Hjernevaskeriet: NATT&DAGs guide til Norges ideologer

Din tanke er fri? Niks, slik vil det aldri bli. Den kan 
både fanges, brennes og av fiender gjenkjennes.
Her er NATT&DAGs guide til Norges ideologer.

b
a

ET PASSASJERFLY BLIR skutt ned over Ukraina. En svartkledd bøddel skjærer over strupen på en amerikansk journalist. Sionister barker sammen med islamister i Gaza, folkevalgte fascister inntar parlamentene i Europa. Kald krig tiner og stormaktene rasler med sablene mens vestlig ungdom dør på frontlinjen i Midt-Østen. Verden over fører ideer fortsatt til bomber, om de så slippes fra fly eller ligger i bagasjen til en norsksomalisk familiefar fra Halden. Vi ser ut på en ny verden, med nye forsøk på å finne orden. Selv ikke de mest (post)moderne penner kan stryke over det som står mellom linjene; ryktene om ideologienes død er sterkt overdrevet.

DEN STORE FELLEN er, naturligvis, å tro det bare er alle andre som styres av ideologi. Så la oss snu blikket og se innover: På klærne våre, hva vi ser på tv, hva vi stemmer og hvordan vi forholder oss til omverden. Og så videre. Ubevisst eller bevisst, uttalt eller uuttalt – hvem og hva legger premissene for den norske tenkemåten?  Vi er sikkert like nærsynte som resten, hetta over hodet, innerst i en hule (eller øverst i en skyskraper) med hodet bort fra inngangen (eller inn mot egen navle) så vi kun ser skyggene som sikkert egentlig bare er en Marx, Gud og Mammon med fingre og en lommelykt. Men fuckit, la oss prøve likevel! Her er Norges viktigste ideologier.

POST-IDEOLOGENE

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.47.35

Foto: Wikipedia Creative Commons

«Pragmatiker» er noe av det fineste du kan si til en politiker. Vi lever nemlig, vil mange hevde, i en post-ideologisk verden. Det har blitt sagt siden den svenske statsviteren Herbert Tingsten erklærte ideologienes død på 50-tallet. De store ideene hadde, med grusomme konsekvenser, vist seg forfeilet og korrumpert. Et politisk kompromiss vant fram: Høyresiden aksepterer velferdsstaten, venstresiden holder seg til demokratiet. Den overordnede tendensen har siden vært glidning mot sentrumsorientert, konsensussøkende pragmatisme. I dag er vi alle liberale demokrater, for å si det med to av ideologene som har plantet nettopp denne ideen i nordmenns bevissthet: Francis Fukuyama og Einar Førde. Politikk dreier seg ikke om idealer, men å dyktigst mulig administrere en statsforvaltning. Endringer skal motiveres av common sense eller være kunnskapsbaserte.

I Norge ser vi dette samfunnssynet i varierende grad hos nærmest alle betydningsfulle politikere, kanskje særlig på den moderate venstresiden, med Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg som lysende eksempler på politiske karrièrer best oppsummert med begreper som gjennomslag og styringsdyktighet. Et annet godt eksempel er finansmannen Johan H. Andresen, arving av Ferd-konsernet og en av Norges aller rikeste, som mener verden er «forbi ideologier». «Ideologi binder en fast, mens å prøve, gå på trynet, lære, handle igjen, bringer oss fremover», som han skrev på Twitter i fjor. Og videre: «Pragmatisme satt ut i livet gjennom entreprenøriell handling behøver ikke bli ideologi», med referanse til Ferd-konsernets «sosiale entreprenørskap», en virksomhet de beskriver som å «bevisst ta tak i et bestemt samfunnsproblem og etablere en ny løsning».

Til å være antiideolog er Andresen påfallende opptatt av å spre ideer, som deltaker på Davos-møtene i World Economic Forum, Bilderberg-konferansen, finansør for tenketanken Civita og aktiv foredragsholder. Det forståelsen av en post-ideologisk tilstand ikke tar inn over seg, er at den i seg selv er grunnleggende ideo­logisk. Som den slovenske filosofen Slavoj Žižek har gjort til et av sine hovedanliggende å påpeke: Moderne ideologi er ikke utopier eller uttalte sett med regler, men premisser for tenkemåte og adferd, som vi ubevisst aksepterer uten å vurdere om det finnes alternativer. For å holde oss til Andresens eksempel: En veldig rik fyr som mener kritikk av forutsetningene for rikdommen er galt, og mer rettferdig fordeling kun kan skje hvis man aksepterer at han skal fortsette å være en veldig rik fyr. For eksempel ved at han finner lønnsomme måter å utnytte arbeidsløses arbeidskraft i et «sosialt entreprenør»-initiativ.

Representanter: Jens Stoltenberg, Erna Solberg, egentlig omtrent alle norske politikere i varierende grad, Johan H. Andresen

YOUNGSTORGETMAFIAEN

Skjermbilde 2014-10-13 kl. 16.42.13

Foto: Presse/Benjamin Ward

At løsningen på verdens problemer skulle slumpe til å sammenfalle med bedre indrefileter, finere kaffe og rikere utvalg vaktelegg i Oslo sentrum, er en besnærende tanke. Særlig for folk som er glad i indrefilet, fin kaffe og godt utvalg vaktelegg, eller enda bedre – for de som sitter på mye eiendom i Oslo sentrum, og bruker den til utsalgssteder for slikt. Førstnevnte er godt representert blant landets profesjonelt snakkende og skrivende – spesielt hovedstadsavisenes kulturredaksjoner, med Aftenpostens Joacim Lund som tydeligste eksempel – og dermed beleilig posisjonert til å berede grunnen for sistnevnte.

Ta eiendomsselskapet Aspelin Ramm, som eier store deler av Tjuvholmen og Vulkan-området, eller den urbane kulturblekkspruten Trøbbelskyter, med base på Youngstorget og tentakler inn i politikken via Marte Gerhardsen og tankesmien Agenda. Aktører så slagkraftige at de kan konkurrere med kjøpesenterkonge Olav Thon i kampen om lukrativ, sentrumsnær eiendom. På byutviklingslagmarken kommer ideologiproduksjonen inn i bildet. Det er nemlig avgjørende å vinkle den offentlige fortellingen slik at Thons hotellplaner er kynisk kapitalisme, mens ambisjoner om å selge mest mulig pulled pork og Bulmers cider til skjeggete, bleikfeite menn på «temporære kulturarrangementer» er en slags altruisme utført av ildsjeler.

Ved å utnytte konnotasjonene i begreper som kultur, fair trade og økologisk, skaper man illusjonen av å være et alternativ til brutal kapitalisme, selv om det i realiteten er like kapitalistisk, bare mindre åpenbart utbyttende. Dermed reproduseres og forsterkes ideologi etter en oppskrift som henger på veggen i markedsavdelingen til en rekke av verdens gigantselskaper: Å tilby en tilsynelatende ny subjektiv posisjonering innenfor det samme systemet, demmer opp for reell systemkritikk. Kjernen, gode gjerninger har evnen til å skjule synd, er eldgammel: Først formulert i Salomos ordspråk, relansert som kristen verdi av apostelen Peter og viet stor plass i Karl Marx ideologiske kritikk av kristendommen i Teser om Feuerbach. Kanskje mest presist forklart av Oscar Wilde i The Soul of Man under Socialism fra 1891: «The worst slave owners were those that were kind to their slaves, and so prevented the core of the system being realised by those who suffered from it».

Ikke dermed sagt at den grønne goodwill-kapitalismen kan direkte sammenlignes med slavehandel, men ingen som står en time i kø søndag formiddag for å bruke 50 spenn på et pappkrus svart kaffe tappet av Tim Wendelboe, kan vel påstå å være helt fri.

Representanter: Jan Vardøen, Trøbbelskyter, Aspelin Ramm, Tim Wendelboe, Joacim Lund, diverse andre kulturjournalister, D2

NERVØSE SOSIALDEMOKRATER
Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.49.00
De fleste ideologiske leirene i Norge er engstelige for bærekraften til en eller annen side ved det norske samfunnet. De nervøse sosialdemokratene bekymrer seg litt for alt sammen på én gang – både miljøet og oljeinntektene, innvandringsnivå og innvandringsskepsis, fremtiden til yrkesfagene og teknologiarbeidsplassene. De har ikke nødvendigvis lest den siste perspektivmeldingen alle mann, men de er jævlig skremt over det de tror står der. Bekymringen er blandingsøkonomisk, handlingslammet og konfliktsky og som resultat er det få andre grupper som har gjort mer for å snevre inn den politiske horisonten enn nervøse sosialdemokrater.

