Siste sjanse: Stem frem dine favoritter til Bergenprisen 2014

Disse har gitt oss de beste opplevelsene i Bergen i 2014. Hvem er dine favoritter til Bergenprisen?

b
a

Bergenprisen går av stabelen på Østre den 23. januar! De nominerte er klare, og vi trenger din hjelp for å finne de beste artistene, klubbene, utestedene, bøkene, filmene, stemmene, festivalene, restaurantene, kunstnerne og sceneoppsetningene, samt vinneren av den gjeveste prisen av dem alle, Årets Navn, for lang og tro tjeneste. Les mer om de nominerte og stem nedenfor!

Stem på dine favoritter her!

Og meld deg på facebook-arrangementet for Bergenprisen på Østre her.

Årets skive (riks)

Store P – Regnmannen
Dark Times – Give
Nils Bech – One Year

Årets film (riks)

Natt til 17.
Mot naturen
Blind

Årets stemme (riks)

Oda Faremo Lindholm
Hege Grostad
Gatejuristen

Årets bok (riks)

Rune Christiansen – Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Lars Petter Sveen – Guds barn
Anna Kleiva – Vårar seinare

Les mer om de nominerte til Årets stemme, årets film, årets skive og årets bok her

bergen-prisen_FB2

Årets navn

Henning H. Bergsvåg
bergsvåg
Navnet på Henning H. Bergsvågs månedlige litteratur-arrangement Poesidigg er et ganske håpløst navn, men mye av den beste poesien er jo nettopp håpløs, og for mye av det vonde fordrer naturlig nok noe godt. Bergsvåg har gjennom de siste årene puttet digget tilbake i poesien, og samtidig puttet poesien tilbake i Bergen: Arrangementet har blitt holdt med jevne mellomrom, og med et jevnt tilsig av spennende navn og etablerte storheter; tilsynelatende alltid fullt og vellykket. Noen av årets beste kvelder har vært opplesning av Cornelius Jakhelln og DJ- sett fra Sandra Kolstad, eller  Bergens-dikter Erlend O. Nødtvedt i samtale med det svenske litteratur-fenomenet Pär Thörn, eller da den karakteristiske hatten til Bergsvåg virksomt og entusiastisk forflyttet seg blant fornøyde Poesidigg-deltagere. Det siste har altså skjedd mye de siste tre årene, men nå er det slutt – i det minste for en stund. Bergsvåg pakker hatteesken og reiser til Berlin, og Bergen mister en av de beste og viktigste kulturarrangementene de siste tre årene. Forhåpentligvis, for Bergens del, kommer både Poesidigg og Bergsvåg snart tilbake.

Solgunn Slåtto
solgunn
Ahh, folk med mange verv! Hvor hadde vi vært uten dem? Ofte er de ikke bare tannhjulene i de skrøpelige konstruksjonene vi omtaler som kulturaktører i (lokal)samfunnet, de er opptil flere tannhjul – helt alene. De er en skinnende tanngard; ubrytelig emalje som biter over den ene utfordringen etter den andre. Solgunn Slåtto er et slikt multi-tannhjul. I mange år har hun vært en toneangivende og stadig utviklende ildsjel i forskjellige kulturmiljøer i Bergen, og de siste årene har hun blant annet vært frivilligkoordinator og ungdoms-ansvarlig for Festspillene i Bergen, jobbet med så å si alt i Østre – «huset for lydkunst og elektronisk musikk i Bergen» – samt vært tungt delaktig i Ekkofestivalen og Slottsfjell. Glemte vi å nevnte at hun var med å starte og er daglig leder i det flotte plateselskapet/bookingbyrået/studioet Klangkollektivet? «Alle som jobber innenfor musikkfeltet på heltid vet at en må ha flere baller i luften for at det skal gå rundt», sa Slåtto i et intervju tidligere i år. NATT&DAG mistenker at det er kulturhjulene mer enn personøkonomien hun vil skal gå rundt.

