Fotograf Torbjørn Rødland: Dum, dummere, dypere

Fotograf Torbjørn Rødland finner noe verdifullt der 
ingen leter – i vitser, myter og slitne klassikere.

b
a

– FOR MEG er det ofte et utgangspunkt å lete etter noe av verdi i det som blir behandlet som en vits, sier Torbjørn Rødland.​

Han ligger tilbakelent i en rød sofa, angivelig jetlagged. Anledningen er det som på mange måter likner en Torbjørn Rødland-mønstring i Oslo: To store utstillinger åpner nå samtidig på STANDARD (OSLO) og Henie Onstad Kunstsenter. Motiver som «skog» og «jenter» er visstnok av strategiske årsaker blitt dempet, for at det norske publikummet skal bli kjent med bredden i Rødlands produksjon. Det blir med andre ord ikke bare mulighet for å se det mye sirkulerte bildet av Starbucks-koppen klemt inn et visst sted i en sart jentekropp, men også stilleben av Kevin Costner-VHS-er, sorthvitt dobbelteksponeringer, favorittgjenstandene til George Bush og tvetydige appelsiner med kutt og hår på. Bilder som bryter ned kategoriene og opphører diskursene de låner fra – kommersielt fotografi og russiske blogger så vel som symboler og mytologi. For så å røpe noe om skjulte sammenhenger og hva som befinner seg på innsiden av overflatene du omgis av.

Sasquatch, Bigfoot – som har gitt navn til utstillingen på Henie Onstad – er noe som vanligvis ikke blir tatt alvorlig. Den blir sett på som vits, som en upålitelig konstruksjon. Men at det blir sett på som en konstruksjon betyr ikke at det ikke er noe av verdi der. I den postmoderne kunsten var man opptatt av disse overflatene som er fragmenterte og speiler hverandre, jeg har heller et ønske om å finne en innside til utsiden, og prøve å samle bitene, i stedet for å leke med hvordan de speiler hverandre.

Du starter med et dumt, flatt bilde og så er det hele
 tiden et ønske om å gi noe mer.

Utstillingen Sasquatch Century blir den største presentasjonen av Rødland i Norge på tolv år. I tillegg til nærmere 70 fotografier fra fotokarrieren som strekker seg tilbake til midten av nittitallet, skal filmen Blues for Bigfoot vises.

– Du kan se på sasquatchen som et symbol på det meste jeg er opptatt av. Den har en dybde som fenomen jeg ikke blir ferdig med. Den har en moralsk ambivalens. I noen varianter er sasquatchen et åndelig vesen på et høyre nivå enn oss, i andre varianter – eller samtidig – er den et stinkende, voldelig dyr. Et slags undermenneske. Den har et darwinistisk element som mellomtingen mellom oss og noen forfedre. Og så er det forholdet mellom det virkelige og det mytologiske. Mellom det som finnes og det som er sett og videreformidlet.​

Torbjørn Rødland, Butterflies, 2007

Torbjørn Rødland, Butterflies, 2007

Hadde du en religiøs oppvekst? Har det påvirket interessen din for det mytologiske?

– Ja, jeg gikk på søndagsskole og likte det. Jeg tror det stimulerte den mytologiske delen av hodet. Jeg likte historiene, bildene og symbolene. Men så hadde oppdragelsen en streng puritansk side som ikke nødvendigvis var så sunn. Det var ikke noe særlig metafysikk i den religiøse påvirkningen for min del. Det handlet mer om verdier og livsstil. Avholdenhet i solidaritet og som sin egen belønning. Jeg la merke til en skremselssak i Norge i sommer, noe om at barn med religiøs oppvekst har vanskeligere for å skille virkelighet fra fantasi, og at det burde bekymre oss. Men jeg tenker det er sunt. Barn vokser raskt nok inn i det rasjonelle, og jeg tror man har godt av å utvikle den mytologiske delen av hjernen i den før-rasjonelle fasen.

Ellers går noe tapt?

– På samme måte som mennesker er seksuelle dyr, er vi religiøse dyr. Og slik ikke alle er like seksuelle, er heller ikke alle like religiøse. En sunn, fullt utviklet menneskehjerne er etter min mening både seksuell, religiøs og skeptisk. Utgangspunktet mitt er at virkeligheten – slik man ser den for seg i den vitenskapelig-skeptiske tradisjonen – ikke er umiddelbart tilgjengelig. Og at den trenger de ikke-rasjonelle nivåene for å være sann og interessant.

En sunn, fullt utviklet menneskehjerne er etter min mening både seksuell, religiøs og skeptisk.

Vi trenger fortsatt fiksjonene for å forholde oss til virkeligheten.

– Ja. Jeg godtar mytologiseringen som en del av ikke bare min, men vår tilnærming til virkeligheten. Vi leter etter noe generelt og noe over-individuelt. Dette er noe jeg også interesserer meg for i fotografiet – det forholder seg på en måte veldig direkte til det som er foran kameraet, men har samtidig en evne, interessant nok, til å kommunisere på et mytisk nivå.

