– Jeg savner flere filmer som «Jakten på nyresteinen»

Med TIFF-aktuelle Morgenrøde har Anders Elsrud Hultgreen laget en post-apokalyptisk film som ikke ligner på noe annet i norsk samtidsfilm. Drevet av savnet etter norske filmer som skildrer fremmede verdener, ønsker han å legge ned all realisme.

b
a

– Jeg savner filmskapere som tør å skape helt nye virkeligheter. Filmer som tør å se annerledes ut og bevege seg inn i landskap i fremmede verdener, oppdiktede verdener. Flere filmer som Jakten på nyresteinen av Vibeke Idsøe.

VI SNAKKER MED Anders Elsrud Hultgreen, som står bak den post-apokalyptiske visjonen Morgenrøde, med Ingar Helge Gimle og Torstein Bjørklund (Kampen om tungtvannet) i rollene. Filmen skildrer et fremtidig Norge, hvor apokalypsen har funnet sted, vannet er forgiftet, og sivilisasjonen har brutt sammen. Vi følger to skikkelser som er mistenksomme overfor både hverandre og de forræderske omgivelsene. Med nesten ingen dialog, en svært distinkt fargepalett, oppfinnsomme kameravinkler og et fokus på stemning over historiefortelling, står Morgenrøde nærmest som et alternativt manifest til dagens norske kinofilmer.

– Det er altfor mye norsk film som skal rotes i den virkeligheten som de fleste har ideer om eller kjennskap til. Jeg vil legge ned all realisme. Jeg vil lage atypiske filmer. Anti-konvensjonelle og seige Paraceratherium-iske filmer.

Paracera… unnskyld?

– Paraceratherium er kjent som det største landpattedyret som vi kjenner til at har eksistert. Dyret var en del av megafaunaen som utdødde på slutten av sist istid – med andre ord et vandrende fjell bestående av rent og sydende instinkt.

Mottatt. Du etterlyser filmskapere som tør å skape helt nye virkeligheter. Mener du å si at vi ikke har noen profilerte filmskapere i Norge som gjør dette i dag?

– Nei, den påstanden er kanskje litt for krass. Det er flere gode profilerte regissører i Norge. Jeg ønsker likevel at man bør tørre å stikke seg mer ut, og gjøre noe som er helt annerledes. Uansett har jeg en ambisjon om det.

Hultgreen

Anders Elsrud Hultgreen. Foto: BIFF

«Det startet med at jeg ønsket å gjøre en ørkenfilm der dehydrering eller ihjeltørsting vist som en slags syretripp skulle være sentralt.»

MYE ER ATYPISK ved historien om Morgenrøde. Filmen var opprinnelig Hultgreens masteroppgave ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Budsjettet er «et femsifret tall», og produksjonen baserte seg på dugnad, sparepenger og tidligere tildelte kunstnerstipender. Filmen ble skutt over fem dager på Island, med et crew på i alt fem mennesker, inkludert skuespillere og feltkokk.

Siden filmens tilblivelse har filmen overskredet skolefilmens sedvanlige potensiale, og blitt vist på flere festivaler, deriblant Reykjavik (RIFF) og Bergen (BIFF), og i dag blir den vist under filmfestivalen i Tromsø (TIFF) – et resultat av en lang reise som begynte i 2011.

– Det startet med at jeg ønsket å gjøre en ørkenfilm der dehydrering eller ihjeltørsting vist som en slags syretripp skulle være sentralt. I tillegg skulle landskapet brukes som en slags hovedkarakter. Jeg hadde ikke noe mer kjøtt på beinet på prosjektet da, så det havna på vent.

I stedet gjorde Hultgreen i 2012 en «geologisk science fiction-kortfilm», kalt Den pyramidale taushet. I denne filmen var fjellet hovedkarakteren.

– Filmen beskriver nedbrytning av fjell i sammenheng med nedbrytningen av hele kosmos, slutten på kosmos, da alt har gått fra orden til kaos og tiden opphører. Menneskets tilstedeværelse er beskrevet i et geologisk tidsperspektiv, som en besøkende, utenomjordisk livsform. Filmen ble skutt hovedsaklig oppe i fjellsprekken på Åkneset, ved Stranda, det fjellet i nærheten av Geirangerfjorden som skal rase ut i fjorden og tilintetgjøre alt med en grotesk monsterbølge.