Eirik Kydland
kydland
Har noen egentlig sett øynene til Eirik Kydland? Vi tror de er der, gjemt et sted bak det enorme gliset. Kydland er alltid velmenende, og aldri kjip og hoverende, og som redaktør for ENO sies det at han er som en kontinuerlig rørt pappa: Han blir alltid glad og rørt når noen har gjort noe bra. Kydland har en unik evne til å skape gode (kunnskapsbaserte) miljøer rundt seg, og nettopp det er en av grunnene til at han har greid å holde liv i Norges beste musikkmagasin i flere år, utelukkende på dugnadsånd. Det er synd at ENO nå må legge inn årene som «ordinært» magasin, men magasinet har uansett nådd målet om å heve nivået og mangfoldet i norsk musikkjournalistikk, og har satt en standard andre norske utgivelser, som NATT&DAG, kan strekke seg etter. Kydland har vært særlig synlig i Bergen de siste årene, med flere spennende og gode arrangementer om alt fra Kate Bush – hvor Tellef Raabe gjorde noen strålende Bush-covere – til Bon Scott-symposiet hvor NATT&DAG- og ENOs egen Svein «Katta» Strømmen diskuterte med Audun Vinger og Susanne Wallumrød. Selv om øynene hans kanskje er skjult, er det på tide at folk får øynene opp for hvor viktig Kydland har vært for Bergen og for musikkjournalistikken – blant annet.

Stem på din favoritt!

Årets utested

Klubb Kok
Christian Michelsengate 4

Klubb Kok markedsfører seg selv som «Bergens nye scene» for klubbkultur, og strengt talt er det det ærligste de kunne ha sagt om stedet. Med A-Lagets Vågard Unstad og flere av folka bak nå avdøde Klubb Kosmo på laget, er det ikke noe tvil om at Kok kun skal handle om én ting  – upretensiøst, rendyrket og ukomplisert moro. Fokuset på hip hop er påfallende, og forfriskende, da Kok er et av få steder som bevisst booker hip hop-DJs som Girson og DJ Unge Helgesen, gjerne under paraplyen «A-Laget inviterer». Dette gjennomkuraterte fokuset sikrer et dedikert dansegulv hver gang. Det interessante med Klubb Kok er dog kanskje møtet mellom hip hop og klubbmusikk. Akkurat som Drippin og Lars Vaular jobber sammen for å kombinere de to med svært heldig effekt, forener Kok disse. Resultatet er en scene Bergen ikke har sett makan til siden Miles Ahead.

Strædet
Vågsallmenningen 11

Liksom fra intet dukket Strædet opp igjen på utelivsradaren igjen i sensommer. Noen av oss husker stedets glade klubbdager mot slutten av 2000-tallet som brutalt tok slutt som følge av en veldekket konkurs. Så ble stedet fotballpub. Deretter salsasted. Det gir derfor mye mer mening av flere av folka fra Ujevnt tar over og tar det tilbake til opprinnelsen. Strædet har plutselig blitt et sted man ikke lenger ignorer, men som man drar til for a) god drikke og b) bra musikk. Ikke bare løfter de frem nye DJ-talenter under konseptet «Unge Lovende», men stedet har også mot all formodning blitt en ny, uavhengig konsertscene. Med et tett samarbeid med Perfect Sounds Forever og andre lokale konsertarrangører kan man like så godt ende opp med å se kanadiske Operators som jazzmusikere fra østlandet her. Strædet favner om nesten alt og alle, og får endelig sin velfortjene renessanse. Nostalgisk og fremtidsrettet, på en og samme tid.

Legal
Christiesgate 11 

Legal er en institusjon i Bergen. Ikke av typen som har falt over i kategorien pappabule – stedet fortsetter å tiltrekke seg veldig unge folk, eldre som nekter å vokse opp og alt i mellom. En lørdagskveld på Legga er aldri, ALDRI, kjedelig, selv om du er garantert å få en øl over deg, bli sjekket opp i dokøen og kanskje til og med få muligheten til å svinge deg på byens minste dansegulv. Ambivalent moro er moro, lell. I helgene er det alltid fullt, men det er i ukedagene den seriøse moroa går ned. Last Tuesday, konseptet der Legal byr på gratis mat – alt fra grisehode til kyllingføtter til østers – hver siste tirsdag i måneden, lever i beste velgående. I tillegg er det pølsefest hver fredag. Bokstavelig talt, altså. Gastropubfakter, men ikke nok til å faktisk bli regnet som det. Stedet serverer ikke bare mat, men også DJs som spiller mye annet enn byens foretrukne sjangere house og disko, noe som er kjærkomment. Selv om Legal har god drikke, er det ikke derfor man går hit. Man går for stamgjestene, byens genuint morsomste stab og ikke minst, det ikoniske røde lyset.