Hvor mye lærer man om deg når man ser bildene dine?

– Det har vært viktig for meg å hente frem igjen det som har vært avvist innenfor postmoderne kunst, og det er den subjektive og indre opplevelsen, det personlige, det emosjonelle og det psykologiske. For meg handler det om å gjøre bildet rikere og mer komplekst gjennom å hente inn nivåer som har blitt utelukket. Jeg tror det personlige alltid er relevant. Å tenke det personlige tilstede i kunstverket på en annen måte enn det man tradisjonelt har gjort, er noe jeg har interessert meg for i det siste. Da jeg i høst underviste en klasse på Otis, en av kunstskolene i L.A., fokuserte jeg på dette mulige skiftet fra det postmoderne til en inkluderende posisjon. Så ja til spørsmålet om jeg er tilstede. Men jeg vil ikke levere bilder som kun kommer ut fra et spesifikt individ, jeg vil også at de skal komme ut fra en kultur.

Du har ofte brukt negativt ladede begreper, som «romantisk» og «sentimental», for å beskrive din egen produksjon. Er det «personlige» og «indre» slike nye minusord?

– Det kan hende. I stedet for hele tiden å gripe til nye bilder og benevnelser velger jeg å ta de slitne klassikerne på alvor. I lanseringen av nye modeller er det alltid fristende å forenkle og avvise de eldre. Jeg tror på addering heller enn avvisning.

Torbjørn Rødland, The Measure, 2010-13

Torbjørn Rødland, The Measure, 2010-13

Du har lenge vært interessert i japansk billedkultur, blant annet fordi det har 
utviklet seg uten påvirkning fra vestlig
 humanisme. Hvorfor ser du humanisme
 som begrensende?

– Andre perspektiver slipper ikke til. Humanismen vokser ut av en kristendom som den later som den tar et oppgjør med, men har de samme positive ideene om mennesket, i utgangspunktet den europeiske mannen, som et utvalgt vesen som skiller seg grunnleggende fra andre pattedyr. Humanismekritikken er ikke noe jeg tenker så mye på nå som for noen år siden, men det jeg opplevde i Japan var at man snakket om hvordan mennesket er, og ikke hvordan det bør være, slik man gjør i den kristen-humanistiske tradisjonen. Det er en åpenhet mot å finne en skjønnhet i noe som for eksempel vil bli sett på som et overgrep i Vesten. Det finnes gamle haikudikt om skjønnheten av en bloddråpe som drypper fra en kropp og ned i snøen.

I Japan er det en åpenhet mot å finne en skjønnhet i noe som vil bli sett på som et overgrep i Vesten.

I Japan er det heller ikke noe klart skille mellom det som er laget for barn og det som er veldig grovt innen vold eller sex. Det har det samme uttrykket. Da japanerne importerte Disney-stilen, gjorde de figurene enda søtere, men bragte også tilbake det ambivalente, sexen og volden som Disney hadde fjernet i sine moralske, opprenskede versjoner av europeiske eventyr. For meg var det frigjørende å oppleve en avansert bildekultur som bygger på andre moralske strukturer, men der det likevel ikke er mangel på empati og medfølelse.

Nå virker det som vi på mange felt nærmer oss den japanske holdningen til ting, for eksempel gjennom mer aksept for pornografi og avvikende sex.

Men det blir raskt satt i bås som sjokkeffekt og overskridelse? Da forholder man seg jo fortsatt til den moralske dimensjonen.

– I kristen tradisjon gjør en ikke forskjell på tanker, ord og gjerninger. Det er et viktig poeng. I japansk kultur så har det at noe skjer i et bilde ikke nødvendigvis en overføringsverdi til virkelighet. Man har rett og slett en større forståelse for at et bilde er et bilde, og ikke virkelighet. Reaksjonene på for eksempel mine bilder henger jo sammen med en type dokumentarlesning.

Hva er det mest misforståtte aspektet ved arbeidet ditt?

– Hehe, jeg skal ikke sitte her og klage på at tingene mine ikke blir forstått. Jeg kan være misfornøyd med at det ikke finnes en forståelse for kunst-som-fotografi i Norge som delvis har noe å gjøre med at det ikke finnes noen kanoniserte fotografer som alle har et forhold til. Men samtidig ser jeg det som en styrke, at folk har et direkte forhold til mediet. Det er en kraft i det. Mindre kunst og mer juice. Voldtektsorgiene til Melgaard er bare kos fordi de tilhører en kjent malerisk tradisjon fra Munch. Mens helt milde ting som mine kan være provoserende fordi det er fotografi.

Torbjørn Rødland, Black Ducati, 2010-13

Torbjørn Rødland, Black Ducati, 2010-13

Hva tenker du om at du blir anklaget for å objektivere jentene du fotograferer?