Med hvert forbehold, med hver diffuse påpekning om at «ting er vanskeligere enn som så», skvises ambisjonene og alternativene ut av debatten og vi blir sittende igjen med en nedslått følelse av at, ja ja, vi fortjener kanskje ikke bedre enn denne trygge middelmådigheten. Det er få andre grupper som kan sies å være nærmere en presis diagnose av hvor vi er akkurat nå som samfunn, enn de nervøse sosialdemokratene, det skal sies. Og det er kanskje et lite plaster på såret, selv om det ikke fører til noe særlig annet enn at de under tvil velger å sette sin lit til at den politiske eliten, til syvende og sist, vil takle brasene sånn noenlunde greit. Om de gjør det riktig bra, blir fremtiden forhåpentligvis bare litt dårligere enn i dag.

Representanter: Frank Rossavik, Aftenpostens lederavdeling, Martin Kolberg

SCI FI-ELITISTENE
Skjermbilde 2014-10-09 kl. 10.05.15
Post-ideologenes barn våger å tenke tanken helt ut. Finnes det en sprøyte som gjør befolkningen mer altruistisk eller skattevillig? Kan vi bli et samfunn så godt som fritt for fysisk og psykisk utviklingshemmede? Kan kriminalitet, kø og krig fikses om vi bare slipper teknologien tettere innpå oss?

Naysayerne mumler i krokene om Orwell, Huxley og det som verre er, men hør her, enten kan du være en barnslig, modernitetsfiendtlig moralist, eller så kan du våge å se sannheten i øynene: Dette dreier seg om ren lykkemaksimering. Downsbarnet du ikke har, har du ikke vondt av. Og det går ikke egentlig an å «føle øyne i nakken». Folk flest bryr seg ikke om metafysikken, i hvert fall ikke om du kan tilby lange, sømløse og ubekymrede liv. Terskelen for å dele ut nyttig info om seg selv på Internett er i vår tid er bortimot ikke-eksisterende, og det går jo stort sett smertefritt, recommended for you-samfunnet blir i grunnen stadig mer on point. Så skal vi gå ut ifra at nettbrukerne ikke vet hva de gjør, eller skal vi behandle dem som moderne, digitale samfunnsborgere og bruke informasjonen de har gitt fra seg til fellesskapets beste?

At en sånn deal innebærer at de beste hjernene bør få større spillerom og flere leketøy å boltre seg med, er egentlig innlysende. Større eksperimentering krever samfunnsetisk nytenkning, jada, men hvem vet, kanskje et opplyst EDBvelde er å foretrekke, mot måten jurister og økonomer er i ferd med å styre mot katastrofen. Se til Kina – ok, det er kanskje ikke alt som er bra der borte, men der har de i det minste vitenskapsfolk i den politiske eliten. Og agendaen til Sci Fi-geeksa er ikke nødvendigvis så totalitær som den er elitistisk. Det er i grunnen det største problemet deres. Vel, dét, og at veldig mange synes hele opplegget er jævlig guffent.

Representanter: Ole Martin Moen, Aksel Braanen Sterri, Kathrine Aspaas

TEAM HJERNEVASK

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.51.48

Foto: Wikimedia Creative Commons

Et tu, Eia? Programserien Hjernevask ga i 2010 den intellektuelle venstresiden en nesestyver norsk offentlighet knapt har sett maken til før eller siden. Norges største komiker, Harald Eia, hadde gjennom nesten to tiår dekonstruert og latterliggjort det sedate, norske sosialdemokratiet. Nå skulle han og makker Ole Martin Ihle avsløre norske samfunnsviteres arroganse, hvordan de soste rundt på Blindern og skravlet om kulturelle og strukturelle forklaringer på spørsmål biologien hadde besvart for lengst. «Arv eller miljø?» spurte programmet, og la dermed premisset for en debatt mellom stråmenn fra positivismestriden.