Stem på din favoritt!

 

Årets klubbkonsept

Nabovarsel
Nabovarsel feiret i 2014 sitt tiårsjubileum med pomp og prakt. Det er et klubbkonsept som etterhvert er som en veteran å regne, men som likevel aldri slutter å strekke grensene for hva man kan og «bør» booke i en by som Bergen. Denne evnen til å gjøre det rakt motsatte av å innordne seg har gitt oss bookinger som Sophie, DJ Sliink, Eclair Fifi, Om Unit og sist Egyptrixx. For de fleste temmelig ukjente fjes, men internasjonalt musikere og DJs som tiltrekker et stort publikum. Forutenom at det er et garantert dansegulv av øverste rang, er det også imponerende hvordan Nabovarsels arbeid for å bringe kvalitetsklubbmusikk til byen har ført til at Bergen har blitt et navn i det internasjonale klubbmiljøet. Dét lover godt for veien videre. Med Nabovarsel har det vokst frem et miljø som løfter frem det unge og lovende, så vel som det etablerte, respekterte og kanskje litt skjulte innen elektronisk musikk.

Svett Roulette
Man vet at man har begynt å kjede seg litt på klubbfronten i Bergen når man setter Chat Roulette i spissen for et klubbkonsept. Dette lykkehjulet av peniser, goths og tenåringer ble bakgrunnsteppet for Svett Roulette på Østre, som ikke overraskende ble årets snakkis på klubbfronten. For ikke å glemme det musikalske: Hele greia har nemlig sitt utspring i «DJ-møljene» som flere ganger i året har vært satt opp på samme sted, hvor både gamle travere og nyere talenter har spilt side om side, femten til tredve minutter hver i intervaler. Det høres kanskje intenst ut, men kveldene har vært noen av de mest besøkte de siste årene. Denne merkelige, nesten obskure, blandingen av voyeurisme og techno, house, disco og hip hop har manet frem de svetteste dansegulv –i ordets rette forstand. Toppen av kransekaken? Det ble ført peniscount. En high five til moderatoren av Chat Roulette-vinduet, som må ha hatt nerver av stål.

Club Crocodillo
Etter en årrekke med Novelty Sounds, knipsemusikk og swing, forventet man kanskje ikke å se lokalhelt Henrik Svanevik slå seg sammen med Ungdomskulen-frontfigur Kristian Stockhaus for å skape et fullstendig skamløst klubbkonsept med et enda mer skamløst navn: Club Crocodillo. Sammen driver de mellom byens ulike barer og utesteder, er gjerne å finne på Landmark eller i den vesle overetasjen på Legal, og spiller, mot alle odds, over gjennomsnittet mye techno. Faktisk har Stockhaus gått fra å være en elektronikaorientert soloartist til en som har forpliktet seg til hundre prosent techno på sitt neste album. Direkte effekt av CC? Det kan se sånn ut. Det beste med Club Crocodillo er også det mest åpenbare – det er enkelt som pokker, og det går ut på å få folk til å danse. Et slags back to basics. Vi gjentar: skamløst, skamløst, skamløst, men med rimelig god smak. Bare bangers, ingen mellomlåter.

Stem på din favoritt!

bergen-prisen_FB2

Årets restaurant

Bare på 13
Torgallmenningen 13

Mange mathjerter sank da Jacobs i fjor vinter besluttet å klappe igjen dørene og si farvel. Denne gjengen hadde i en årrekke bydd på den mest utfordrende, grensesprengende maten (og vinlisten!) i byen. Gleden var da voldsom da Petter Beyer & co slo opp dørene til Bare på 13, plassert på Torgallmenningen. Å få en treretters lunsj til 200 spenn og en femretters middag til 500 er sjelden kost, og det gjør at man stadig kommer tilbake, igjen og igjen. Med et kjøkken som man kjenner igjen fra Jacobs; et sted mellom fransk, japansk og norsk med et lokalfokus, serverer folka på Bare på 13 mat og vin de selv har lyst til å spise og drikke, med den perfekte blanding av faenskap og kunnskap. Bare på 13 har jævlig mye sjel, og baller til å gjøre hva de vil, enten det betyr kompromissløse viner eller å servere de mest underlige kombinasjoner. Det ser ut til å funke utmerket.

