N&D anmelder ALT fra lørdagens Nils Bech-konsert

Dørvaktene, konsertstedet, publikum og konserten: Vi anmelder like så godt samtlige bestanddeler av lørdagens Nils Bech-konsert på Parkteatret.

b
a

Oppvarmer: 2 Nils Bech bruker ikke oppvarmer denne gangen, men til senere konserter på Park anbefaler NATT&DAG å varme opp med en øl på Café 33 eller et glass vin på Bar Bellini. Eller noe annet, et annet sted. Hvorfor? Det skal vi komme tilbake til.

Dørvaktene: GIFT Verdens vanligste dørvakter. HERREGUD, så kjedelig. Burde vurdere å investere i noen fargerike Løkka-folk med bart og alt det der, eller i hvert fall ansette noen svensker, så folk fra distriktene får valuta for fordommene sine.

Parkteatret: 5 Park-teater, du! Ikke er det park og ikke er det teater, og det nærmeste stedet kommer kvinnefotball er Linda Medalans solokonsert i 2001. Og den har vi FUNNET PÅ!

Til tross for et lite presist navn er Parkteatret et sjarmerende konsertlokale. Ikke for stort, ikke for lite, og med god utsikt til scenen nesten uansett hvor du stiller deg. Det eneste unntaket er det lille toalettet i underetasjen. Der ser du ikke annet enn masse andre folk. Tips til Park: Dropp de dårlige vitsene om kvinnefotball og investér i et nytt toalett. (OBS: Toalettproblemet var seff grunnen til at vi anbefalte en tur innom et annet sted før konserten starter.)

Publikum: 4 Overraskende få kunst-, dans- og motefolk. Flere ganger overdøves forsøk på plystring (og etter hvert snakking) av rasende utrop og lynkjappe SHHH! De ivrigste jubler hver gang Bech danser, noe som er litt rart, siden dansing er en ganske åpenbar del av konsertene til Nils Bech.

Dansingen til Bech: 5 En blanding av ubesluttsom virring («Skal jeg strekke ut armen og gripe den usynlige greia i luften … eller skal jeg ikke? Hva med denne trappen, skal jeg opp eller ned? Jeg legger meg ned litt, tror jeg.») og de innbydende håndbevegelsene fra introen til barne-TV programmet «Vertshuset Den Gyldne Hale». Velkommen! «Human movement and expression is the key to understanding» synger Bech i «Contemporary Dancing» fra debutalbumet Look Back, og for alle del, det kan nok stemme. Deilig med lettfattelig, moderne dans, da.

Omegn: 5 Parkteatret ligger «midt i smørøyet på go’-Løkka», som Jan Vardøen ville sagt mellom munnfullene av mannepølse (dét er ikke en forsøk på vits: Jan Vardøen elsker mandig pølse) og hjemmebrygget øl. Lett å komme seg med trikken videre, fine steder å spise i nærheten og et potpurri av Vardøens forslag til utelivs-pastisjer i gangavstand. Hvis du skal spise søndagsfrokost anbefaler vi deg å legge deg i køen foran Nighthawk i 03-tiden, og så gå et helt annet sted når sola står opp.

Gjester: GIFT Parkteatret hadde før konserten ymtet frempå at det skulle være profilerte gjester på scenen, men vi så ingen. Denne anmelderen håpet i det stille at planten som Bech turnerte med tidligere skulle være med, men nei.

Konserten: SMIL Det er tydelig kommunisert at konserten starter 23.00. og elleve minutter over elleve trekkes sceneteppet vekk, og Bech, flankert av en stryker-duo, en trommeslager og en DJ foran en skjerm med ordet «BEFORE», går rett på en mimikkløs versjon av «That I», den rolige albumåpneren fra One Year. En (nyklippet?) Bech ser ut som en blanding av nils ligner en dukkeSpock fra Star Trek og Freddie Mercury fra Montreal i ’81 – uten bart, selvsagt. Det kan virke som den rolige åpningen setter ut publikum litt: 3 minutter ut i «That I» kan det virke som låta stopper opp, og noen klapper nølende, men Bech haler det hele videre inn i plutselige «Trip Abroad». Forløsende applaus, folkens, og Bech løsner litt opp også: En slags ubestemt armdans – som om han griper etter noe, men så ombestemmer seg, og så griper etter noe igjen – blandes med den første dansebruken av trappen som er plassert på scenen.

I overgangen til «Shame» (og her begynner det å bli tydelig at han spiller albumet han lanserer fra start til slutt) er det et kort parti Bech blir stående på toppen av trappen, bøyd over … D2! *RUNGENDE JUBEL FRA GRÜNERLØKKA-PUBLIKUMMET* Den (nå skamløse) førstelinjen «Have you read about me in the paper?» er seff mer passende nå som Bech har vært på forsiden av D2, og på skjermen bak ham byttes det også til en stor faksimile av utgaven. Bra! Bech river etter hvert D2 i to. *RUNGENDE JUBEL FRA GRÜNERLØKKA-PUBLIKUMMET* nils i fin positur

Faksimilen får heller ikke stå, og byttes ut med ordet «AFTER», som sammen med «Carry Me» innleder del 3 (eller 2, om man ikke anser D2-delen som Del2). Dansenummer på trappen! Igjen farer han ubestemt opp og ned, samtidig som han synger «My insecurites are not stronger than me». I en famlende anmeldelse av One Year skrev et norsk musikkmagasin at det «som lytter forventes en god dæsj tålmodighet, da skiven krever enorme mengder oppmerksomhet og tolkning», men det stemmer jo egentlig ikke, og akkurat denne delen av konserten er særlig forståelig. Samme anmeldelse konkluderer for øvrig at det er lurt å ha «lettlikelige låter» som singler, og hevder at «skiven» (sic!) tidvis er «et realt vågestykke med støy» og «ubehag i ørene». Mon det!

Det eneste som tilsynelatende gir publikum ubehag i ørene er snakking i starten av sangene, og det slås hardt ned på i «This Girl». Bech tar av seg buksene til «I Punish», og trer de etter hvert Cabaret-aktig over hodet. «Siste sang fra vår nye: back Home» sier han etter «I Punish» og det er faktisk det første han sier til publikum, om man da ikke anser moderne dans som å snakke med kroppen, noe muligens en god del av publikum gjør.

Bech avslutter med de to siste låtene fra 2012s Look Inside («Det var One Year, og hvis dere lurer på hvordan året begynte, eller hvordan det ble et år i det hele tatt, så er det sånn her»), og nå skjer det mye: Bech rusler ned i publikum, lar en overspent jentegjeng synge et altfor høyt parti av «Look Inside», og den sittende stryker-duoen vifter med fiolinbuene sine fra side til side. Bech avslutter med et «Love You» og går av scenen. Lysene går på og sceneteppet går igjen.

FIN.

Lurer du på hvordan dørvaktene på Rockefeller er? NATT&DAG anmeldte alt på en Highasakite-konsert, og møtte en som så ut som Hallgeir Kvadsheim.