Under et skinn av naiv forskningsjournalistikk, var agendaen klar: Sosiologer, antropologer og – først og fremst – fuckings kjønnsforskere, skulle lokkes til å uttale seg om ting de ikke hadde greie på og deretter beskytes med det siste innen biologi og evolusjonspsykologi til de innrømmet hva slags kunnskapsløse, arrogante idioter de egentlig var. 68-ere, poststrukturalister og annet bakstreversk ræl, skulle røykes ut og karakterdrepes i beste sendetid. Det lyktes, selvsagt – agnet ble slukt, fellen klappet sammen – og klippet sammen med sindige resonnementer fra naturvitenskaplige akademikerstjerner fra selveste USA, så norske samfunnsvitere og deres franske teori ganske tåpelig ut. Tilbake satt en forskremt venstreside foran TV-skjermen: Altså, Eia, var ikke du på vårt lag, a? Postmodernist, ironiker og alle de greiene der? Egentlig på venstresiden, egentlig intellektuell, bak alt tullet?

Mon det. I et mye omtalt intervju med Magnus Marsdal i Samtiden i 2003, diskuterte Eia 90-tallsironiens ideologi. Han insisterte på humorens autonomi – den eneste motivasjonen var hva som faktisk var morsomt – men innrømmet glatt at Marsdal hadde rett i sitt postulat: Lille Lørdag fungerte som «nyliberalismens glidemiddel». Alle vitsene gikk på bekostning av venstresiden, av kulturradikalismen, av hvor døvt det var å alltid skulle kritisere markedet. «Argumentet i en sketsj må gli som kniv i varmt smør» sa Eia, og forklarte med Bourdiues sannhetsbegrep, doxa. Bryter man med doxa, må vitsen forklares: «Humor har ikke plass til logisk motstand». Metoden var altså å peke på områder der den offentlige fremstillingen brøt med folks magefølelse. Ikke for å utfordre fordommer, men bekrefte: Innvandrere er rare, sosialister er bakstreverske, moderne kunst er fjas. Så også i Hjernevask.

Programskaperne legitimerte prosjektet med at samfunnsvitenskapelige forklaringer hadde for stor innflytelse på bekostning av naturvitenskapen. Mange vil hevde det var motsatt. Når Eia presenterte biologiske begrunnelser for hvorfor mennesker er som de er, ga han vitenskaplig bakgrunn for det folk flest mente fra før – kjønn er ikke en sosial konstruksjon, det finnes IQ-variasjoner og forskjell på menneskegrupper. Det sier ikke noe om hvorvidt det er sant eller ikke (Hjernevask hadde definitivt noe for seg), bare at det faktisk har en ideologisk effekt, og ikke kun fungerer som folkeopplysning. Ideologen bak, Edward O. Wilson – sosiobiologiens far, kjent for sitater som «genene holder kulturen i bånd» – har møtt sterk kritikk, også fra biologer. Det samme gjelder hjernevaskhelten Richard Dawkins, og hans påstand om at vi er «genstyrte roboter».

Resultatet er økt gjennomslag for argumenter innledet med «forskning viser at … », ofte blinde for at de rir en hard science-bølge, som selvsagt har et politisk potensial. Hjernevask spilte på strenger som resonnerer godt i Norge: Humaniora-forakt og avsmak mot eliter. Et annet godt eksempel på det er journalist Bjørn Vassnes, som i debatten etter serien selvsikkert postulerte: «Det er klart samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes». Siden har han gitt ut boka «Det store kunstranet», hvor han avviser at estetisk kunnskap eksisterer, og beskylder akademikere for å ha stjålet kunsten fra folk flest. Også dét har sikkert «folk flest» alltid ment.

Representanter: Harald Eia, Ole Martin Ihle, Bjørn Vassnes, Kristian Gundersen, Eirik Vinje, Gunnar Tjomlid, Andreas Wahl, «Folkeopplysningen»

CIVITA-FABRIKKEN
Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.50.28
Tenketanker er i vinden som aldri før, med diverse spede og mislykkede forsøk fra venstresiden på å kopiere den borgerlige suksessen Civita – startet i 2003 etter modell av amerikanske og britiske think tanks, med finansiering fra redere og næringslivstopper. Disse får valuta for pengene sine ved at tenketanken driver ideologiproduksjon på høyresiden forkledd som forskning. Hovedsaklig i form av frokostmøter og notater, hvor saker utredes tilsynelatende objektivt (men, æp æp æp, finansiering og Civita-publisering forutsetter at tankene er tenkt slik at de passer tenketankens agenda). Slik blir partsinnlegg skreddersydd en offentlig debatt hvor argumenter bør kunne påstås å være kunnskapsbaserte for å tas seriøst. Disse har også holdt et såpass høyt nivå at de har blitt oppfattet som troverdige også av politiske motstandere, og satt dagsorden i samfunnsdebatten.

