Siste sjanse: stem frem dine favoritter til Osloprisen 2014

Disse har gitt oss de beste opplevelsene i 2014! Hvem er din favoritt?

b
a

Osloprisen går av stabelen den 31. januar på Rockefeller! De nominerte er klare, og vi trenger din hjelp for å finne de beste artistene, klubbene, utestedene, bøkene, filmene, stemmene, festivalene, restaurantene, kunstnerne og sceneoppsetningene, samt vinneren av den gjeveste prisen av dem alle, Årets Navn, for lang og tro tjeneste. Les mer om de nominerte og stem nedenfor!

Stem på dine favoritter her!

Og meld deg på facebook-arrangementet for Osloprisen etterfest på Rockefeller her.

 

Årets stemme

Hege Grostad
grostadIngeniørstudent og Mensa-medlem, sexarbeideraktivist og forkjemper for legalisering av blant annet MDMA og LSD. Grostads eksistens er i seg selv en trussel mot fordommene som ligger til grunn for manges holdninger til sexkjøp og rus. At hun i tillegg kan forsvare sin posisjon skarpt, kunnskapsrikt og velformulert, gjør henne umulig å ignorere. Sexarbeidere har lenge protestert – blant annet gjennom PION, Prostituertes interesseorganisasjon i Norge – mot dem som setter likhetstegn mellom sexsalg og menneskehandel, og definerer yrket deres som tvang og vold. I dag er det ikke lenger mulig å fremme en slik forenkling uten å møte motargumentet «Hva med Hege Grostad?». Det er i seg selv en seier, selv om hun foreløpig ikke har nådd sitt endelige mål om avkriminalisering og trygge rammer for frivillig sexsalg. Det siste halvåret har Grostad kastet seg inn rusdebatten, og stått frem som bruker av blant annet psykedelika og MDMA. I blant kan hennes motvilje til å diskutere noe utenfor sin egen agenda, samt hennes avvisning av moral som argument – «moralisme!» – virke monoman og uforsonlig. Samtidig er det nettopp hennes altoppofrende engasjement og motvilje mot å jatte med kunnskapsløse journalister som gjør henne til en viktig og tydelig stemme. Hege Grostad er nominert til Årets Stemme for sin vilje og evne til å røske opp i en servil norsk offentlighet, og for å ha utfordret antagelser som for ofte har fått passere som sannheter.

Oda Faremo Lindholm
lindholmAlle snakker om kroppspresset, men hvem gjør noe med det? Flere har de siste årene påpekt at kampen mot skjønnhetstyranniet er området feminismen har tapt med størst margin. Det har de god dekning for: Mens idealkroppen blir magrere og mer urealistisk, øker andelen barn som vil slanke seg. Norsk ungdom har det på papiret bedre enn noen gang, likevel er de mer deprimerte og stresset enn noensinne. Faremo Lindholm henvender seg direkte til dem det gjelder, og sier «Hei, du, det er ikke deg det er noe galt med. Voksne mennesker tjener penger på at du har dårlig selvtillit. Men slapp av, jeg skal vise deg hvordan du gir faen.» Boken Bullshitfilteret fungerer som en selvhjelpsmanual for unge som sliter i møte med en kjønnsstereotyp og kroppsfiksert kultur. I god feministisk tradisjon gjøres det politiske personlig – «til deg fra meg» – i en bok som skarpt, men lettfattelig, forklarer hva som er tull og gir leseren et verktøy for å gjennomskue det: bullshitfiltrert. Oda Faremo Lindholm er nominert til Årets Stemme for et frisk og konstruktivt bidrag til en gammel, men stadig mer aktuell debatt – men først og fremst for å formidle feministisk teori til dem som har aller mest bruk for den.

Gatejuristen
gatejuristenPrisen for årets stemme forbeholdes normalt meningsbærere med fri tilgang til offentligheten. I år vil vi også nominere en aktør som representerer dem som sjelden selv blir hørt. «Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke kan hevde din rett» lyder slagordet til Gatejuristen, Kirkens Bymisjons tilbud om gratis rettshjelp til folk med rusproblemer. Organisasjonen gir en av samfunnets svakeste grupper en stemme, ikke først og fremst i offentligheten, men i de lukkede rommene der de trenger den enda mer: overfor et rettsvesen og byråkrati som ikke er tilpasset mennesker i deres situasjon. Tilbudet finnes i dag i ti byer, bemannes av seks ansatte og omtrent 70 frivillige jurister, og har siden oppstarten behandlet over 2300 saker. I 2014 ble nødvendigheten av slik rettshjelp tydeliggjort etter stengingen av Nygårdsparken og en påfølgende politipraksis som brøt med rettsfølelsen til mange av oss, både jurister og lekfolk. Gatejuristen i Bergen sørger for tiden for at de mye omtalte «hasjbøtene» blir prøvd for retten. Utfallet er uvisst, men en ting er sikkert: Uten Gatejuristens innsats ville denne og lignende saker i langt mindre grad blitt utfordret. I budsjettforslaget for 2015 kuttet byrådet i Oslo støtten med en fjerdedel for å spare kommunen 170 000 kroner. Gatejuristen er nominert til Årets Stemme for et bidrag til rettsikkerheten vi mener det er verdt mye mer å opprettholde – og for å gi en stemme til mennesker som ikke blir hørt på egenhånd.

Stem på din favoritt!

Årets skive

Give
Dark Times

Den største løgnen om punkrock er at hvem som helst kan spille det. Hvem som helst kan spille dårlig punk. Dark Times er ikke noe bedre til å spille enn andre band, tvert imot. Men de lager bedre låter. Få band får til noe i nærheten av like minneverdig og interessant med «tre grep og fire flate» som Dark Times har fått til på sitt debutalbum. I motsetning til tidligere sjutommere er Give en tidvis melodisk affære, fra Ramones-nikket i åpningslåta «Be Cool» til «Feel It», som må være en av årets fineste kjærlighetslåter uavhengig av sjanger. Med god hjelp fra produsentduoen Pål Bredrup (Haust, Okkultokrati) og Trond Mjøen (Haraball, Mirror Lakes) høres Dark Times bedre ut enn noensinne, og det de mangler av teknisk presisjon tar de langt på vei igjen med rå vilje og spilleglede. «I do what I can / I do what I know», som vokalist AK Traaen synger på tittelsporet. Dark Times kan ikke love deg annet enn at de gjør sitt beste. Heldigvis for deg er det veldig bra.

Regnmannen
Store P

Store P! Der er han! Alle ventet på Store P, men ingen visste at Regnmannen kom til å bli en så vakker plate. Bak de slørete øynene og under alle lagene av lyd og effekter, langt der inne, når du har gravd deg gjennom en del gull – men kanskje mest røkelse og myrra – finner du en ekte poet. Ordvalg, stemmebruk og lyd tvinnes sammen til et komplekst musikalsk teppe som på merkelig vis klarer å sjarmere uten å miste brodden. Selv om han for det meste snakker om dop, sex og nedturer gjennom hele platen blir ingenting uttalt eksplisitt. Store P har tidligere blitt ansett som en rapper med morsomme adlibs og vers vi alle har elsket (du vet, «slev, slev, slevar på meg sjøl»), men med Regnmannen har han tatt steget ut av moroa på A-laget-festen og inn i kunsten.

One Year
Nils Bech

Det har vært et godt år for Nils Bech. Strengt tatt har det ikke vært ett dårlig Nils Bech-år siden han dukket opp i norsk offentlighet en gang på tidlig 2000-tall. Multikunstneren er med sin sjarmerende usikkerhet den typen mann en tar imot med åpne armer og gir en god klem som varer litt for lenge. For mange er «multikunstner» et fremmedgjørende begrep uten substansielt innhold, men Nils Bech har tatt på seg den prisverdige oppgaven å bringe kunsten nærmere folket. Det er lite utilgjengelig ved den tilsynelatende ikke så vanskelige tredjeplata One Year. Med unntak av litt støy, er lydbildet til Bech tålelig lettbeint, svært intimt og instinktivt sjarmerende. Man kan smelte av en fin falsett, og det er noe ved Nils Bech som vekker assosiasjoner til famling i mørket med en du ikke kjenner så godt. Det er noe ukjent og kjent på samme tid, det føles alltid riktig og deilig, endorfiner skytes rundt i hjernen og du kaller din førstefødte for Nils Bech Junior av ren takknemlighet.

Stem på din favoritt!

Årets bok

Anna Kleiva (f. 1985)
Vårar seinare

I sin andre bok, Vårar seinare,  har Anna Kleiva skrevet en elegi for unge mennesker som dør i bilulykker. Premisset er konkret og banalt på den måten døden er konkret og banal. «For tidlig begynner folk / å mangle, slik er det her / ein morgon manglar éin / på lageret, ingen køyrer trucken / ingen tek imot vareleveringa / uti mars manglar / ho som tok telefonen.» Settingen er en sånn bygd mellom tunge fjell og ei fossende elv, med svingete veier og mørke parkeringsplasser. Diktene er jordnære på en ganske bokstavelig måte: Her er vi tett på bakken, grusen, «vegen, nakne vegen som smattar på bildekka, lengtar / etter rånarane sine». Kleivas språk er upretensiøst og lavmælt. Cornelius von Jakhelln skrev at diktene «sitter uten sminke», samtidig skaper de noen bilder som man stadig må bla tilbake til. Hør på dette: «i skumringa lyser bensinstasjonane / i skumringa runger skulegardane / i skumringa glør snøhaugane / og vi syng med til bilradioen». Det er en fin bok, fin med grus på knærne, fin som «tenåringsjenter / med tunge vipper og tunge / plastposer som klirrer våren inn. »

Rune Christiansen (f. 1963)
Ensomheten i Lydia Ernemans liv

En beskrivelse av Rune Christiansens siste roman burde egentlig bare bestå av sitater. Boken burde leses for språket alene: Det er noe avdempet og elegant ved det, noe på samme tid matt og finpolert, perfekt som et gammelt møbel. Boken med det nydelige omslaget skildrer noen år i livet til vetrinæren Lydia Erneman. Hun lever og arbeider, knytter noen menneskelige bånd men har ikke det store behovet for sosial omgang. Selv med innsyn i Lydias tankeverden kommer vi aldri helt inn på henne, forfatteren virker å holde en viss respektfull distanse. Anmeldere har latt seg fascinere av det underlig likevektige og likefremme ved karakteren, hennes egenartede sinnelag og det stillferdige, harmoniske livet hun ser ut til å føre. Christiansen selv har brukt uttrykket «utopisk realisme» om romanen. Bestanddelene av et liv blir like varsomt avdekket som et fossil børstet rent for jord og løftet frem. Om forholdet mellom Lydia og den forsømte gutten Johan skriver Christiansen: «I guttungens selskap ble alt det hverdagslige småtteriet gjentatt, gjentatt ganske enkelt fordi det var uuttømmelig og levende, det var som om alle de små hendelsene kjedet seg sammen til en eneste uslitelig erfaring.»

Lars Petter Sveen (f. 1981)
Guds barn

Lars Petter Sveen prøver i Guds barn å si noe vesentlig om godt og ondt. Resultatet er vakkert og brutalt. Romanen har med rette blitt kalt ambisiøs, og har allerede rukket å bli utnevnt til «en av årets beste» av diverse kritikere. Handlingen er lagt til «Israel og Palestina på Jesu tid». Vi møter røverbander, Jesus og disiplene, romerske soldater, barnegjenger i Jerusalem. Sveen sammenlignes ikke uten grunn med avdøde Jan Roar Leikvoll. Vold og undertrykkelse preger verdenen som skildres i Guds barn. I åpningskapittelet følger vi en gruppe soldater ute på oppdrag for å drepe førstefødte i Betlehem. Boken er full av karakterer hvis kropper har blitt eller blir ødelagt, lemlestet og misbrukt; kropper dekket av åpne sår, kropper som går i oppløsning. I motsetning til Leikvolls dystopiske scenarioer foregår imidlertid Guds barn i en konkret historisk kontekst. Temaene Sveen skildrer er derimot tidløse, med flere selvbevisste paralleller til samtiden. Menneskets dragning mellom godt og ondt, tro og tvil, blir framstilt i en blanding av allegorisk (lys og mørke) og sanselig (drap eller ikke drap) billedspråk. Skal man gjøre seg sårbar for det verste, eller ikke? I likhet med to andre høstaktuelle forfattere, Carl Frode Tiller og Kjersti A. Skomsvold, tematiserer Sveen det godes (håpets, troens, tillitens, tilgivelsens) eksistensmuligheter i en håpløs verden. «Alt blir så mørkt. Kva om lyset ikkje kjem tilbake?»

Stem på din favoritt!

Årets film

Natt til 17.
Regi: Eirik Svensson

Som tittelen antyder, utspiller Natt til 17. seg i løpet av kvelden og natten før 17. mai. Vi følger en gruppe forventningsfulle femtenåringer på vei inn i Oslo-natten, der vennskapet mellom Sam og Amir står i sentrum. Det oppstår gnisninger dem imellom da det viser seg at Amir fortsatt er interessert i Thea, som Sam er i ferd med å bli sammen med. Ytterligere komplikasjoner oppstår da kompisene får noen eldre gutter på nakken, som står i fare for å spolere festen hos Thea samme kveld. Bruken av nasjonaldagen som ramme setter fortellingen i et gjenkjennelig og interessant perspektiv, helt fra åpningssekvensen med delvis dokumentarisk materiale fra Nationaltheatret natt til 17. mai. Dialogen blant de ulike etnisitetene i filmen flyter uanstrengt og naturlig, og gjør oss kjent med ungdommenes forskjellige personligheter. Men Natt til 17. er også en visuelt svært vellykket film, med en sensibilitet i foto og klipp som oppleves som uvanlig selvsikker i norsk fortellende film. Eirik Svenssons andre spillefilm er en stemningsfull skildring av et Oslo-døgn, og gir et fortettet innblikk i tenåringenes konflikter og forventninger.

Mot naturen
Regi: Ole Giæver

Den pliktoppfyllende familiefaren Martin trekker til skogs for å være alene med tankene sine. Helt alene er han likevel ikke, for fortellerstemmen gir oss alle vesentlige og uvesentlige tankerekker – usensurert. Vi hører såre, inderlige og undrende tanker, men vi får også ustyrtelig morsomme formuleringer, som da et oversvømt butikklokale nøkternt årsaksforklares med ei våt fitte. Fantasifull bruk av fortellerstemme er så sjeldent at Mot naturen nærmest skriver seg inn som en filmhistorisk bauta grunnet voicen alene, men det er flere ting å forelske seg i her; ta for eksempel Øystein Mamens stemningsskapende foto, eller det herlig skamløse valget av den tematisk overtydelige låta «Forever Young». Mot naturen er en kompromissløs og tankevekkende film som henter sin troverdighet i vekslingen mellom den mest lattervekkende situasjonskomikk og den dypeste melankoli. Filmen våger å la noen spørsmål stå ubesvart, og blir slik med ut av kinosalen og inn i givende diskusjoner av ubegrenset varighet og/eller akademiske besvarelser om den moderne mannsrollen. Med sin andre langfilm, som han selv har skrevet, regissert, klippet og spilt hovedrollen i, befester Ole Giæver sin posisjon som en av de mest spennende stemmene vi har i norsk film akkurat nå.

Blind
Regi: Eskil Vogt

Blind er gjennomsyret av paradokser. Den tematiserer det å se og bli sett via en blind hovedperson: Ingrid, spilt av Ellen Dorrit Petersen. Blindheten, som per definisjon er det mest ikke-visuelle konseptet som tenkes kan, frigjør filmen fra virkelighetens begrensninger, idet den gir den blindes fantasi et visuelt utløp. Historien flyter fritt, mens Vogts regi er kalkulert. Den blir komplisert, men er alltid tilgjengelig; tidvis uhåndgripelig, men omsider tydelig. Filmen er overraskende morsom, men aldri uten en tragisk undertone. Via Ingrids spesielle situasjon belyses utbredte, relaterbare følelser, traumer og erkjennelser. Eskil Vogts debutfilm har blitt noe så sjeldent som en internasjonalt anerkjent, norsk arthouse-film. I likhet med Joachim Triers filmer, som har blitt til i samarbeid med Vogt, henter Blind sin inspirasjon utenlands fra, selv om den så definitivt er en Oslo-film, hvor handlingen i hovedsak foregår på Bislett. Imidlertid kan man ikke med rette anklage Blind for å avvise det «norske» for å frembringe et hult Cannes-frieri, for den briljerer på egne premisser. Alle dens motstridende bestanddeler faller grasiøst sammen til en fascinerende, rikholdig helhet.

Stem på din favoritt!

 ND-prisen_FB_jpg

Årets navn

Misgina Ghebremeskel
misginaOslos gladeste gutt, Misgina Ghebremeskel, har steamet melk og ryddet glass hele livet. Han er oppvokst i en blokk i Kragerø, noe som virker litt sprøtt for oss som bare har vært innom skjærgården på sommerstid. Hvor er de blokkene, egentlig? I mange år var han det eneste minneverdige ved et besøk på Café Sør, og etter mye strev og mange år med søknadsskriving og venting, gikk endelig guttedrømmen i oppfyllelse da han åpnet Angst Bar våren 2013. En haug med folk omfavnet umiddelbart det lille hjørnet inne i Strøget, og siden har det vært stappfullt. Det føles som en underdrivelse når vi gir ham æren for å ha vekket liv i Strøget, som inntil åpningen av Angst hadde ligget mer eller mindre brakk. Det siste året har det poppet opp stadig flere nye utesteder der, og alle med Youngstorget-skrekk har fått flere huller å gjemme seg i. Misgina er et godt, gammelt arbeidsjern. På Angst er han sjef, bartender, ryddehjelp og økonomiansvarlig, i tillegg til at han bruker en god del av sin egen fritid på stedet. Angst-sjefen er antakeligvis den mest sympatiske bartenderen i byen, han tar imot alle «pasientene» sine med takknemlighet (bortsett fra Chirag), og det går sjelden en uke uten at han husker å takke alle som har vært innom Angst på Instagram-kontoen @angstbar.

