Saudi-Arabia vil forby «lyddop»

You wouldn’t download a drug! Kjøp og salg av CD-er med «digitalt lyddop» skremmer myndigheter i Midtøsten.

b
a

Det er ikke bare kvinner bak rattet som skremmer Saudi-Arabiske myndigheter. Ifølge Abdullah Al-Sharif, generalsekretær i Saudi-Arabias nasjonale kommisjon for narkotikakontroll, har flere Saudi-Arabiske myndighetsorganer nå kalt inn til hastemøter for å forhindre spredning av «lyddop» i landet, skriver nettavisen Arabnews.com.

– I motsetning til substanser som blir spist, inhalert eller satt med sprøyter, kommer dette dopet fra lydtoner, og blir typisk brukt av personer som alt har nådd et alvorlig nivå av avhengighet, sier han til Arabnews.

Tidligere denne uken gikk også Libanons justisminister ut og etterspurte en lovendring for å kunne straffeforfølge personer som distribuerer eller kjøper CDer med «digitalt dop». Juridiske tiltak har også blitt diskutert i De forente arabiske emirater.

«Dopet» det er snakk om er CD-er med lavfrekvent lyd, som visstnok skal gi en rus om man lytter med hodetelefoner.

Al-Sharif forteller at ingen forekomster av «lyddopet» foreløpig har blitt påvist i landet, men at bruken er utbredt i Europa og USA.

Om CD-ene skulle bli forbudt, kan det gå hardt for seg for. Saudi-Arabia har nemlig svært strenge narkotikastraffer – i enkelte tilfeller dødsstraff – og loven skiller ikke mellom stoffene på narkotikalisten.

I 2010 spredte lignende bekymringer seg i USA, da et selskap ved navn «I-doser» – selverklært «industry leader in audio doses to powerfully alter your mood» – fikk nasjonal oppmerksomhet. Myndighetene fant ingen bevis for at lydsporene faktisk kunne gi noen rus og foretok seg ingenting, men enkelte skoler organiserte likevel kampanjer for å stoppe spredningen av «digital drugs».

Bak bekymringene om «lyddop» finnes faktisk en kime av sannhet. Stimulering av hjernen ved hjelp av lavfrekvente lyder, er et kjent fenomen som blant annet brukes i enkelte former for terapi.

I 1839 oppdaget den Prøysiske fysikeren og metrologen Heinrich Wilhelm Dove at han ved spille en lavfrekvent tone på forskjellige frekvenser i hvert øre, kunne få lytteren til å oppfatte en rytme. Funnet ble publisert i tidsskiftet Repertorium der Physik samme år, men fenomenet, som fikk navnet «binaural beats», fikk aldri særlig oppmerksomhet utenfor vitenskapelige kretser før artikkelen «Auditory Beats in the Brain» av Gerald Oster publisert ble publisert i Scientific American 134 år senere, i 1973.

Oster samlet forskningen som var gjort siden Dove og argumenterte for at «binaural beats» kunne ha en rekke praktiske bruksområder, særlig for nevrologisk og kognitiv forskning på hvordan hørselsansen fungerer, og som et diagnostisk verktøy for enkelte nevrologiske sykdomer. Blant annet fant Oster at pasienter med  Parkinsons sykdom ikke var i stand til å oppfatte rytmen, men kunne høre den etter å ha blitt utsatt for effektiv behandling.

Senere har det blitt antydet at «binaural beats» også kan fungere til å lindre smerte, dempe angst, skjerpe konsentrasjonen og en rekke andre bruksområder, men forskningen er i stor grad mangelfull og omstridt. Det har imidlertid blitt brukt mye som alternativ behandling. Mest oppmerksomhet har fenomenet fått for påstandene om at det kan gi ulike former for rus, men denne effekten har aldri blitt troverdig påvist.

Meeeeen, hvorfor høre på forskere?

Ta heller på deg hodetelefonene og prøv selv: