Anmeldelse: Eline Lund Fjæren – «Klokken og sengen»

I «Klokken og sengen» utforsker Eline Lund Fjæren ensomheten fanget i rutiner og selvutslettelse. Resultatet er en utfordrende bok som bekrefter hennes posisjon som en av landets mest interessante unge forfatterne.

b
a

I EN ETTROMSLEILIGHET i Bergen skal bokens hovedperson og jeg-forteller starte et nytt liv. Hun føler seg ferdig og avlyst. Det nye livet handler mye om rutiner: joggeturer, havregryn til frokost, persienner ned, persienner opp, pulverkaffe, oppvask (én kopp, én tallerken, én kniv) og svømming.

«Viktigheten, eller nødvendigheten av rutiner, av gjentagelser: en danselærer snakket om det, hun hadde det fra en forfatter, eller en filosof, som sa at hvem du er, bestemmes ut fra hvilke handlinger du repeterer». Hun er fanget i et klassisk Pushwagner-bilde hvor det å følge med på naboens rutiner også blir en del av hennes hverdagsmønster. Men dagens gjøremål innebærer ikke universitetet eller jobbsøking, den egentlig grunnen til at hun reiste over fjellet. Rutinene avbrytes av barndomsminner fra oppveksten på landsbygda: en oldefar, en glad far, en trist mor som mistet et barn og steder og rom hun har besøkt. Også var det denne mannen, som noen ganger omtales som han, med et ekstra trykk på ordet.

I LIKHET MED debutromanen Ung jente, voksen mann (2013) er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Eline Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod.

Klokken og sengen er en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned; helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hennes tilstedeværelse i nåtiden preges i stor grad av fortiden, og ikke ikke av fremtiden. Reisen som skulle markere en ny start, ligner mer og mer en demontering av selvet. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne i leiligheten og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Hun kan oppleve sårbarhet bare ved å se en jentetruse på gulvet, en sårbarhet hun for alt i verden ikke vil kjenne på. På mange måter gjør hun det samme mot seg selv som faren gjorde mot henne da hun som barn skulle lære å sykle: nektet henne å bruke støttehjul – «du må falle».

ELINE LUND FJÆRENS språk er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten hun så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Hun styres av impulser og rutiner, men finner aldri mellomtingen.

Klokken og sengen er krevende å lese, noe som i dette tilfellet er en kompliment. Handlingen og hovedpersonen er ofte litt vanskelig å få tak på. Ting skjer i et høyt tempo og blandes med gamle minner. Språket er eksperimentelt, på samme måte som hovedpersonens tilværelse også er et slags eksperiment. Forfatteren har en helt spesiell måte å observere og skildre et menneskes liv og hvordan det er et resultat av sin egen og andres historie. Selve handlingen er mer sammensatt enn debutromanen, men språket holder det samme høye nivået og er på god vei til å bli hennes varemerke.

LUND FJÆREN BEVISER igjen at hun er en forfatter det er verdt å lese. Flere ganger. Etter å ha lest hennes siste roman satt jeg igjen med samme følelse som da jeg leste Helle Helle for første gang: Jeg kommer til å lese hvert eneste ord denne forfatteren skriver.

LES OGSÅ: High Five med Eline Lund Fjæren