Ben Sand
BenSand
Ben Sand, booker ved Revolver og en av initiativtakerne til den årlige festivalen Oslo Psych Fest, har gitt seg selv en av Oslos mest utakknemlige jobber. Mens andre konsertscener fyller opp programmet med faste konsepter og de samme navnene år ut og år inn, forsøker han hele tiden å finne det beste av det som rører seg innenfor eksperimentell rock, både lokalt og internasjonalt, nytt og gammelt. Noen ganger ender det med at 16 betalende gjester står og småsnakker i et hjørne, andre ganger er konserten utsolgt en uke i forveien og snakkes om lenge etter den er ferdig. Den musikalske røde tråden og integriteten er uansett alltid tilstede. Han har vært med på å gjøre en liten kjeller i Møllergata til en av byens beste konsertscener, ikke fordi det er stedet du får best lyd, øl eller plass, men fordi du kan være trygg på at du vil bli utfordret og få kvalitet. Ben har med det gjort seg verdig til en nominasjon til hedersprisen Årets Navn.

Ingeborg Selnes
IngeborgSelnes
I mengden av kulturelle initiativ som tas i Oslo er det fremdeles en mangel på ideer som er rettet mot både unge og gamle. Det gjør kulturleder Ingeborg Selnes ved Attendo Paulus Sykehjem noe med. Sammen med resten av folka på Paulus har hun gjort hjemmet nærmest sagnomsust, som det sykehjemmet øverst på Grünerløkka hvor gamle etter alle solemerker har det skikkelig, skikkelig bra. Selnes brenner nemlig for å gjøre sykehjemmet til et ordentlig hjem for beboerne, et sted hvor ikke bare gamle minner trekkes fram, men hvor nye skapes. Kultur brukes som en del av den daglige sykepleien og i terapi for personer med demens. På Paulus utfordrer de også beboerne på en positiv måte ved å arrangere ikke-typiske sykehjemskonserter og la dem ta del i samfunnet slik det er utenfor sykehjemsveggene. Det å invitere kulturen inn i sykehjemmet går begge veier – Selnes har også deltatt i prosjektgruppen som står bak utstillingen «Livsløp», der 27 profilerte fotografer har portrettert beboere på Paulus. Utstillingen er blitt sett av 27 000 besøkende på Bymuseet og utstilt på Bogstad gård. I tillegg har Selnes vært med på å utvikle ideen bak Biergarten (det har visstnok blitt et uttrykk å si «sett regninga på rommet») og Kafé kanskje kommer Kongen, lavskuldrede møteplasser som er med på å åpne dørene på et sykehjem. Kultur som faktisk er for absolutt alle – et eksempel til etterfølgelse og et hjertevarmt og skarpt tilskudd til bykulturen.

Stem på din favoritt!

Årets utested

Kunstnernes hus Bar & Restaurant
Wergelandsveien 17

Kjært barn har mange navn, men få steder i Oslo har måttet tåle like mange skudd fra karakteristikk-hofta som Kunstnernes Hus – utposten på grensen mellom Oslo Indre By og Oslo Vest, og jettegryten hvor kulturelitens kroppsvæsker og rieslingskvulp har dannet grunnlaget for en snart åttifem år gammel suppe. Og suppa koker. Dæven, som den koker i år! Etter mange tiår på fremmede hender tok «huset» endelig tilbake driften av foajeen i 2013, og Kunstnernes Hus Bar & Café har sakte, men sikkert atter etablert seg som et utested med positivt fortegn. Borte er de sleske pr-eventene som infiserte lokalet en periode. Nå befolkes stedet av danseglade twenty-somethings med badehetteluer og øye for kortreist øl. På tapp serverer nemlig Kunstnernes Hus Dronebrygg, et kunstnerprodusert øl (hehe) fra underetasjen. Slumper du innom på kveldstid risikerer du å havne på en av One Nights Onlys utstillingsåpninger, rølpete magasin-lanseringer, eller ved siden av de førti småborgelige kidsa på langbord som synes klubbing er passé, men som kan finne på å danse på bordet når klokka nærmer seg tre. Magien til Kunstnernes Hus ligger ikke bare i de historietunge veggene, men også i dets uforutsigbare natur.

Torggata Kennel Klubb
Torggata 35

Bykjernen er ikke lenger Youngstorget, men Torggata. I løpet av kort tid har et kobbel av nye restauranter og barer slått røtter i en betongstripe hvor meksikanske delikatesser nå, til forskjell fra før, er synonymt med tacorestauranten på hjørnet. Turkish Delight, en av klubbene som har holdt lengst stand, ble i år transformert til den originale kombinasjonen bratwürstkro og svett klubb. Men ikke la assosiasjonene skremme deg – klientellet er nærmere gamle Badstugata enn Oktoberfest, bare litt eldre og mer jovialt enn førstnevnte. Stedet er ofte proppfullt, som seg hør og bør for et godt utested, men vi har likevel aldri ventet lenge i baren. Bare at de har matservering til tolv er et enormt pluss i boken. Lokalet er intimt, slik at du må drikke ølen din på dansegulvet, noe som ofte fører til skumping og sprut på både klær og i ansikt. Men i en trang gang fylt med feite pølser, er det ikke annet å forvente.

Jaeger
Grensen 9

Jaeger er for Oslo det katter er for internett: helt essensiell for å rette opp balansen i dette havet av omliggende skvip og ubehageligheter. Hvor mange av oss har ikke hvileløst traversert gjennom Oslos mørke irrganger av et halvkramt utelivstilbud, og hvisket stille: «Si meg, univers, hvor finner man et etablissement i disse dager som er i en klasse for seg?». Jaeger er selvsagt svaret, og det har det saktens vært i snart fem år. Klubben har et urokkelig jerngrep rundt den hands down beste bookingprofilen i Oslo, ja, kanskje Norge, representert med både nye og gamle navn. Dessuten huser Jaeger de mest konsistente klubbkonseptene og kanskje Nord-Europas største, og varmeste Rotary-mixer. Har du frekventert den trekledde kjelleren i det siste, har du kanskje også registrert at en helt ekte person som kontrollerer lyset i helgene. Det er sånne detaljer som besegler Jaegers uovertrufne finesse.

Stem på din favoritt!

 

Årets klubbkonsept

Kids Love Bass
Blå

Er Kids Love Bass serriøst et av de mest undervurderte klubbkonseptene i Oslo? Ja? Nei? Vet ikke? De lærde strides, men én ting er de enige om: DJ Nuhhh, Seth Skizzo og Skankin Earl booker fletta av hovedstaden – en geskjeft de har manøvrert unna feilskjær i fem feiende år. Klubbkonseptet er selvsagt underlagt den Norske Klisjeen™, og har for lengst fått anerkjennelse i utlandet. I 2011 fikk de, som aller første norske DJ-konstellasjon, lov til å prøve seg som DJs på den toneangivende UK-radioen Rinse FM. Bookingenes sjangerspenn omfatter house, UK funky, garage, techno og grime, med navn som blant annet Omar S, Todd Edwards, DJ Q og Trulz&Robin. Vi applauderer med våre fist-pumpende hender.

Full pupp
Blå

Da DJ-en og produsenten Gesaffelstein avlyste sin opptreden på Øyafestivalen i sommer, bare timer før han egentlig skulle spille, tok Prins Thomas på seg oppdraget. I retrospekt kan alle de oppmøtte attestere at scenariet utspilte seg til alles fordel. Var du en av dem som lå klistret til gulvet i ditt eget spy etter hedonistiske spillopper, og dermed gikk glipp av DJ-settet? Frykt ei, kompis! Full Pupp-labelboss Prins Thomas og Blackbelt Andersen arrangerer en månedlig klubb på Blå hvor du kan oppleve ditto magiske øyeblikk. Full Pupp-kavaleriet har i det siste tatt et skritt til siden fra den kosmiske discoen og plassert føttene i mørkere house og skitten techno, noe som ikke bør være en katalysator for sjokk og vantro ettersom Prins Thomas nettopp har lansert techno-etikketen Rett i Fletta. Prins Thomas er for øvrig en av verdens beste DJer om dagen, og har et ubestridelig rykte på seg for å levere killer sett hver eneste gang han spiller.

FRÆDAG
Jaeger

Endelig frædag! G-Ha og Olanskii, eller Ola Smith-Simonsen og Geir Aspenes (eventuelt «asspenis» som navnet famøst ble tolket en gang), har tatt fredagskvelden på Jaeger til uante høyder med sine sukkulente bookinger. La oss eksemplifisere med mildt sagt imponerende navn fra året som har gått: Steffi, Paranoid London, Leon Vynehall og John Talabot, for å nevne noen. G-Ha og Olanskii er navet i globaliseringen av klubbnorge, og sliter seg ned til beinet for å gi nisseluene på bjerget en smak av kontinentet. Vi i NATT&DAG-redaksjonen har ransaket topplokket for å komme på aktører som kan måle seg DJ-duoen, men det er ingen i Oslo som gjør rangen stridig. Med det høye og finslipte ambisjonsnivået har de satt standarden for en premiss-sjablong det godt skal gjøres å kopiere. For den ellers noe nitriste hovedstadens skyld, håper vi noen førsøker å gjøre det snart.

Stem på din favoritt!

 ND-prisen_FB_jpg

Årets restaurant

Ylajali
St. Olavs plass 2

På Ylajali er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Restauranten er et levende bevis på det gode som kan komme ut av at talentfulle, engasjerte, fantasifulle og dyktige mennesker blir gitt friheten til å til å virkeliggjøre sitt eget konsept. Even Ramsvik tok over skuta for snart fem år siden, og allerede etter to år var matoslo så imponerte at det hersket bred enighet om at Ylajali var moden for en stjerne i den berømte Michelin-guiden. Likevel var det ikke før i år at restauranten endelig kunne smykke seg med en. Alt som gjøres på Ylajali er en gjennomtenkt, gjennomarbeidet og grundig stegvis progresjon gjennom hardt arbeid. Dette manifesterer seg i alt Ylajali driver med, fra måten Even Ramsvik og Ylajali har utviklet, og fortsatt perfeksjoner, en egen og original tolkning av det ny-nordiske kjøkkenet, til sammensetningen av menyen.

Bon Lío
Fredensborgveien 42

Her kan du være trygg på at du får servert tapas av et helt annet kaliber enn de sedvanlige tørre kjøttbollene i tam tomatsaus og smakløse scampi. Teknikkene og presentasjonen er hentet fra nouvelle cousine, men både tapas og teknikker blir tilpasset det som er tilgjengelig av norske råvarer. Det er dette som gjør Bon Lío til den beste tapasbaren i Oslo. De tar tapas seriøst, men ikke seg selv – Bon Lío er nemlig et svært lite selvhøytidelig sted. Hos Bon Lío er ikke bare drinker en del av vinpakken, men utgjør et av høydepunktene. Drinken har for øvrig en helt spesiell rolle i den mest kjente av tapasens skapelsesberetninger. Myten vil ha det til at tapas ble til for å holde fluene unna sherryen. Smårettene var ganske enkelt små lokk som hindret fluene å drukne i den søte alkoholen. Bon Lío viser tilknytning til, og kunnskap om, tradisjonen de er en del av. Det er tydelig allerede når første rett, pata negraen, får følge av en sherrydrink. Drinken fungerer som et subtilt nikk til historien og står utmerket til den nydelige skinka som smelter på tungen. Bon Lío er dessuten en av de koseligste restaurantene i Oslo sentrum, med beliggenhet i et av de små trehusene nederst i Fredensborgveien.

