MERK: DETTE ER EN ANNONSE FOR HBO NORDIC.
NOAH SOLLOWAY, SPILT av Dominic West («The Wire», «The Hour»), er lærer og deltidsforfatter, bosatt i Brooklyn med fire barn og kona Helen, som han elsker, men som han i sitt stille sinn også tenker at han med fordel «kunne forpliktet seg til litt senere», for Noah har bare hatt tre seksualpartnere i sitt liv, og det er jo altfor lite.
Med sin, som amerikanerne sier, approachable handsomeness (kjekk, men ikke for kjekk) har Noah god trening i å diskré vise gifteringen overfor kvinnelige interessenter som blir for nærgående, men slike prinsipper modifiseres da servitrisen Alison Bailey, spilt av Ruth Wilson («Luther»), en feriedag kommer inn i hans liv, i sitt lårkorte arbeidsantrekk. Eller var hun mer tildekket?
Hvorom allting er, sidespranget kan begynne.
«The Affair» er skapt av Sarah Treem og Hagai Levi, to av hjernene bak HBOs notorisk undervurderte «In Treatment», der vi fikk plass i sjeselongen til psykolog Dr. Paul Weston og hans knippe faste klienter, én for hver dag. Slik ble vi ikke minst kjent med Weston himself – sett fra arbeidsukens fem forskjellige perspektiv: mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag.
Dette perspektivtilfanget er også tilstede i «The Affair». For serien har, som tittelen hentyder, også et kriminelt aspekt, og, på nøyaktig samme vis som i en annen moderne HBO-klassiker, «True Detective», blir den skjebnesvangre sommeren forsøkt rekonstruert på et politikammer flere år senere.
Hver episode er delt i to, og stilt overfor den samme etterforskeren må Noah og Alison i tur og orden rekapitulere historien etter «beste» evne.
«Utroskap kan, på sitt vis, være både vakkert, skjønt og godt. Og rett. Det er ingen grunn til å være kategorisk heller.»
For uoverensstemmelsene er påtagelige. Hvem initierte kontakten? Hvem forførte hvem? Begge skyver ansvaret over på den andre. I dette avviket ligger mye av seriens appell. Hvem kan vi stole på?
«The Affair» er i denne sammenhengen et symptom på en større trend. Historien er ved veis ende, og Den store fortellingen er erstattet av et konglomerat minifortellinger. Det finnes ingen sannhet med stor S, eller et perspektiv med stor P. Vi må i stedet avfinne oss med frenetisk å veksle mellom ulike perspektiver, ulike delsannheter. Det er ikke tilfeldig at Regjeringen styrer etter noe de kaller «perspektivmeldingen». Populærkulturen gjennomsyres av det samme motivet: Et skjematisk oppsett perspektiver som innbyrdes korrigerer hverandre.
Ta for eksempel «Gone Girl», bokfenomenet som ble høstens største kinofilm. Rent strukturelt er den organisert akkurat som «The Affair»: Først mannens perspektiv, så konas. Ingen av dem er helt pålitelige, men holdt mot hverandre får vi iallfall en slags idé om deres stadig mer dysfunksjonelle ekteskap. Boka «Olive Kitteridge», som nå er omskrevet til en bejublet miniserie på HBO, kan også oppsummeres som et perspektivstudium.
Samme metode finner vi i krimsuksessen «The Silent Wife», som gjerne omtales som «Gone Girl» sin storesøster eller lillesøster, alt ettersom. Historien er fortalt fra to tredjepersonsperspektiv – ekteparet Jodi og Todd som sklir fra hverandre. De ulike perspektivene både utfyller hverandre – og kolliderer med hverandre.
Dette gjenkjenner vi også hos dem som intervjues i podcast-fenomenet «The Serial». Folk husker forskjellig. Og gjennom disse erindringsforskyvningene kommer deres ulike perspektiv til uttrykk. Og til sammen skyver disse perspektivene oss videre, om ikke akkurat frem.
Tilsvarende i «The Affair». Både Alison og Noah hjelper oss med noen av puslespillbitene, om så etterforsker Jeffries må hale dem ut for oss, men vi kommer aldri i mål. Affæren, både sidespranget og seriens kriminelle aspekt, forblir gåtefullt og underbelyst. Hvorfor? Vel, fordi det er slik virkeligheten også er.
Og hva er greia med detective Jeffries? Til Noah forteller han at kona har tatt fra ham omsorgsretten til deres felles barn etter det som må ha vært en uvanlig bitter skilsmisse. Når han snakker med Alison, er han og kona «still acting like newlyweds», selv etter 25 års samboerskap.
Slik har det altså blitt. Vi kan ikke engang stole på dem som jobber med å avdekke sannheten.
Hva skjer når forestillingen om Sannheten veksles inn og oppløses i individuelle «perspektiver»? Eller som tenåringsdatteren Whitney i «The Affair» skriker til moren: «Why do you deny me my reality?». Det samme utforskes i Ruben Östlund-filmen «Turist». «Alle har rett til sin forståelse og tolkning av et hendelsesforløp», insisterer barnefaren, når han løpt fra familien sin i et kritisk øyeblikk, men halsstarrig nekter for at det skjedde. Han har nemlig et helt annet perspektiv på saken.
Kona følger ham til dels, men hun holder også noe igjen. Mannen kan vær så god å holde fast ved sin «tolkning», men det er også viktig at de formulerer en felles opplevelse av det som skjedde, insisterer hun. Det trenger ikke være mye, men det må være noe. Likevel, i den påfølgende dragkampen ender ekteparet bare opp med en steril ikke-historie skrubbet fri for all lærdom og all moral. En godnatthistorie som gjør alle til lags, og derfor gjør ingen til lags. Etter hvert slår derfor virkeligheten tilbake. Med full kraft.
Det gjør den også i «The Affair». Som serien demonstrerer: Et utroskap kan, på sitt vis, være både vakkert, skjønt og godt. Og rett. Det er ingen grunn til å være kategorisk heller.
Men den stjålne lykken på utsiden av ekteskapet har uvegerlig også sine konsekvenser. Noe skjer med de involverte. Et regnskap må gjøres opp. Uansett hva slags perspektiv man har på saken.
Første sesong av The Affair vises på HBO Nordic nå. HBO Nordic kan prøves gratis i 14 dager på hbonordic.com.
MERK: DETTE ER EN ANNONSE FOR HBO NORDIC.