Anmeldelse: Carte Blanche speiler Munchs sykdom og død i «Edvard»

Da Carte Blanche og det spanske stjerneskuddet Marcos Monrau gikk sammen om å lage forestilling om Edvard Munch var det ikke penselstrøk og fargekombinasjoner det handlet om.

b
a

Edvard Munch hadde en vanskelig oppvekst og mistet både sin mor og eldste søster i ung alder. Hele livet slet han med mental sykdom, og var innlagt på sanatorier i både Tyskland og Danmark samtidig som han var en av sin tids mest innflytelsesrike kunstnere i norsk og internasjonal sammenheng. Denne kombinasjonen av kunstnerisk genialitet og sykdom har inspirert mange kunstnere etter hans tid og har denne gangen gitt inspirasjon til den spanske koreografen Marcos Monrau.

«Edvard» er Monraus første helaftens forestilling for Carte Blanche. Sammen med sitt kompani La Veronal arbeider han med skjæringspunkter mellom dans og andre kunstformer som film, teater, billedkunst og litteratur med et overordnet mål om å skape nye spennende kunstrom.

Dette gjenspeiles i Carte Blanche forestillingen, som på mange måter er en teatral danseforestilling som forteller historien om Munch gjennom tekster fra hans egne dagboksnotater. Tekstene er bearbeidet til scenetekst, oversatt til engelsk og delt opp i flere korte monologer som framføres av danserne. Flere av tekstene går igjen som repetitive elementer i forestillingen. Monologene fungerer med varierende hell. Spesielt godt fungerer det når de kommenterer den sceniske handlingen. Tidvis kunne teksten bli litt forstyrrende for det Carte Blanche er best på, og det oppstod innimellom en konflikt om hvilket scenisk element man som publikummer skulle fokusere på – dansen eller teksten?

«Edvard» har et minimalistisk og sterilt uttrykk. Det første som møter publikum er en manesje av florlette hvite gardiner som dekker store deler av scenegulvet. Fra taket henger flakkende lysstoffrør som skaper en følelse av å være på galehus. Danserne er kledd i ulike stramme hvite sykehusuniformer; noen i legefrakk og andre i pasientkjortler.

De scenografiske virkemidlene er enkle, men ekspressive. Sykesenger blir trillet inn og ut av scenen og blir flere ganger brukt som en del av koreografien. Den sterile hvite overflaten, sykesengene og bruken av medisinsk utstyr gir sammen med de stramme, nesten tvangstrøye lignende kostymene assosiasjoner til en av 1970 – tallets filmklassikere «Gjøkeredet».

Foto Helge Hansen og Jonas Boström, Montag.no / Carte Blanche.

Foto Helge Hansen og Jonas Boström, Montag.no / Carte Blanche.

Galskap, nervøsitet og mental sykdom blir skildret i Munchs dagboksnotater og går igjen som tematikk i forestillingen. Spesielt galskapen går igjen i både dansingen, teksten og musikken. Jeg vil blant annet trekke frem en duett hvor Caroline Eckly var iført en tvangstrøye-lignende overdel som viste hennes desperate kamp for å komme seg løs. Musikkbruken i forestillingen var veldig godt sammensatt og et av de elementene som fungerte best. Den uvante kombinasjonen «spansk koreograf og nordisk folkemusikk» var overraskende god, musikken fungerte som en stemningsskaper ved bruk av blant annet beroligende venterom-klassisk samt lyden av hjertebank som gikk igjen i flere scener. En av danserne sang med sart og melankolske stemme «Mitt hjerte alltid vanker», og kanskje mest passende ble også sangen «Byssan Lull» brukt: «den ene ack, så halt, den andre, o, så blind, den tredje säger alls ingen ting».

«Edvard» skiller seg ut fra tidligere Carte Blanche-forestillingene jeg har sett, da den i Monraus ånd har kombinert dansen med flere andre kunstneriske elementer som litteratur og musikk spesielt. Likevel er det dansen som imponerer mest. Koreografien er krevende og danserne er ved flere anledninger gruppert i trioer eller kvartetter hvor de flettes inn i hverandre, som en slags velkoreografert «knutemor».

Carte Blanche er kjent for å levere god kvalitet, og det gjør de også denne gangen. Dansen var som vanlig perfeksjonert til tåspissen og mange av elementene både imponerte og begeistret meg. Jeg satt likevel igjen med en følelse av tomhet, og følte ikke at forestillingen klarte å berøre meg. Jeg ønsket å bli bedre kjent med Munch og føle medlidenhet for hans problematiske sykdomshistorie, men også kjenne på en dypere respekt for det han klarte å utrette.

Foto Helge Hansen og Jonas Boström, Montag.no / Carte Blanche.

Foto Helge Hansen og Jonas Boström, Montag.no / Carte Blanche.

Det jeg derimot satt igjen med var en beundring av dansernes presentasjoner og den spennende bruken av musikk. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor forestillingen – som i teorien er så bra –ikke traff helt inn i hjerterota. Kanskje var den litt for perfekt, og manglet derfor litt sjel? I behandlingen av den sårbare tematikken kunne ensemblet latt seg selv føle mer på innholdet i Munchs tekster og historie. Monrau har prøvd mye nytt i «Edvard», men prosjektet holder seg likevel godt innenfor komfortsonen; den beste måten å forklare det på er at forestillingen mangler en nerve

Det er spennende at Carte Blanche har prøvd seg på en mer teatral danseforestilling som gjennom en dramaturgisk oppbygning ønsker å fortelle en viktig historie – problemet er bare at den ikke når helt ut til publikum.

Anmeldelse av premieren på Carte Blanche forestillingen «Edvard», sett 15. januar 2015 i Studio Bergen.