Kampen for manusforfattertilværelsen

Manusforfatterne bak Kampen for Tilværelsen tror risikotaking, frie tøyler og lange, pinlige scener kan være nøkkelen til at serien stikker seg ut. Vi har tatt en prat med Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen.

b
a

FØRSTE SESONG AV Kampen for Tilværelsen er brakt til ende. Andre sesong er allerede ferdig innspilt, og får premiere i februar 2015. Serien, som stort sett utspiller seg på Ullevål Hageby (og  som har terget på seg beboere som Ketil Rolness), har ikke gått for de store seertallene ved å ty til actionfylte scener, men heller satset på andre faktorer for å tilby en unik seeropplevelse.

Loe: Den viktigste årsaken til at serien har blitt som den har blitt, tror jeg er at Bjørn Olaf, Per og jeg har hatt en ganske klar visjon og møtt folk i NRK-systemet som har vært villige til å bruke mange penger på noe risikabelt som ikke nødvendigvis kom til å trekke de store tilskuerskarene da den ble ferdig, men som på papiret kom til å si noe om Norge i dag, se ordentlig ut, og behandle skuespillere og situasjoner med respekt.

Det har vært en klar vilje til å satse på noe annet enn enda en lettbeint plottbasert historie som er borte og glemt når TV’en er skrudd av, mener manusforfatterne.

Schreiner: Jeg tror det skjedde etter debatten om Erobreren. Den serien ble veldig kritisert. Jeg tror kanskje mange skjønte da at man måtte lage noe nytt og originalt, ikke bare en adaptasjon eller noe som er veldig produsentstyrt.

Johannessen: Når man blir presset inn i TV-produksjon, kan man bli skvist mellom et flertallsdiktatur med konsulenter, produsenter og slikt. Her har vi fått muligheten til å jobbe med manus uten å bli forstyrret.

Skjermdump fra YouTube-kanalen til NRK Beta

Skjermdump fra YouTube-kanalen til NRK Beta

Det er liten tvil om at prosjektet har vært lystbetont for trioen som har jobbet tett sammen for å skape et merkelig univers av et knippe uperfekte folk som alle har hver sin last.

Loe: Vi har fått jobbe med regissører og stab som har forstått visjonen, delt den og latt seg begeistre av den. Dette er et superviktig punkt.

Dere hadde et regelregime underveis i skrivingen?

Johannessen: Det var så mange sprikende historier, at vi ble tvunget til å lage dem for å bli enige om én stil eller form, sier Johannessen.

Loe: En av dem var at det ikke var lov med scener som kun skal viderebringe informasjon. Forbudt. Ikke lov med scener som bare skal plante noe som skal kommer.

En annen regel var at hver episode skulle ha én scene som skulle være «påfallende lang». Det skulle merkes.

Loe: Og den skulle gjerne være av en slik karakter at den kan klippes ut, uten at det egentlig gjør noen forskjell, men man skal ikke ha lyst til å klippe den ut fordi den skal være kjempegod. Dette har vi jobbet ut ifra. Vi har naturligvis ikke alltid klart det. Men vi har forsøkt.

Kampen

Er det de påfallende lange scenene som gir serien en egenart?

Schreiner: Det vi oppnådde med de lange scenene, var jo at pinefulle situasjoner og andre situasjoner blir bedre av å gjøres lange. At man følger dem hele veien.

Johannessen: Man skal være i situasjonen, scenene skulle være interessante steder å være i seg selv.

Loe: Vi har jobbet hardt for å klare å skrive disse scenene. Og de skal heller ikke bare peke frem mot andre scener, som igjen peker videre mot en forvirret og lite pirrende slutt – slik det ofte er.

Johannessen: Vi tenker kanskje ikke så pedagogisk på det, men vi tenker jo at vi vil… plage…folk. I livet kan man jo ikke hoppe ut av ubehagelige scener.

Er Kampen for Tilværelsen en kritikk av det konforme Norge?

Schreiner: Det er jo en skildring av den norske middelklassen…

Johannessen: … men vi har ingen utspekulert plan, altså. Vi lager scener vi synes er gøye, og håper andre liker det samme.

Schreiner: Vi har valgt folk som har kapital nok til å eie og ta ansvar for sine egne liv. Og påstanden er jo dobbel: Man kan latterliggjøre alle de med I-landsproblemer, men vi påstår jo at kampen fortsetter, fysisk, selv om alle de store problemene er løst. Uansett hvor du befinner deg sosialt, uavhengig av økonomi; kampen tar ikke ordentlig slutt.

Loe: Jeg tror vi blant annet forsøker å peke på oss alle og antyde at på samme måte som Tomasz blir pult i rumpa i siste episode i første sesong, puler vi nordmenn verden i rumpa hver eneste dag, med stor glede og selvfølgelighet, samtidig som vi fortsetter å tro at vi er verdens beste i alt og at hvis bare alle gjorde som oss, kom alle problemer til å forsvinne.

Om det skjer i en flau scene på ti minutter, er uvisst – det gjenstår å se hvor freidig metaforbruken blir til neste sesong.