateret kan være. Heller enn at det skal gi deg den store historien eller en substansiell kjerne, slik mange tror, skal du settes i dialog med noen prosesser og tanker med deg selv.

– Hamlet, en student som er kommet hjem etter å ha studert på universitetet, ligner på mange måter på en gjennomsnittlig Blindernstudent. En eksistensielt søkende fyr med depressive trekk som er veldig sint på samfunnet.I og med at han på sett og vis har gjennomgått et slags humaniseringsprosess ved universitetet, er det vanskelig for Hamlet å akseptere det som bare tilsynelatende er sanne strukturer. Det tragiske er at dette absolutt ikke er forenelig til å være arving til tronen.

Både Hamlet og Romeo er litt tåpelige og selvhøytidelig karer. Er det nødvendig å være selvhøytidelig for å bale med den typen eksistensialistisk problematikk Hamlet hengir seg til?

– Det ligner veldig på sånn vi alle har det i livet vårt. Når vi er så fortapte i våre egne problemer og vanskeligheter er det vanskelig å gjenkjenne det latterlige i situasjonen vi befinner oss i. Vi tar det hele litt for alvorlig sånn som Hamlet, som har vanskelig for å se seg selv utenfra.

 For Hamlet er ikke en du hånler av. Til en viss grad kan en gjenkjenne seg i ham, vi er alle sikkert like teite, selvopptatte og selvhøytidelige når vi gjennomlever våre personlige tragedier.

– Alltid hos Shakespeare ser vi denne sammenblandingen av det dypt tragiske og det latterlig komiske. Tragediene har en eller annen klovn, og komediene har en deprimert melankoliker. Veldig mange regissører fjerner de sjangerforvirrende elementene for å gi en entydig bilde av Hamlet forsøker jeg å forsterke det komiske aspektene i forestillingen. Jeg forsøker å vise at Hamlet på én og samme tid er selvhøytidelig og selvbevisst, fortaper seg i emosjoner og refleksjoner, for så arrestere seg selv, heller enn å skape en helhetlig, friksjonsfri karakter.

 Men Hamlet lengter også etter slippe unna denne evinnelige tankespinnet. Døden fremstilles i stykke som en løsning på det hele, og i slutten, etter at det blir klart for ham at han skal dø, sier han at han vil «falle til ro med å være ingenting». Er døden en form for resignasjon eller forløsning?

– Forløsning er et bra ord for å beskrive det som skjer. Det ligger hele tiden en slags spenning i Hamlet, han er en knute av veldig mange problemstillinger som må løses. Avslutningen stykket representerer en forløsning fordi går inn i ingenting. Ikke ingenting forstått som ingenting, men som innsikten om at han er en del av en kompleks struktur og større verdikjeder enn den spiralen av maktkamp og hevn som finnes i kongeriket Danmark.

Hamlet beskrives ofte som en handlingslammet person. I stykket kritiserer han også seg selv for ikke greie å gjøre noe, men bare går rundt der å tenker.

– Jeg tror Hamlet misforstår hva det å handle er. Å handle kan også være refleksjon, og det å frigjøre seg fra den logikken og maktstrukturen man befinner seg i. Hamlet er aktiv hele tiden, men da på et slags psykofysisk nivå, hvor tankehandlingen betyr vel så viktig som ytre handling.

Tidligere har Øian eksperimentert mye med å la skuespillerne tre ut av rollene å kommentere spillet. Den tanken har han forlatt i arbeidet med Hamlet fordi skuespillet allerede inneholder så mye av denne refleksjonen, men også fordi han nå har endt med etterstrebe det han beskriver som David Lynch-stemningen.

– Det har skjedd litt fordi vi har forsøkt å spille ut alt det absurde som finnes i stykket. Da får det en litt unheimlich stemning, hvor det som er kjent fremstår litt fremmed. Det er den sjangeren vi leter oss frem til, hvor de litt arketypiske virkemidlene en bruker for å fremstille Hamlet får noe litt fremmed over seg.

– Jeg synes det er gøy at du ikke har spurt om kjønn enda. Du er en litt kul journalist.

Vel. Jeg har notert et spørsmål, men jeg lurer vel egentlig mer på hva du tenker om det at Hamlet spilles av kvinnelig skuespiller i så sykt mange oppsetninger, inkludert din egen?

– Det kjedelige og sanne svaret på hvorfor Hamlet spilles av en kvinne er at jeg elsker Marie, og synes hun er en gudsbenådet skuespiller. Hun perfekt til å spille Hamlet, fordi hun er en ung, vakker, naivt søkende idealist. Jeg er mer henfallen til å kynisk konkludere at verden er råtten, og forsøker å lokke henne over til «the dark side». Som regissør fungerer jeg litt som en ond vitenskapsmann, som legger banale hindringer i veien for denne prosessen og sier «I dare you til å ha en genuint eksistensiell opplevelse».

Men Øian er ikke blind for hva det vil si å gi Marie Blokhus rollen som Hamlet

– Jeg opplever at Marie nesten betrakter sitt biologiske kjønn som en slags provokasjon. Jeg håper å vise at hun i likhet med oss alle gestalter både det såkalte feminine og det maskuline. Kjønn blir en taktikk i et maktspill fordi forestillingen åpner opp for et spill hvor det er mulig kritisere disse kategoriene, og stille spørsmål ved hvorfor har merkelappene maskulin og feminin.

Stykket har en del eksplisitte stikk til kvinnen hvor kanskje «svakhet, ditt navn er kvinne» er det mest kjente. Shakespeare går langt i å antyde at kvinner er for skjøre til å takle enkelte eksistensielle problemstillinger. Men er dette ensbetydende med at den moderne oppsetning må handle om kvinnehat?

– Vi forsøker å gjøre en mer uuttalt utforsking av kjønn hvor vi forsøker å få frem en del nyanser i dette spillet. Mer interessant med strukturen de er i heller enn hvilket kjønn de har. De er alle fanget i roller.

Jeg ville jo syntes det var litt kjipt, selv som kvinne og feminist, dersom hovedpoenget med enhver Hamletoppsetning var å problematisere Shakespeares kvinnesyn…

– Ofte så kan sånne tolkninger ende opp med å undervurdere tilskueren litt. Du trenger ikke proklamere «her er det et grusomt kvinnesyn!». Det vet jeg jo. Da er det bedre å forsøke å underliggjøre dette litt.

Hamlet har premiere på Det norske teatret i kveld