I tillegg kommer nettsiden (og papirmagasinet) Minerva, med hyppig oppdaterte, grundige kommentarer og analyser av nyhetsbildet, beskrevet av politisk redaktør i Bergens Tidene, Frank Rossavik, som en «strategi for daglig bearbeiding av offentligheten». Bak står høyresidens edderkopp, Kristin Clemet, og spinner et nett som samler en hær konservative og/eller liberale unge menn med tredagersskjegg og hornbriller. Ved endt Civita-skolering sendes disse videre ut til karrièrer i de borgerlige partiene. Ta for eksempel Unge Høyre-leder Kristian Riise, som ble skapt i et laboratorium på Civita-kontoret og oppdratt i en glassboks på biblioteket til Clemet og mannen hennes, Høyre-politiker Michael Tetzschner.

Representanter: Kristin Clemet, Sveinung Rotevatn, Morten Kinander, Jan Arild Snoen, Nils August Andresen, Kristian Riise, Torbjørn Røe Isaksen

FUGELLISMEN

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.51.33

Foto: Wikimedia Creative Commons

Hva skjedde med den norske snillismen, egentlig? Etter tre års kontinuerlig opptrapping av en usedvanlig brutal borgerkrig i Syria har nærmere ti millioner mennesker behov for akutt humanitær hjelp. Likevel er det nærmest utenkelig med politisk flertall i Norge for å motta mer enn et helt ubetydelig antall flyktninger, og da helst friske. I et så kynisk politisk landskap, har sosialmedisiner Per Fugelli tatt rollen som den siste snillist, og fått påfallende stor gjennomslagskraft for sitt lite oppsiktsvekkende budskap om å …  være snill.

Med polemisk stil, voldsom patos og et episk god/ond-narrativ om egentlig ørsmå realpolitiske forskjeller, har den kreftsyke legen gjort seg til popvenstres kanskje fremste ideologiske målbærer. Og som en enhver god folkeforfører, vet Fugelli at han må tilby en identitet. Verdensproblemer og syrere på flukt spiller sjelden hovedrollen i hans argumentasjon. Nei, dette, alt egentlig, handler om nordmannens sjelekvaler. Først og fremst er det usunt for oss å stenge dem ute. Den eventuelle nøden man stopper ved å gjøre det eneste riktige, er en positiv bivirkning. Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen.

Representanter: Per Fugelli, ikke SV for tiden (og hva skjer egentlig med det?)

MONSTERFABRIKKEN

Skjermbilde 2014-10-13 kl. 16.26.33

Foto: Presse/TV2

Er Paradise Hotel, Idol og Hver gang vi møtes ideologi? Selvsagt! Den kommersielle TV-kulturen skaper selve ritene – og salmene, ja, høysangene! – i senkapitalismen … Eller noe sånt. Som Neil Postman skrev i Vi morer oss til døde (1985): Det mest dominerende mediet legger premissene for kulturen – og det er ikke SÅ lenge siden folk faktisk så en del på TV. Ergo, denne guiden kommer ikke unna et besøk til drømmefabrikkene på Marienlyst og i Karl Johans gate 14. På sistnevnte adresse sitter en moderne Espen Askeladd i et møterom og pitcher sitt siste Kjendiser som er aktuelle med et-eller-annet forteller om personlige kriser-konsept. Monster-sjef Trond Kvernstrøm startet med å tekste Pantertanter og endte som Norges mektigste mediamann. I mellomtiden har han tjent seg Guldbrand Gråstein-rik på å fore det norske folk jovial stemning i 3D i form av konsepter som Thomas og Harald, Dansken, Gunnar Greve og så videre. Selv beveger han seg under radaren på Tjuvholmen, med et kontaktnett som får Bilderberger-gruppen til å ligne en ideell organisasjon som selger paraplyer mot leukemi.

