«The Whiteness Project»: Den hvite manns sutring

Dokumentarprosjekt vil undersøke hvordan hvite opplever «hvithet» i dagens USA.

b
a

Den hvite manns byrde 2.0: Å ikke kunne snakke om fritert kylling og Kool-Aid i frykt for å fornærme svarte? Å måtte forholde seg til det faktum at slaveri har eksistert? Ja, dette er reelle utfordringer ved det å være hvit, skal vi tro utvalget som er intervjuet til «The Whiteness Project», et såkalt interaktivt dokumentarfilmprosjekt som tar sikte på å undersøke hvordan hvite opplever sin egen etnisitet i dagens USA. Mannen bak, filmskaper Whitnet Dow, har fått mye – og hovedsakelig negativ – oppmerksomhet siden prosjektet ble lansert for en uke siden.

Første del av «The Whiteness Project» består av 24 videointervjuer med innbyggere fra byen Buffalo, NY. Fra en dame med brusbokser i håret får vi høre at hun ikke har så mange svarte venner, men at hun kjenner flere homofile og at det noe av det samme. Som hvit kjenner hun på det å ikke kunne snakke fritt om Kool-Aid og fritert kyling uten å være redd for å fornærme svarte.

Brusbokser i håret er milevis utenfor «the line».

Jason minner oss på at han selv ikke hadde noe med slaveriet å gjøre, og at det derfor er litt døvt at han nå føler seg redd for å havne i rasediskusjoner når han oppholder seg i rom sammen med minoriteter. Han skjønner ikke hvorfor de fortsatt er så opptatt av «the slave thing».

Så er det Deanna, som på grunn av sin «voluptuousness» ikke kan smile til svarte menn uten at de tar det som en invitasjon på noe mer, og begynner å følge etter henne.

Twitter angrep «The Whiteness Project» med kritikk og sarkasme, og etter et par dager så Whitney Dow seg nødt til å slette prosjektets Twitter-konto.

Skjermbilde 2014-10-16 kl. 3.55.18 AM

Skjermbilde 2014-10-16 kl. 3.56.48 AM

Skjermbilde 2014-10-16 kl. 3.54.18 AM

Det er åpenbart lett å avfeie «The Whiteness Project» som lite gjennomtenkt og unødvendig, kanskje for lett. Etter Twitter-stomen la seg fant man ut at Whitney Dow har laget dokumentarer om rasespørsmål i over femten år, blant annet den prisbelønnede «Two Towns of Jasper» fra 2002. Hans poeng er at debatten om etnisitet i USA er helt avhengig av at hvite også har en forståelse av, og er komfortable med, å konfrontere egen raseidentitet. Ja, det kommer til å bli selvsentrert og ignorant, og i en by som Buffalo, en av USAs mest segregerte byer, beint fram rasistisk. Men det er også poenget ifølge Dow, for som han nylig påpekte i et intervju med Vice: «If every time a white person opens their mouth about race someone yells, “You’re being a fucking racist!” at us, we can’t do it. White people don’t have a lot of experience talking about their race, so they’re going to say a lot of dumb shit.»

Hvem hadde trodd at svaret på rasespørsmål i verdens mest multikulturelle land lå hos duster med brusbokser i håret? Ikke Mary J. Blige vertfall, men hun kommer garantert til å være takknemlig for at hun igjen kan synge om crispy chicken i reklamer uten at de blir tatt av lufta fordi det oppfattes rasistisk.