Lysverket
Rasmus Meyers allé 9

La oss bare si det: Lysverket er kanskje det nærmeste vi kommer en Michelin-stjerne i Bergen noensinne. Det kommer av flere ting: Christopher Haatuft har bakgrunn fra blant annet trestjerners Per Se, og hans sous chef kommer fra samme sted. Folk flyr fra alle verdens kanter for å være «stagiere» – praktikant – på kjøkkenet, hvor man får servert Frøya-kamskjell og kråkeboller, råvarer som blir servert på blant annet Maaemo og Noma, fanget nordpå av skotten Roderick Sloan. Fokuset er lokalt, med et klassisk fransk og amerikansk preg. Faktisk er det noe som er nesten kaliforniansk over måten smakene er anrettet og kombinert. Mildt sagt ulikt noe annet i byen. Det er kraftfullt, men likefullt med evnen til å la kun én råvare skinne om gangen. Barmenyen deres er for øvrig alene en grunn til å tilbringe en hel kveld her, uten å nødvendigvis jobbe seg gjennom en niretter.

Colonialen
Kong Oscars gate 44

I Jacobs’ gamle lokaler i Kong Oscars gate har Colonialen slått opp en fine dining-restaurant som viderefører tankene bak den opprinnelige kjellerrestauranten på Nøstet. Kjøkkenet dreier seg fortsatt rundt det mer britisk-franske; raffinert og med fokus på råvarer utenom det vanlige, uansett om disse er fra en gård hundre kilometer utenfor Bergen eller flydd inn fra tjukkeste Sør-Frankrike. Der nytt nordisk har blitt en dominerende retning i mat-Norge, klarer de å mane fram et slags «best of both worlds», og man tenker på Alain Passard når man kikker på anretningen. Vinkartet er spredt, men sommelieren synes å ha en forkjærlighet for Burgund og Østerrike. Det beste med Colonialen har alltid vært den kjærlige, men bestemte servicen, og den er fortsatt en av byens beste, akkurat som restauranten.

Stem på din favoritt!

 

Årets kunst

Julie & jimmy go dogging
Jimmy Merris og Julie Verhoeven
Hordaland Kunstsenter
Kurator: Lars Sture

Da man entret Hordaland kunstsenter for å se de to London-baserte kunstnerne Jimmy Merris og Julie Verhoevens utstilling Julie & jimmy go dogging ble man møtt av et kaotisk virvar av kombinasjoner av dagligdagse gjenstander. Selve presentasjonen og mengden av inntrykk i utstillingsrommet gjorde det vanskelig å betrakte utstillingen på samme måte som man ofte gjør; verk for verk og med en viss avstand. Julie & jimmy go dogging oppfordret til en annen tilnærming. Utstillingen bestod av en imponerende samling materialer og teknikker som var visuelt utfordrende og humoristisk, men med en foruroligende antydning om hvor vår samtid er på vei. Gjennom bruk av lyd, video og skulptur presenterte Jimmy og Julie i samarbeid med kurator Lars Sture et fargerikt gallerirom preget av en sammensmelting av høy- og lavkultur. Utstillingen utfordret publikum og måten man vanligvis møter kunst, og inviterte til å betrakte verkene som dagligdagse og populærkulturelle objekter og fenomener.

Disclosed Location
Vlatka Horvat
Volt
Kurator: Marie Nerland

Vlatka Horvats prosjekt Disclosed Location inngikk i rekken av fengslende prosjekter i programmet til det nomadiske visningsstedet Volt, kuratert av Marie Nerland. Volt har et program preget av diskursive prosjekter samt performance, utstillinger og tidsbaserte arbeider, samt et omfattende og spennende program i samarbeid med både nasjonale og internasjonale kunstnere og kuratorer. For Disclosed Location inviterte Horvat de fire kunstnerne Augusto Corrieri, Pedro Gómez-Egaña, Wendy Houstoun og Deborah Pearson til å holde hver sin omvisning i et tomt butikklokale i Veiten. Hver kunstner avslørte, eller frembrakte, forskjellige egenskaper i det tomme lokalet, og gjorde dermed betrakteren oppmerksom på hvor forskjellig rommet kunne fremtre. Rommet ble transformert ved å oppleve det gjennom vidt forskjellige narrativ og hendelser. Den siste kvelden holdt Horvat selv en forelesning om kunstneres utforskning av det tomme rom.