Men til poenget, hva slags ideologi skaper TV-industrien? Tja, en krysning av Rupert Murdoch, Kurt Nilsen og Gordon Gekko, kanskje. Mer presist kan vi beskrive TV2, og underholdningsindustrien generelt, som en ubevisst og indirekte ideologiprodusent, i kraft av å fremelske enkle, sentimentale og ikke-utfordrende budskap. Mest effektivt i en slik offentlighet er etablerte kategorier – kjendiser i rollene, gjentakende konsepter og følelser vi gjenkjenner. Se bare hvordan reality-deltakere ikke lenger opptrer som reelle personligheter, men instinktivt (og/eller instruert) gjenskaper kjente reailtydeltaker-roller. Eller hen derre småkjente trynet som gråter til «nå er det trist»-toner i Hver gang vi møtes. Eller sesong 8 av Idol med kjendisdommere kjent fra sesong 4 av Idol. Filosofen Mario Perniola beskrev dette – i 1991, lenge før reality-bølgen – som sensologi, et kollektivt sett ferdig følte følelser, slik ideologien er et sett ferdig tenkte tanker.

Kroneksempel: Humorprogrammer med fiks ferdig latter på de riktige stedene, så du slipper å vurdere om det er morsomt. Men hei, erre så nøye, a? Vi har jo en motvekt, tenker du kanskje. NRK er Norges største mediebedrift, finansiert over skatteseddel og lisens for å tilby et ikke-kommersielt alternativ. HAHA! Beklager at vi kaster hodet bakover og ler så du får spytt i hele trynet, men seriøst – vet du hva som skjer i NRK Underholdning? Der sitter Håkon Moslet og pønsker ut den totusende Radioresepsjonen-knockoffen for å etablere luuun stemning mellom EDM-bangers og «Salsa Tequila».

Representanter: Håkon Moslet, Harald Strømme, Ferdinand Marcos, Trond Kvernstrøm, VGTV, Dagbladet-TV, TVNorge, NRK3, TV3, hele jævla mediesamfunnet egentlig

FRITT ORD-KONSERVATISME

Skjermbilde 2014-10-09 kl. 09.57.13

Foto: Wikipedia Creative Commons

De progressive kreftene har vunnet verdikampen, og det eneste som gjenstår før vi oppnår et verdiliberalt ekvilibrium er å la ytterfløyene være seg sjæl, dyrke sin egen identitet, til de på en eller annen måte magisk forsvinner av seg selv eller muterer inn i en mindre reaksjonær form. Det er verdimessig laissez faire, formulert som «skynde seg langsomt». En av tingene som er rart med denne formen for verdikonservatisme er at den er basert på en manglende tro på varigheten til verdiene den ønsker å skape spillerom for. De deler ikke synspunkter med disse reaksjonære («viktige») stemmene, og de krever seg ofte frabedt beskyldninger om det. Det er ofte mer det at de bør føle at de blir sett litt og hørt litt, før vi ignorerer dem på nytt. De kommer til å dø før eller siden, uansett.

Representanter: Knut Olav Åmås, Erik Tornes, Bjørn Stærk, Karl Ove Knausgård, så godt som alle som skriver i Bergens Tidende, Fritt Ord

SALAFISTISKE SVOVELPREDIKANTER

Skjermbilde 2014-10-13 kl. 16.23.40

Faksimile NRK

For få år siden var norske, radikale islamister et nærmest ukjent fenomen. Det har endret seg. I dag finnes flere multietniske, norsktalende organisasjoner, landskjente talsmenn og omfattende rekruttering til hellig krig i utlandet. Ifølge rapporten Norske fremmedkrigere i Syria utgitt av FKTS i juni i år, har omtrent 50 nordmenn reist til Syria, hvorav åtte til ti trolig er drept i kamp. (Justert for folketall er det høye tall). Bakgrunnen blir ofte beskrevet som en religiøs og ideologisk vekkelse blant unge muslimer over hele verden. Tendensen kan spores flere tiår tilbake, men fikk fotfeste som motreaksjon til den anti-muslimske stemningen i kjølvannet av 11. september, og ytterligere intensivert av de siste årenes karikaturstrider.