Fauna
Solligata 2

I Bollywoods gamle lokaler finner du Norges desidert beste deal: her får du suverent best mat per krone brukt. Jo Klakegg og Bjørn Svensson har, sammen med sommelier Anne Heggberget, halet i land en velfortjent Michelin-stjerne til Fauna. Magien til Fauna kommer av at kjøkkenet ikke nøyer seg med en ambisjon om at måltidene skal smake så godt som mulig. Det er nemlig ikke godt nok for teamet på Fauna at rettene smaker himmelsk: de bruker all den kunnskapen og de tekniske ferdighetene de besitter, til å utvikle retter som manipulerer sansene dine på en måte som gjør at måltidet heves til å bli en større opplevelse enn en kortvarig hedonistisk glede. Selv ikke den mest avanserte hobbykokk vil ha noen anelse om hvordan hun skulle ha gått frem for å reprodusere rettene Fauna serverer. Og det til 1490 kroner, inkludert full vinpakke – omlag halvparten av hva de øvrige skandinaviske stjernerestaurantene tar. Det gjør dem verdige til et unntak fra vår karanteneregel: Fauna ble nemlig også nominert i fjor, men måtte se seg slått på målstreken av Arakataka. Kan 2014 bli året Fauna haler i land både Michelin-stjerne og Oslopris?

Stem på din favoritt!

Årets kunst

Collection as Allocated Objects
Sverre Gullesen
Tidens Krav

Deltagende kunstnere/pokerspillere: Bjørn Bjarre, Constance Tenvik via Vanessa Ohlraun, David Bernstein, Ina Hagen, Lars Monrad Vaage, Marius Engh via Jorunn Hancke Øgstad, Morten Viskum, Nils Wogsted. Nasjonalmuseet, Thora Dolven Balke via ghostplayer.

Denne utstillingen ble dessverre den aller siste for Tidens Krav, galleriet driftet av kunstnerne Anders Holen, Linda Lerseth, Øyvind Aspen og Mercedes Muhleisen. Men for en utstilling det ble! I kjent stil overrasket galleriet publikum med noe uventet, gjennomarbeidet og tidvis humoristisk. Ideen som utspilte seg, bokstavelig talt, var en kunstpoker-performance. I korte trekk gikk dette ut på at kjente aktører innen kunst og kulturfeltet spilte poker med sine egne kunstverk, eller kunstverk i eget eie, som innsats. Kunstverkene var plassert i rommet der pokerspillet utspant seg og «vinneren tar alt» var det styrende prinsippet. Performancen varte i hele åtte timer og var i profesjonalitetens navn direkteoverført online med samme utstyr som de store kommersielle tv-selskapene. I tillegg var det publikum tilstede, alkoholservering, storskjerm og alt ble direkte kommentert på en vittig og informativ måte av «kommentatorene» Sverre Gullesen, Anders Dahl Monsen og Kåre Magnus Berg. Vinneren av performancen og kunstsamlingen verdt haugevis av spenn, ble den unge samleren Nils Wogted. Sympatisk nok donerte han alt til Nasjonalmuseet, som forøvrig også stilte som deltakere i spillet. Utstillingen var en del av performancefestivalen Soft City.

Tinging
Lina Viste Grønli
Kunstnerforbundet

Utstillingen i Kunstnerforbundets overlyssal besto av et utvalg verk fra en større presentasjon av Lina Viste Grønlis kunstnerskap som tidligere har funnet sted i Kunsthall Stavanger. Det hele var satt sammen av den respekterte kuratoren Hanne Mugaas og kunstneren selv. Viste Grønlis utstilling tok utgangspunkt i begrepet «tinging». Det er en lettere idiosynkratisk bøyning av substantivet «ting» som hun har lånt av den tyske filosofen Martin Heidegger. Grønlis noe personlige tolkning går ut på at når tingen tinger tiltrekker den seg andre ting. Et begrep som ifølge kunstneren selv beskriver arbeidene godt, fordi det for hennes del ofte handler om ting eller objekter. Disse blir plassert på eller ved hverandre i en slags hierarkisk assemblage og på denne måten skapes noe nytt. Selv om det teoretiske bakteppet til utstillingen kan virke noe tørt for den gemene hop, var utstillingen alt annet. Skulpturene hennes utviste variasjon, materialbevissthet, lekenhet og en estetisk fingerspitzengefühl som imponerte oss. I tillegg opplever vi at Viste Grønli, som mange nordkvinner før henne, har gått litt under radaren her på berget med tanke på hennes store utstillingsaktivitet i utlandet. Denne utstillingen ga et innblikk i et interessant kunstnerskap som vi garantert kommer til å se mer av i tiden fremover.

Photographs
Tom Sandberg
OSL Contemporary

Som i Tidens Kravs tilfelle, ble også dette «den aller siste». Tom Sandberg gikk som kjent bort i februar etter kort tids sykeleie. Sandberg, en slags kunstnernes kunstner og norsk fotopioner i sitt fag, var også særdeles godt likt av alle som møtte ham. Spesielt av unge kunstnere, som han uoppfordret hjalp og samtalte med. Men dette skal ikke være noen nekrolog, men snarere en hyllest! Utstillingen på OSL Contemporary, den siste han fikk anledning til å utvikle i sin omfattende kunstneriske produksjon, var like gjennomført som alltid. Det ble vist motiver og arbeider som har vært gjennomgående i kunstnerskapet hans – en blanding av kjente arbeider og helt nye. Sandberg klarte å gjøre noe de fleste kunstnere vegrer seg for og ytterst få klarer: å få det hverdagslige og helt enkle til å fremstå som subtiliteter, være seg et fly, en naken kropp eller en sølepytt. Alltid uten innslag av det pretensiøse.

Stem på din favoritt!

