Cosplayere får skylda for de økonomiske nedgangstidene i tegneseriebransjen

Cosplayere bruker angivelig ikke penger på tegneseriemesser. De nøyer seg med å sprade rundt i kostymene sine

b
a

COSPLAY ER EN OMSTRIDT del av tegneseriekulturen. For noen er det et fenomen som tilfører arrangementene et velkomment snev av absurditet, for andre er det en fremgangsmåte for å leve ut sine innerste drømmer, og for enkelte er det et bevis på at tegneseriemediet fortsatt henger fast i en infantil kommersialisme som diskvalifiserer det fra seriøs oppmerksomhet. I Nord-Amerika, hvor fenomenet er langt mer integrert enn det er i Norge og resten av Europa, verserte det nylig en ny type cosplaydebatt, som peker på en annen problematisk del av tegneseriekulturen.

Debatten startet etter at flere tegneserieskapere og -forselgere rapporterte en betydelig nedgang i inntjeningen på årets tegneseriefestivaler og -messer. I det amerikanske tegneseriemiljøet har det lenge vært vanlig å klage på at Comic-Con International i San Diego – den største tegneseriemønstringen i Nord-Amerika – har blitt overtatt av tv- og filmindustrien, og at tegneseriebransjen har blitt marginalisert i sin egen storstue. Nytt av året er imidlertid at nedgangen i omsetning også gjelder på rene tegneseriearrangementer – og at det er cosplayerne som får skylda.

Kort oppsummert går den nye cosplaykritikken ut på at cosplayerne ikke bruker penger på tegneseriemessene. De er ganske enkelt fornøyde med å sprade rundt i kostymene sine, og se og bli sett – for ikke å si fotografert. Der man før ga uttrykk for sin forkjærlighet for tegneserieskapere og -figurer ved å kjøpe blader, bøker og andre effekter, nøyer man seg nå med å lage et kostyme og bli tatt bilde av sammen med sine idoler.Det er et velkjent faktum at det er lite penger i tegneserier. Mange internasjonalt anerkjente tegneserieskapere lever på inntekter som norske renholdere og deltidsansatte omsorgsarbeidere ville ledd av. For disse utgjør tegneseriemessene – hvor salg fremprovoseres av høflighet og sosialt press – en viktig inntektskanal. Det er denne som nå fryktes å være i ferd med å smuldre opp.

Mange internasjonalt anerkjente tegneserieskapere lever på inntekter som norske renholdere og deltidsansatte omsorgsarbeidere ville ledd av.

FAREL DALRYMPLE er en av mange amerikanske tegneserieskapere som har uttalt seg åpent om sin beskjedne inntekt og livsstil, og i hans etterlengtede nye bok The Wrenchies tematiserer han de stusslige aspektene ved yrket som tegneserietegner. Boken begynner som en relativt tradisjonell young adult-historie om to gutter som vandrer inn i en mystisk hule, hvor de finner magiske gjenstander som forflytter dem til en underlig fremtidsverden. Her ligger grupper av modige barn i konstant krig med en armé av monstre, og idet barna når pubertetsalder, angripes de av demoner i hatt og frakk, som ønsker å bruke kroppene deres til å reprodusere seg selv.

Denne metaforiske kampen mot å bli voksen utvikler seg gradvis til en dyptpløyende diskusjon av den psykologiske motivasjonen bak å lage og lese tegneserier om superhelter. Boken opererer med flere lag av virkelighet, men felles for dem alle er at superhelttegneserier oppfattes som noe utdatert og usigelig, rødmefremkallende teit. Likevel er det – på en måte – superheltmytens grunnleggende, naturlovsstridige optimisme som representerer redningen. Tegneserietegning er ensomt og tidkrevende arbeid, og presenteres både som en utløsende faktor for hovedpersonens mentale sammenbrudd og – på en måte –  som nøkkelen til hans vei ut av helvete, for til slutt er det en tjukk, sengevætende cosplayer i hjemmelaget superheltkostyme som redder verden.

Farel Dalrymple er en av mange amerikanske tegneserieskapere som har uttalt seg åpent om sin beskjedne inntekt og livsstil, og i hans etterlengtede nye bok The Wrenchies tematiserer han de stusslige aspektene ved yrket som tegneserietegner.

Det klart mest iøynefallende med The Wrenchies er Dalrymples karakteristiske organiske strek, for ikke å si hans virtuose bruk av vannfarger og Mike Mignola-aktige innklippsruter, som stopper leseflyten og etablerer en ekstra, statisk tidsdimensjon. Men det er også en sjeldent velskrevet tegneserieroman – i ordets rette forstand – som makter å bruke superheltsjangerens grunnelementer til å fortelle en historie som både oppleves som emosjonelt relevant og sier noe om superheltfortellingen som fenomen.

Jeg ble sittende og tenke på Taiyo Matsumotos tilsvarende drømmeaktige oppvekstskildring GoGo Monster – og dét er et kompliment så godt som noe.

Les mer Farel Dalrymple

1. Omega the Unknown
m/Jonathan Lethem
Marvel Comics

2. Prophet
m/Brandon Graham, Simon Roy m. fl.
Image Comics

3. Pop Gun War
Dark Horse Comics