Kaya Wilkins: – Det er så mye blanke ark og fargestifter at jeg dæver

Den toneangivende plateselskapsfamilien Beggars Group har tatt norske Kaya Wilkins under vingen. Det er da ingenting å deppe for.

b
a

– Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Kaya Wilkins ser ut av vinduet i en liten fransk restaurant i Brooklyn, på regnet som hamrer ned i gatene utenfor. Hun legger de lange armene sine i kryss mens hun forsøker å komme fram til en slags forklaring på hvordan hun gikk fra soveroms-serenader til platekontrakt på under ett år.

– Jeg var på ferie i Mexico med ekskjæresten min i mars. Jeg fikk en mail fra en fyr som sa han jobbet for XL Recordings, som hadde kommet over musikken min etter å ha klikket seg videre på Soundcloud. Han er manageren min nå.

Resignert sørgmodighet

Det tar knapt 25 minutter å lytte seg gjennom materialet som utgjør OKAY-KAYAs sparsommelige Soundcloud-profil. I mars tok det sannsynligvis ikke engang halvparten så lang tid. Men det skal til gjengjeld ikke så mange minuttene til før Wilkins’ milde, melankolske stemme finner veien inn under huden på deg. Et sted mellom ukulele-tonene og det stille suset fra en båndopptaker, stikker den såre vokalen seg tydelig ut. Spesielt når når den evner å gjengi både Sam Cooke og 50 Cent med samme resignerte sørgmodighet.

Det var i alle fall nok til å overbevise plateselskapet, og siden da har Wilkins jobbet med både XL og underselskapet Hot Charity på en debutplate som kommer i 2015. Det er fortsatt ikke helt sikkert akkurat hvilken gren av moderskipet Beggars Group materialet vil gis ut på (i tillegg til XL, holder gruppen i tøylene for estimerte etiketter som 4AD, Rough Trade og Matador Records). Men fellesnevneren for alle selskapene er en avslappet og lite profittorientert tilnærming til musikkutgivelse, noe som fortsetter å gi høy avkastning i form av særegne og sjangerbrytende artister.

Det skal ikke så mange minuttene til før Wilkins’ milde, melankolske stemme finner veien inn under huden på deg.

– Det som er så fint med Beggars er at de lar artistene sine vokse og utvikle seg i sitt eget tempo, sier Wilkins.

– Det passer veldig fint for der jeg føler at jeg er nå.

Naturlig einstøing

Vi møter henne på stamrestauranten rett rundt hjørnet fra der hun bor i Greenpoint. En halvpubertal kelner, hvis allerede gebrokne engelsk blir betraktelig mer keitete hver gang Wilkins smiler til ham, tar hennes faste bestilling på husets lasagne. Hun har tilbrakt de siste fem årene sine i New York, hvor hun takket være sitt amerikanske statsborgerskap har kunnet jobbe som modell (Wilkins ble født i New Jersey og har amerikansk far, men vokste opp på Nesodden). Iført en ribbestrikket høyhalser, sorte dressbukser og joggesko ser hun omtrent like uanstrengt tiltalende ut som musikken hennes låter.

OKAY_KAYA_BY_TIM_BARBER_2_web– Jeg er veldig glad i den helt nedstrippede lo-fi sounden, forklarer hun.

– Helst vil jeg at det skal høres ut som gamle demoer, med masse undertoner av ambient studioatmosfære.

Wilkins har en tydelig forkjærlighet for mye stillhet og romklang i musikken, noe som kanskje gjenspeiler en viss tilbøyelighet til å tilbringe tid alene. Ikke helt ulikt artister som Angel Olsen og Vashti Bunyan, får hun riktignok ensomhet til å høres ut som en tilnærmet behagelig tilstand.

– Jeg er egentlig en naturlig einstøing. I begynnelsen etter at jeg først flyttet hit var jeg veldig ensom, og likte ikke jobben noe særlig. Det endte med at jeg kjøpte en gitar, og hver kveld gikk jeg rett hjem for å spille. Det føltes så trygt.

Det er i utgangspunktet ingen spøk, det jeg skriver om. Men det blir et slags comic relief.

Denne rutinen begynte etter hvert å manifestere seg i et knippe korte låter som tok for seg håpløs forelskelse og generell hverdagstristesse:

– Det var ikke så veldig kompliserte greier. Jeg ville bare skrive sanger om hvordan ting føles. Jeg har alltid vært en sucker for naive kjærlighetssanger. «Jeg var forelsket, du såret meg, nå er jeg lei meg» – den greia der. Jeg har nok fått vasket ut mye tristhet gjennom sangene mine.

Sniker seg rundt i studiokulissene

Det er riktignok lite som tyder på at Wilkins er såpass deppa at hun ikke omgås folk. I sommer jobbet hun frem en kommende EP med produsenten Rodaidh McDonald, som står bak blant annet King Krules album 6 Feet Beneath the Moon. Julen tilbringer hun i L.A., i studio med Houston-rapperen Travis Scott, før hun drar videre til Tokyo for å spille inn video med Ricky Saiz, som tidligere har regissert for Beyoncé. I Japan har hun dessuten planer om å møte Jamie xx, som allerede har spilt materialet hennes på BBC Radio. De to jobber for tiden med et prosjekt Wilkins foreløpig er svært hemmelighetsfull om.

– Jeg føler litt at jeg sniker meg rundt i studiokulissene blant alle disse store navnene, sier Wilkins.

– Det dørene som et plateselskap som XL åpner opp gir utrolig mye rom for å eksperimentere og samarbeide. Det gjør at jeg får lyst til å prøve alt.

Fuck Turkey

Et par dager senere står Wilkins på scenen, eller rettere sagt i midten av et tettpakket og dunkelt belyst bakrom på puben Manhattan Inn. Det er kun hennes fjerde konsert hittil, og i det hun trer gitarstroppen over hodet og justerer mikrofonstativet ser hun tilforlatelig beskjedent ut på publikum.

– This song is called «Fuck Turkey», sier hun og smiler, før hun setter i med første strofe:

– All I want for Christmas, is therapy.

– Jeg setter pris på humor i musikk – gjerne litt kynisk humor, sier hun senere.

– Det er i utgangspunktet ingen spøk, det jeg skriver om. Men det blir et slags comic relief.

Jeg liker å synge på norsk for engelsktalende publikum, for de hører bare masse rare, rullende lyder. Det må høres helt speisa ut.

Etter en nedstrippet tolkning av The Stooges’ «Search and Destroy» avslutter Wilkins konserten med en sang på norsk, noe som får Brooklynittene til å senke pale ale-glassene og spisse ørene.

– For meg kommer det alltid til å høres mest ekte ut å si det på norsk. Det er mange naive ting man kan si om kjærlighet som kanskje høres mindre cheesy ut på engelsk, men så har man hørt det sagt på den måten så mange ganger før. Dessuten liker jeg å synge på norsk for engelsktalende publikum, for de hører bare masse rare, rullende lyder. Det må høres helt speisa ut.

Wilkins sier hun ser for seg å ha med norsk materiale på debutplaten. Akkurat når den er klar, vil hun derimot ikke si så mye om.

– Jeg snakker med så mange forskjellige mennesker nå at jeg ikke helt vet hva som skjer når. Hva enn jeg får gjort dette året setter jeg enormt stor pris på. Alt føles som en eneste lang Alf Prøysen-vise for tiden. Det er så mye blanke ark og fargestifter at jeg nesten dævver.