Komediebakken 9
Knipsu

2014 skulle bli KNIPSUs siste kalenderår som kunstnerstyrt visningsrom, i alle fall som kunstnerstyrt visningsrom med fast residens bak skyvedørene ovenfor den legale grafittiveggen i Komediebakken. KNIPSU har slett ikke avgått med døden, må vite – prosjektet lever videre som mobilt galleri, kunstnergruppe og arrangør av øvrige kunstrelaterte eventkategorier, som kunstnersamtaler. Det siste året med fast residens skulle likevel vise seg å bli en blomstringsperiode for prosjektet, eksempelvis med totalinstallasjonen av en gruppeutstilling kalt Into The Woods, hvor visningsrommet ble omformet ved hjelp av mose, papir og annet trevirke til noe som til forveksling minnet om en skog; et mykt mørke hvor man kunne vandre mellom og snuble over meget underlige kunstobjekter. Nok et eksempel: The Pleasure of Negative Emotions, hvor man frydefullt kunne kjenne på frykt, avsky og andre negative følelser. Eksemplarisk var dessuten også The Wearable Art Show, hvor det Berlin-baserte prosjektrommet Kreuzberg Pavillon live-kuraterte kunstverk som kunne bæres på – eller bæres av – kroppen. Storveis!

Stem på din favoritt!

bergen-prisen_FB2

Årets scenekunst

Germinal
Halory Goerger & Antoine Defoort

BIT – Teatergarasjen

Tenk om vi kunne starte på nytt – helt fra begynnelsen? Den franske kunstnerduoen Halory Goerger og Antoine Defoort gjorde nettopp dette sammen med skuespillerne Arnaud Boulonge og Odine Cloez da de imponerte oss med forestillingen Germinal i begynnelsen av september. Med utgangspunkt i en tom scene forsøkte de å skape sin egen lille sivilisasjon helt fra begynnelsen. Hjulet ble funnet opp på nytt, og det ble satt spørsmålstegn ved alt fra fysikkens lover til menneskelig kommunikasjon. En filosofisk og tankevekkende forestillingen med masse humor og snedige scenografiske løsninger. Ved hjelp av en «how to set up a new civilisation»-guide ble alt fra hvilket språk de skulle snakke til hva slags vegetasjon de skulle ha bestemt av et par tastetrykk. Goerger og Defoort er kjent for å kombinere visuell kunst, performance og vitenskap med en god dose humor og finurligheter, og skuffet absolutt ikke med Germinal.

Medealand
Den Nationale Scene
Regi: Lene Therese Teigen

Den Nationale Scene har dette året høstet gode anmeldelser for storsatsingene Sånne som oss og Hellemyrsfolket, som har gått for fulle saler. NATT&DAG velger likevel å trekke frem forestillingen Medealand, som i høst var et friskt pust i Den Nationale Scenes ellers kommersielle repertoar. Medealand er Sara Strindbergs gjendiktning av Euripides’ greske klassiker Medea fra år 431 før vår tidsregning. Historien framstiller den sterke Medea som har satset alt på kjærligheten, men som blir forrådt av sin elskede Jason da han blir trollbundet i en ny elskerinne. Det livet hun har levd blir redusert til ingenting, hun mister sin identitet og det hele ender i et blodig hevnoppgjør. Forestillingen handler om kjærlighetssorg, sjalusi og psykiske lidelser i en kald og kjærlighetsløs verden. Regissør Lene Therese Teigen har sammen med sine medhjelpere og skuespillere laget en rå og intens forestilling som tar den greske tragedien med inn i samtiden. Med denne forestillingen har Den Nationale Scene trådd ut av komfortsonen, og på en fin og ærlig måte framstilt en sår tematikk som i aller høyeste grad angår dagens samfunn.