Det finnes i hovedsak tre adskilte forgreninger som har gjort seg gjeldende i Norge: En shia-retning (ved bla. Den muslimske ungdomsorganisasjonen i Norge), en sufi-retning (ved bla. Minhaj-Ul-Qur’an Ungdom) og – viktigst og mest radikal – den salafistiske sunni-retningen.

I Norge nådde strømningene overflaten i februar 2010: På en demonstrasjon mot Dagbladets publisering av en Muhammed-karikatur, holder den til da ukjente Larvik-mannen Mohyeldeen Mohammad en flammende apell, hvor han «ikke truer, men advarer» om et «11. september på norsk jord». To år senere går kretsen rundt, Profetens Ummah, over jorden. Utenfor den amerikanske ambassaden veiver de svarte flagg, forbanner vesten og hyller Osama Bin Laden. I etterkant uttaler organisasjonens talsmann – innad kalt emir – Ubaydullah Hussain, at Norge er i krig med islam og at han ville hatt «forståelse» for et terrorangrep i Norge. Han bekrefter også at målet er å verve unge, norske muslimer som hellige soldater for opposisjonen i Syria.

Justisminister Grete Faremo går hardt ut mot miljøet, og PST starter omfattende overvåkning og «oppsøkende virksomhet». Skremselstaktikken styrker holdningen innad om at staten driver krig mot Islam. Blant de mest profilerte medlemmene er Arfan Bhatti, kjent for å ha vært sentral i Young Guns, dømt for blant annet knivstikking, vold mot politiet og torpedovirksomhet. Ikke helt ulikt resten av gruppa, skal det vise seg. Grovt skissert kan medlemmene deles i to grupper etter bakgrunn: Barn av religiøse foreldre, og de som har blitt radikale islamister etter et brudd med tidligere livsstil, ofte som en vei ut av kriminelle miljøer. Sistnevnte er i klart flertall. Ifølge boka Norsk Jihad (2013) av Lars Akerhaug er det kun Mohyeldeen Mohammad og lillebroren som kommer fra en streng religiøs oppvekst og ikke har bakgrunn fra kriminelle miljøer.

En ideologisk beslektet gruppe er ungdomsorganisasjonen Islam Net, som ble startet i 2008 på Høyskolen i Oslo av 21 år gamle Fahad Qureshi, og i dag oppgir å ha 2000 betalende medlemmer. Begge er basert på salafisme; moderne, puritansk og bokstavtro tolkning av Koranen og hadith. Salafister ser seg ikke reformister, men som de eneste representantene for autentisk Islam – ‘asala – i tråd med de rettroende forfedrene, al-salaf al-salih. Salafismen overlapper til dels islamisme, politisk islam, en ideologi med røtter til utviklingen av Det muslimske brorskap i Egypt på første halvdel av nittenhundretallet. Grunntanken er å bygge samfunn omkring islamsk sharia-lovgivning, og å etablere en motsats til vestlig verdensorden (det islamske alternativ, al-nizam al-islami).

Begge gruppene representerer – i motsetning til Det muslimske brorskap, men i likhet med terrororganisasjonen IS – radikal islamisme, som ikke anerkjenner demokrati eller partier, kun islamsk stat. Den avgjørende forskjellen er at der Islam Net kaller seg misjonærer – da’wah – omtales Profetens Ummah som voldsromantikere – jihad med sverd. Det finnes også flere andre, mindre profilerte grupper. Blant disse Al Furqan Relief, som offisielt samler inn penger til nødhjelp i Syria, men som PST mener ledes av en 35 år gammel Oslo-mann omtalt som «edderkoppen» og fungerer som bindeledd for nordmenn som vil verve seg som hellige soldater.

Representanter: Fahad Qureshi, Mohyeldeen 
Mohammad, Arfan Bhatti, Ubaydullah Hussain

ANTIISLAMISTENE

Skjermbilde 2014-10-13 kl. 16.25.21

Foto: Wikimedia Creative Commons

Med tidens (forståelige) fokus på radikal islamisme, er det verdt å også huske at innvandringsmotstandere og høyreekstreme har stått for majoriteten av de politisk motiverte vold- og terrorhandlingene i Norge siden krigen: Sprenging og brannstiftelser mot AKP(ml)-bokhandlene Oktober, bomber i 1. mai-tog på slutten av 70-tallet, bombeangrepet mot Nor moské i Oslo i 1985, den langvarige krigen mellom nynazister og Blitz-miljøet (hvor begge sider riktignok brukte vold, men hvor de høyreekstreme i langt større grad var bevæpnet og brukte bombeangrep) og drapet på Benjamin Hermansen i 2001.