Årets scenekunst

La Substance But in English
Morten Spångberg
Black Box 
teater

Når du har problemer med å sette ord på det du tenker er den beste løsningen kanskje, som Lykke Li synger: å danse, danse, danse. Det virker som folka på Black Box Teater har forstått såpass, for årets program har vært spekket med forestillinger hvor dans har vært hovedingrediens. Det er mye som har vært bra, men vår nominasjon går til Mårten Spångbergs La Substance But in English. Siden forestillingen ifølge opphavsmannen var en «opplevelse uten egenskaper» og handlet om alt og ingenting, er det naturligvis litt vanskelig å gi en begrunnelse for hvorfor Spångbergs koreografi fortjener nominasjonen. Men vi gjør likevel et forsøk: I dag oppleves altfor mye scenekunst som eviglange, ugjennomtenkte guilt-tripper, hvor selvtilfredse bedrevitere nøyer seg med å utbasunere hvor dobbeltmoralske og kjipe vi oljeavhengige nordmenn er. Spångbergs La Substance But in English hadde ikke noe mål om å vise frem elendigheten, men snarere å «omfavne» kapitalismen, sosiale medier, selfies, smartphones og brands. Resultatet var intet mindre enn en over fire timer lang hyllest til menneskets skaperkraft, og lykkes i å bringe litt etterlengtet overfladiskhet og glede til de tilstedeværende tilskuerne.

Svanhild
Grusomhetens teater

Grusomhetens Teater har tatt på seg den noble oppgaven å levendegjøre den franske teatermannen Antonin Artauds visjoner om et anatomisk teater. Det å gjøre teateret grusomt i artaudsk forstand innebærer, etter hva vi forstår etter å ha pløyd gjennom den franske teatermannens teoretiske manifest, å utarbeide et fysisk scenespråk som er i stand til å ryste ved den falske virkelighetens grunnvoller. I år feirer Grusomhetens Teater 25 år, noe teaterets grunnlegger og kompromissløse leder, Lars Øyno, markerte ved å sette opp Svanhild – et ufullført stykke av ingen ringere enn Henrik Ibsen. Gitt Artauds aversjon mot teksttungt teater, skulle en tro at et slikt prosjekt var dømt til å mislykkes, men den gang ei! Øynos brilliante iscenesettelse av borgerskapets friserte hager og plagede sjeler lykkes på humoristisk, men akk så skremmende, vis å avsløre den underliggende ubehageligheten i borgerskapets kultur. Grusomhetens Teater og deres kompromissløse leder Lars Øyno utviser en type dedikasjon vi sjeldent ser, og tilfører mangelvaren fandenivoldskhet til norsk teater.

Peer Gynt (Peer Gynt snakker ut på Skavlan)
Alexander Mørk Eidem
Nationaltheatret 

I etterkant av Peer Gynt-oppsetninger pleier man, tradisjonen tro, å påpeke at Henrik Ibsens dramatiske dikt er «evig aktuelt». NATT&DAG svikter kanskje når vi nå gjentar denne floskelen når vi herved nominerer Alexander Mørk Eidems Peer Gynt-oppsetning, men faktum er at denne forestillingens omskriving var en av de bedre «aktualiseringene» vi har sett. Mørk Eidems omskriving gjorde Olav Thon til Dovregrubbe i en Dovrehall befolket av rosabloggere, stylister, kongelige oppkomlinger og norske regjeringspolitikere, som alle var enige i at det å være seg selv nok er den beste løsningen. Det var også et brilliant trekk at Skavlan, denne sleskete talkshowverten, som med sin parade av «intime» spørsmål hjelper kjendiser å gjenreise sitt image, ble castet som knappestøper. Men best av alt likte vi at Solveig, Peers kjæreste som tålmodig venter i vinter og vår mens typen er ute på vift, heller enn å være et symbol på evigvarende kjærlighet, til slutt får nok og forlater den selvsentrerte Peer for å ta fatt i sitt eget selvrealiseringsprosjekt a la Nora i Et Dukkehjem. Det var en forrykende fest av en oppsetning!

Stem på din favoritt!

ND-prisen_FB_jpg

Årets arrangement

Norsk-Amerikansk litteraturfestival
4. – 6. september

Hva skjer egentlig over dammen? Noe vi burde få med oss? Noe interessant? Ja, mener Frode Saugestad. Amerikansk samtidslitteratur skjer, men vi får det ikke med oss. Det har han prøvd å gjøre noe med ved å arrangere Norsk-Amerikansk litteraturfestival, gratisfestivalen på Litteraturhuset, som prestisjetunge The Paris Review tidligere har viet 39 sider til.

Saugestad selv fungerer som en velkledd diktator-skikkelse under mesteparten av foredragene, til tross for at hans gjentatte mantra «state your name, and who you are; ask a question, don’t lecture» ble utfordret av både Litteraturhusets faste kulturkjerringer og -gubber, samt en meget energisk og (tilsynelatende) alltid tilstedeværende Blake Bailey, til vanlig kjent som biografen til Philip Roth og Richard Yeates.

Mest imponerende er det likevel at Saugestad for tredje året på rad har fått noen av verdens mest prominente og toneangivende kritikere og skribenter til å komme til et gratisarrangement i Lille Norge™. Programmet inneholdt i tillegg norske navn som Linn Ullmann, Knausgård, Aslak Nore og Per Petterson. Noe for enhver smak, med andre ord. Dessverre ble ikke festivalen avsluttet som i fjor, da litteraturkritiker og Keith Moon-lookalike James Wood spilte trommer i en litteratur-musikalsk supergruppe bestående av Knut Schreiner, Torgny Amdam og Ando Woltmann på Last Train. Kanskje til neste år?

Oslo Art Weekend
23. – 25. mai

For andre året på rad gikk en hel haug med gallerier og visningssteder sammen, pro bono, om å arrangere Oslo Art Weekend. Årets line-up inkluderte alt fra institusjoner som Kunstnernes Hus, Henie Onstad og Astrup Fearnley til kunstnerdrevne steder som 1857, Tidens Krav og Diorama. Ideen var den samme: én helg med konkurrerende utstillinger i galleriene, for å skape oppmerksomhet rundt kunstscenen her i byen. Toneangivende kritikere og redaktører ble invitert til å få et førstehåndsinntrykk av Oslo, en by internasjonale kunstpresse ikke plumper innom så ofte. Dette er det selvsagt geografiske årsaker til, for alle er enige om at det skjer mye spennende her. Til sammen åpnet 23 visningssteder dørene, og utstyrt med en racersykkel og det offisielle programkartet, var det ikke umulig for den hyperaktive kunstkonsument å rekke innom alt. Oslo Art Weekend nytes dog best uten hastverk. Det sier vi ikke bare fordi vi hater sånne urbane racersykler, men fordi det ble stilt ut så mye bra under Oslo Art Weekend som fortjente ens fulle oppmerksomhet. Dessuten var det viktig å ikke slite seg ut før den forrykende avslutningsfesten, som vi (i habilitetens navn) må nevne at NATT&DAG i år var med på å arrangere.