Kardemomyang
Festspillene i Bergen
Regi: Morten Traavik

Da Festspillene, i samarbeid med Morten Traavik, i mai inviterte nordkoreanske ungdommer til Bergen for å synge og spille kjente og kjære sanger fra Torbjørn Egners Folk og røvere i Kardemommeby, gikk det ikke stille for seg i media. Morten Traavik har i flere år samarbeidet med myndighetene i Nord-Korea om kulturutveksling. Noen mener det er positivt, andre mener han gir legitimitet til et totalitært og grusomt regime. Ungdommene som framførte både Egners og egne nasjonalistiske sanger var, i ekte propagandastil,  håndplukket av nordkoreanske myndighetene fra den anerkjente musikkhøyskolen Kum Sung i Pyongyang. Kritikken prosjektet møtte var nettopp at det foregikk på myndighetens premisser og Traavik ble derfor kritisert for å «drikke te med fienden». Hvorfor nominerer vi likevel Kardemomyang til årets beste? Nettopp fordi den skaper debatt og setter søkelys på et regime som alt for lenge har fått være i fred. Selv om Traaviks prosjekt ikke direkte kritiserte regimet, fikk vi likevel – spesielt gjennom de nordkoreanske sangene – et bilde av hvordan disse ungdommene brukes som brikker i et propagandaprosjekt man ikke har sett maken til siden andre verdenskrig.

Stem på din favoritt!

Årets arrangement

Den Elleville Festen
20. september

I fjor gjenopplivet musikkguruen og den tidligere straight edge-kongen Mikal Telle sin favorittfestival fra mange års dvale. Den første Elleville Festen fant sted på nittitallet, og overskuddet gikk med til å starte Tellé Records, som siden har spyttet ut flere representant for den svært så omtalte «Bergensbølgen». Den Elleville Festen anno 2014 siktet større og bredere enn originalen, med artister helt fra Sverige. Som seg hør og bør for en lokalpatriot som Telle, bestod årets program også av mye kortreist musikk. «E det nokken stemning her?» sang Silja Sol tidlig på kvelden. Lite dumt spørsmål, da, når du er på Den Elleville Festen! Aurora Aksnes, Alexander von Mehren og Fjorden Baby! bidro også til lokalkvota. Spe på med litt hissig sørlandsrock, en dæsj lommebok-pop, mye hyperaktuell bøttehatt-hip hop (sistnevnte sjanger representert ved Yung Lean, Yoguttene og Onge Sushimane & Kobe-Wan-Kenobi), et par overraskelser (Gabrielle), kokende dansegulv og rikelige mengder god stemning, og voilà, du har en fantastisk fest av typen ellevill.

Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF)
24. september – 1. oktober

Brannfakkel: Iblant er det skikkelig nedsig å bo i landets mest regntunge by. Særlig om høsten. Sånn sett skal man ikke se bort fra at Bergen Internasjonale Filmfestival, eller BIFF, spiller en viktig rolle i kampen mot fraflyttingen. Akkurat idet høstmørket kommer snikende, flykter nemlig bergenserne velvillig inn i kinosalens adskillig mer betagende mørke. It’s the most wonderful time of the year, da de av oss som er herre over egen tid – studentene, pensjonistene, naverne – virkelig får skinne. Dette smörgåsbordet av en filmfestival har siden oppstarten i 2000 vokst til å bli Norges største, målt i antall filmer. BIFF satser tungt på dokumentarfilmer, og har et eget filmprogram som skal sette søkelys på menneskerettigheter, Checkpoints. LGBT-propaganda og Klimafestival er andre kategorier BIFF har på programmet. Dette er med andre ord en festival som ønsker mer enn å bare underholde, selv om dette feltet også dekkes med det siste innen kvalitetsfilm à la Hollywood/Ljubljana/Thimpu/Younameit.

Ekkofestivalen
17. – 25. september

Ekko (EKKO!), festivalen for elektronisk og eksperimentell musikk, begynner å bli en gammel traver med sine elleve år på baken. I år som i fjor ble høstdeprimerte bergensere invitert inn i varmen på Østre for å la technofoten få kjørt seg hemningsløst. Med navn som Future Brown, Drippin, Luke Abott, Jaakko Eino Kalevi, DJ Harvey og Pandreas sørget de kjepphøye forståsegpåerne i Ekko for atter et kompromissløst festivalprogram. Kall det gjerne en folkeopplysningsfestival (eventuelt en reise gjennom synthens historie, hvis du vil dyppe ekkoloddet litt dypere), men på Ekkofestivalen skal det både danses og sanses hardt, med et eget filmprogram med blant annet smale filmer om glemte musikkpionerer. Selvstyrte lysinstallasjoner i hemmelige rom, den evig fascinerende gitarklokka samt en danselounge i første etasje sørget i tillegg for at publikum fikk såpass mye stimuli at de aldri rakk å kjede seg mellom de musikalske innslagene i etasjen over. Hadde det ikke vært kult om alt som var lærerikt var like gøy?