2001 kan på flere måter anses som et skille. I Norge brøt det tradisjonelle nynazistiske miljøet sammen etter drapet 26. januar, og internasjonalt innledet terroren 11. september en ny fase i høyreekstremismens historie. Angrepene og hendelsene som fulgte, skapte nye konfliktlinjer og radikaliserte enkeltpersoner og organisasjoner både blant islamister, på venstresiden og på ytre høyrefløy. Deretter fulgte et tiår preget av stadig økende spenning langs disse aksene, også i Norge, hvor 22. juli 2011 markerer et nytt vendepunkt. I den nynazistiske bevegelsen byttet mange ut (og/eller supplerte) raseretorikken med hat mot islam. Samtidig ble store grupper engasjert mot islam uten slik bakgrunn eller rasistisk motivasjon.

Høyrevridd antiislamisme finnes i Norge på flere nivåer, fra islamkritikere til såkalte kontrajihadister og, ytterst, terrorister. Før vi forsøker et ideologisk sveip, er det nødvendig å presisere slike adskilte kategorier, da spekteret strekker seg fra fornuftige samfunnsdebattanter og demokratiske politikere, til nynazister og rabiate konspirasjonsteoretikere og, helt ytterst, en massemorder. Også innad i kategoriene er det store forskjeller. I første bås kan vi plassere blant annet store deler av Fremskrittspartiet, tenketanken Human Rights Service og miljøet rundt bloggen Document.no, ledet av Hans Rustad. I den neste, kontrajihadistene og islamofobene, finner vi intellektuelt anlagte skribenter som Peder Jensen, alias Fjordman, og mer bøllete og folkelige grupperinger som Norsk Forsvars Allianse (sic!) og Stopp islamiseringen av Norge.

Ifølge Aftenposten-spaltist og forfatter Bjørn Stærk, som selv har bakgrunn som antiislamistisk blogger, er det tre grunnholdninger som skiller den kontrajihadistiske ideologien fra vanlig islamkritikk: (1) Islam er ikke en ordinær religion, men en hatideologi på linje med nazisme. (2) Europa står på kanten av stupet, i ferd med å bli kolonisert og forvandlet til Eurabia, og tiden for forsiktige, demokratiske løsninger er forbi. (3) Årsaken til at Europa er i denne situasjonen er villet politikk fra anti-vestlige, multikulturalistiske eliter på venstresiden.

Fra disse tre premissene kan man enkelt legitimere folkemord og vold mot sivile. De mest toneangivende ideologene, som Fjordman, vil gjerne unngå å si det eksplisitt, men de har uansett lesere som trekker den logiske slutningen selv. Se bare kommentarfelt på kontrajihadiske blogger eller Facebook-gruppene til SIAN og NDL. Dette er det ideologiske bakteppet når kontrajihadistisk retorikk siver inn i den brede samfunnsdebatten, som FrP-politikerene Christian Tybring-Gjedde og Kent Andresens «Drøm fra Disneyland»-kronikk i Aftenposten om hvordan Arbeiderpartiet og flerkultur vil «rive landet vårt i filler», Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet eller finansminister Siv Jensens bruk av begrep som «snikislamisering».

Representanter: Fjordman, Hans Rustad, Kent Andersen, Hans Rustad, Kent Andersen, Christian Tybring-Gjedde, Ole Jørgen Anfindsen, HRS, SIAN, NDL

Boblere: Dagligvare-kongene, Oljebransjen, Øvre Blindern, Borten Moe-kretsen, Facebook-høyre (Gjerrigknarkene), kristenfolket, statsfeministene, anti-feministene, Harvest-mennene, P2-dustene, Kongehuset, samene, Brüsselskatteflyktninger som har meldt seg inn i EU for lenge siden, folk som heier på Kina, folk som synes at Norge utelukkende burde styres av trøndere.