– Å sees som objekt er vel først og fremst et problem hvis du ikke også sees som subjekt. Det at en føler seg redusert til én dimensjon. Uansett kjønn kan en havne i slike situasjoner, «det eneste du ville ha fra meg var sex», eller for eksempel penger, og det føles i etterkant som et overgrep. Men jeg er også interessert i det som en diskusjon rundt hva fotografi faktisk kan bidra med. Du kan ikke gi et bilde av en hel person i et fotografi. Du starter med et dumt, flatt bilde og så er det hele tiden et ønske om å gi noe mer. Spørsmålet er om det er mulig og på hvilken måte. Men ikke at en bløffer med å fotografere noens «sjel», på en Morten Krogvold-måte. Jeg prøver å finne en måte der fotografiet faktisk kan gi noe mer, på dets egne premisser. Det er derfor jeg har koblet meg på eldre billedtradisjoner som de mytologiske. Eller de magiske, der en har uklare grenser mellom bilde og virkelighet, som er kilden til en interessant del av de misforståelsene som jeg later som jeg misliker i fotografiet, men som egentlig er noe av styrken til mediet. Som i voodoo klarer vi på det magiske nivået ikke å skille mellom bilde og avbildet.

Jeg ser det som en styrke at folk har et
 direkte forhold til fotografiet. Det er en
 kraft i det. Mindre kunst og mer juice.​

Du har sagt at du interesserer deg for modellen som det motsatte av et individ.

– Det igjen handler om å integrere det mytologiske nivået. Det handler ikke nødvendigvis om at modellen ikke er et individ, men at det også er noe over-individuelt i tillegg. At en er representant for noe større enn seg selv.​

Om noen er det motsatte av et individ, må det være Paris Hilton – du tok nylig bilder av henne for magasinet Purple?

– Paris Hilton er et interessant eksempel på en veldig offentlig person som er bilde. Hun blir kritisert for det av tradisjonelle personer som mener hun burde hatt et talent for å være kjent, men det er jo en renhet og skjønnhet i at hun ikke har det. Hvor nytt det er kan diskuteres. Det føles nytt. Hun er sannsynligvis den mest kjente personen jeg har fotografert. Hun er et godt eksempel på det det franske kollektivet Tiqqun kaller en Young-Girl.

Et menneskelig produkt.

– Et menneske som gjør seg selv til produkt. Det er noe der som er en representant for noe i samtiden. Det er en interessant maktposisjon disse paid-to-party-prinsessene vokser inn i.

Paris Hilton var veldig vanskelig å jobbe med rent menneskelig, men óg veldig lett fotografisk.

Hvordan var Paris å jobbe med?

– Paris Hilton var veldig vanskelig å jobbe med sånn rent menneskelig, men óg veldig lett fotografisk. Du blir konfrontert med de problemene som kommer av det å være kun et bilde. Denne redselen for at det skal sprekke opp og at man skal bli vist frem på en ufordelaktig måte var veldig tydelig. Det var en vanskelig session. Jeg trodde hun ville avlyse det.

Hva skjedde?

– Hun var veldig ukomfortabel. Med min kommunikasjonsform, med de analoge kameraene og mangelen på innblikk i hva jeg gjorde. Hun syntes klærne var forjævlige, ikke sexy nok. Hun fikk ikke bruke sitt faste team med sminke og hår. Alt var feil, egentlig. Hun har ikke postet noe om det på Instagram, så det sier vel sitt. Jeg tror ikke hun forbinder noe som helst positivt med vårt samarbeid.

rodland_trichotillomania_2010_mariealixisdahlvoisin

Torbjørn Rødland, Trichotillomania, 2010

Over til den seksuelle delen av hodet: Fotografiene dine kan være erotiske, men arbeidet ditt virker ikke influert av for eksempel pornografi. Det erotiske har en annen rolle?

– Kanskje som en motvekt til det konseptuelle. Kroppen må med, men ofte når kunst omfavner det eksplisitt seksuelle går noe tapt, interessant nok. Det er derfor det er umulig å lage parodi på porno. Hvis en går inn i et eksplisitt materiale så forsvinner avstanden ganske kjapt. Fotografiet blir det det parodierer. Jeg er mer interessert i de første bildene i en pornografisk historie, der det er en slags spenning, men det er ikke eksplisitt seksuelt. Jeg er interessert i bilder der det er mer uklart hvorfor du skal se på dem. Hvis det er tydelig at du skal se på et bilde for å bli opphisset, da blir det et bruksbilde, det får en klar, nærmest økonomisk rasjonell funksjon. Dermed mister du det som jeg tenker på som perverst, en annen type åpenhet.

Betrakteren som ser bildet mitt av en appelsin med et kutt i og hår på kan få en reaksjon på at dette er enten erotisk eller ekkelt, en reaksjon et barn ikke vil få. Da handler det mer om hvordan fotografiet spiller på hele spekteret av menneskelig erfaring – fra eget liv, fra andre bilder og fra det forvirrende feltet der liv og bilder virker på hverandre.

Sasquatch Century åpner 22. januar på Henie Onstad Kunstsenter. Utstillingen The face I found i will find again STANDARD (OSLO) åpner 23. januar.​

Torbjørn Rødland, Red Wine White Wine, 2013-14

Torbjørn Rødland, Red Wine White Wine, 2013-14