Stem på din favoritt!

Årets konsert

Real Ones
Bergen domkirke

Det skal mye selvtillit til for å kalle bandet sitt Real Ones. Selv for 20 år siden. Hvor real kan man egentlig holde seg over to tiår? Hvor enhetlig? Tja, hvor mye har det egentlig å si? Real Ones har ved hver korsvei uansett gjort nye ting, og etter fjorårets Spellemann-vinnende dobbeltalbum (bokstavelig talt) og 2012s fjern familie-album Real Ones and the Extended Family kunne man stille seg spørsmålet: Hvilken terskel ville Real Ones krysse neste gang? Popbandet svarte ved å gjøre døren høy og porten vid, og ga ut Misa Criolla, en upbeat, katolsk messe opprinnelig skrevet på 60-tallet av den argentinske komponisten Ariel Ramirez (1921-2010). På spansk. Dios mio! Overraskende nok fungerte prosjektet ypperlig, og da Real Ones presenterte albumet i Bergen domkirke for et hallelujah-stemt publikum var det som om departements-reorganiseringen gjort av Brundtland 3 i 1990 endelig kom til sin rett: Kirke og kultur, hånd i hånd, som en deus ex domkirka i Real Ones fortsatt pågående karriere. Sterkt!

Kakkmaddafakka
USF Verftet

Band med humoristiske navn holder ikke lenge, skrev to musikkanmeldere med bokstavrim-navn i VGs rampelys-seksjon tidligere i år, og ramset opp blant annet Kakkmaddafakka som prov på påstanden. Spol ti år tilbake, og mange ville sikkert vært tilbøyelige til å si seg enige med Akersgatas sleivete rabulister. Spol så ti år frem igjen, og stopp tapen ved milepæler som den første utgivelsen i 2006, konserten på Montreux Jazz Festival i 2009, MTV-nominasjonene i 2008, debutalbumet i 2009, andrealbumet Hest i 2011,  tredjealbumet Six Months a Long Time i 2012, de utallige konsertene i Tyskland (spill gjerne tapen i sakte film når de får et hav av tyske fans til å rope ut navnene på nevnte VG-journalister), og stopp den igjen før triumfkonserten på et utsolgt USF Verftet i november. I en anmeldelse i Bergens Tidende ble det skrevet at «Kakkmaddafakka er den typen band som utmerket kunne gått hele karrieren uten å gi ut et eneste album. Ikke fordi de er et dårlig band, men fordi de er så sagnomsuste live at et studioalbum bare blir en attpåklatt.» Musikkanmeldere sier mye rart, men her hadde de hvert fall 50 prosent rett. Kjør tape i ti år til, takk.

Chain Wallet
Den Elleville Festen

En opplenket lommebok er en av disse sosiale markørene som tilsynelatende aldri dør, og som er like lite subkulturelt betinget som bukser. Alle kan bruke en lommebok med lenke, og hvem vil egentlig ikke lenke til seg lommeboken, om det så er av økonomiske eller motefaglige hensyn? Det er, når man tenker over det, det eneste riktige. Chain Wallets konsert på Den Elleville Festen i sommer var også det eneste riktige, akkurat den kvelden på USF Verftet. Den relativt nystartede trioen har bakgrunn fra The New Wine, Fagernes Yacht Club, Johnny Hancocks og et obskurt houseprosjekt, og med kun et fåtall utgitte låter hadde de lite å bevise, men desto mer å vinne, på sin første konsert. Likevel ble det en av disse opptredenene som øser ut en stramt regissert frihetsfølelse, litt som å svinge lommeboken i lenken over hodet: En lykkelig og trygg feiring. Det eneste riktige.

Stem på din favoritt!

SE OGSÅ: Her er de nominerte til OsloprisenTrondheimprisen og Stavangerprisen.

Bergenprisen_Flyer2