Off The Page
25. januar

Off The Page er musikkfestivalenes svar på John Cage-stykket «4’33», altså en musikkfestival uten musikk. Quiet is the new loud? Nei, dette har heldigvis ingenting med Erlend Øye å gjøre. Off The Page startet i London som en live-versjon av musikkmagasinet
The Wire, og ble bragt til Norge og Kunstnernes hus av nyMusikk-leder Anne Hilde Neset, som var med å starte opp festivalen i London.  Off The Page, som The Wire, kunne fort blitt noe for de spesielt lydinteresserte, men festivalens styrke ligger at den klarte å gjøre det relativt smale tilgjengelig og interessant. Man trenger ikke være bevandret innen jazz og gammel avantgarde for å sette pris på at David Attenboroughs lydmann spiller av noiseopptak fra inni en sebramage som blir spist av gribber. Eller at Tim Lawrence, professor i kulturstudier ved University of East London, holder foredrag om politiske understrømmer i disco-scenen på 70-tallet. Høydepunktet var likevel vår egen Karin Krog i samtale med The Wire-journalist Tony Herrington. Publikum ble blåst i bakken av jazzlegendens briljans, og markerte starten på det som må sies å være en pågående Krog-revival.Med en så gjennomført debut er vi trygge på at Off The Page kommer til å bli minst like interessant og viktig i fremtiden. Det nest beste med musikk er jo tross alt å snakke om det.

Stem på din favoritt!

Årets konsert

Beglomeg
Last Train
5. august

Gulltights og sølvhjelm, kjoler og skinnhansker, trompet og trutmunn. Artige kostymer er som regel en uting, men i Beglomeg-universet omfavnes og dyrkes u-prefikset. Septetten fra «homohælvete» kler og ter seg som de vil, og du kan ikke annet enn å godta det. Hvertfall ikke når den musikalske grunnmuren de bygger galehuset på er så stødig som den er. Det visuelle aspektet er åpenbart, musikalsk er Beglomeg verre å få has på. Hva er dette sammensurium av lyd? «Vi liker Prodigy og Piero Umiliani. Laser og Jack Costanzo» skriver de, som for å konstatere at Beglomeg bør oppleves, ikke beskrives. Foreløpig har de bare gitt ut et par singler, men bandet har for lengst kultstatus live. Vi kunne nominert alle Beglomeg-konsertene fra 2014, men på Last Train under Øya lå forholdene spesielt til rette: trangt, svett og sent. Den kjolekledde trompetisten Ingrid ålet den blankpolerte issen sin sensuelt gjennom publikum, mens den autoritære frontskikkelsen Herr R. skrek av galskap. Beglomeg på kloss hold oppleves med skrekkblandet fryd, litt som å sitte på første rad på sirkus. Man er redd for å bli tatt med ut i manesjen, men egentlig vil man bare hengi seg totalt til galskapen.

Vilde Tuv
Kampen Bistro
9. januar

Enmannsorkesteret Vilde Tuv hadde lenge – som enmannsorkestre flest – gata som sin scene. Etterhvert har imidlertid flere og flere fått øyne og ører opp for Bergens best bevarte hemmelighet, og i sommer satt Tuv – utstyrt med gitar og basstromme – på landets største festivalscener. Og Tuv kan sjarmere et stort festivalpublikum, men det er intime settinger som yter det skjøre lydbildet mest rettferdighet. Derfor er det også konserten på Kampen Bistro tidlig i januar vi husker best fra Vilde Tuv- og konsertåret 2014. Ved å fylle det lille lokalet til randen klemte Vilde Tuv oss så hardt sammen at vi glemte alle andre enn midtpunktet med de påstått varme armene, akkurat slik hun ber om i «Mine Armer». Den lavmælte, nærmest spake musikken krever total oppmerksomhet, og Tuv holdt oss som hypnotiserte fanger i sitt sjarmerende naive univers fra første til siste tone. Det var «skjønt», som bergenseren Tuv kunne sagt det, mens hun nok en gang beviste seg som landets eneste interessante singer/songwriter.

Nils Bech
Parkteatret
8. november

«Venn ju si hav ai pefårm ån steige, du ju fil, du ju fil de seim scheim ess ai fil?» Det er en skamfull Nils Bech, med sin umiskjennelige engelske aksent, som lurer. Parkteatret var utsolgt, og Bech hadde kommet fire låter ut i sitt ferske tredjealbum, til «Shame». Vi følte ingen skam, Nils! Tvert imot ble vi stolte av å se deg blottlegge egen usikkerhet på nydeligste vis (ved å rive et eksemplar av magasinet D2 – det med deg på forsiden – i to). Bech behersker kombinasjonen performance/konsert som få andre. Han virrer rundt i ubesluttsom samtidsdans, men det blir aldri corny. Han er høyt og lavt, opp trappen og ned på gulvet, men alltid til stede. Et øyeblikk savnet vi planten – stengelen – Bech pleide å danse med på scenen, men glemte den raskt da Bech tok av seg buksene, og tredde dem Cabaret-aktig over hodet. Fortsatt ingen antydning til skam! Mannen fra bygda kjent for verdens største hoppbakke tok sats og landet trygt med stoltheten i behold. Selv om nedslaget nok sokner mer til Oslo enn Telemark, både i stil og appell.

Stem på din favoritt!

 

SE OGSÅ: Her er de nominerte til Bergenprisen, Trondheimprisen og Stavangerprisen.

 

Osloprisen_Flyer