Skjermbilde 2015-01-16 kl. 09.16.27

Still fra «Morgenrøde»

HØSTEN 2012 TOK Hultgreen igjen opp ørkenfilmidéen. Filmen var da tenkt å finne sted i området rundt Tamanrasset i Algerie, noe som viste seg å være umulig å gjennomføre.

– Tankene gikk da til Island og de svarte ørkenlandskapene der, sandur-landskapene. Jeg bestemte meg for at landskapet på Island skulle beskrive omgivelsene i et postapokalyptisk scenario, der verden har blitt til en kjølig og våt svart ørken, vannet har blitt giftig og kun enkelte fossile drikkevannskilder har forblitt rene.

I denne perioden var Hultgreen opptatt av eldre religiøse tekster, mytologier og ritualer.

– Jeg leste masse, flere av bøkene i Bibelen, surer fra Koranen, gnostiske tekster, Bhagavadgita, men også skandinaviske urtekster. Det var noe i dette som hadde en sterk resonans i forhold til Morgenrøde. I tillegg oppdaget jeg teologen Rudolf Ottos beskrivelse av det numinøse, et begrep for å beskrive møtet med det hellige, manifestert som Det Fullstendig Fremmede – en fryktingytende, skrekkblandet fryd av ren uforståelighet. Denne opplevelsen trekker jeg videre paralleller til slik jeg opplever H.P. Lovecrafts kosmiske horror.

– Det jeg ville lage i Morgenrøde var noe jeg selv opplever som en videreføring av science-fiction sjangeren, der det rasjonelle og det naturvitenskapelige og teknologiske ikke lenger er tilstrekkelig. Jeg tenkte da på åndelighet og gudstro med en rot i det naturvitenskapelige. Dette definerer jeg som faith-fiction. Jeg ville vise en mytologi for morgendagen, der to menneskers søken etter en hensikt, omringet av en ytre trussel i form av fordervet vann, var sentral.

– I både mine filmer og kunstprosjekter er det geologien, landskapet og materien som tar form først. Den sorte, vulkanske ørkenverdenen i filmen er sentral i forhold til den tidløse verdenen jeg ønsket å oppnå. Det er et sted som like gjerne kunne vært et ikke-jordisk sted, en annen planet eller kanskje et landskap som er mytologisk eller filosofisk befestet.

Skjermbilde 2015-01-16 kl. 09.17.46

Ingar Helge Gimle i «Morgenrøde»

IDEEN OM EN global katastrofe som rammer vannet kommer delvis fra en slags dommedagsprofet Hultgreen møtte tilfeldig under en solo-roadtrip i Washington våren 2013.

– På en parkeringsplass langt inn i skauen i Hoh Rainforest stod han og manet om den tredje verdenskrig, som vil starte når USA erklærer krig mot Canada for få tilgang til alle vannressursene. Dette vil igjen lede til The World Water War.

Post-apokalyptiske filmer er som kjent ikke fremmede for å kritisere dagens verden. Har idéen til filmen sprunget ut av tanker du har om verden i dag?

– Absolutt, men uten at jeg legger det for direkte frem i verket. Med science fiction som utgangspunkt gir det meg mulighet for å eksperimentere med filmens premiss og univers. Samtidig kan det fungere som et slags slør for en fortelling som løfter frem økokritiske tanker, eller kanskje også en kritikk av menneskehetens feilskjær – i en verden der alt det gamle har falt, og verdensanskuelsen må ta form på ny. Mange tanker går mot en åndelig oppvåkning etter et gudløs tidsalder. En mytologi for morgendagen.

Morgenrøde

Torstein Bjørklund i «Morgenrøde»

«Universet er dødt». Filmen behandler et marerittscenario for hvor klimautfordringene kan ende. Er dette noe du selv har vært opptatt av å få frem?

– Ja. Næringsfattig, vegitasjonsløst, forgiftet. Jeg kan ikke se noe mangfold etter en global forgiftning av alt vann. Livet er ufattelig hardbarka, og hvis det til nød finnes overlevende, har disse – ved siden av å lete etter rene drikkevannskilder og mat – en sterk søken etter en hensikt med tilværelsen, en hensikt forbi den fysiske virkelighet. Et håp. I filmen skildres opphavet av en ny religion etter en tenkt global katastrofe.

Nietzsche og Burzum er naturlige assosiasjoner når en hører Morgenrøde. Hvorfor denne tittelen?

– Jeg ønsket en tittel som ga assosiasjoner, der den både markerer en begynnelse, en ny dag og en begynnelse på en ny verdensanskuelse – samtidig som den røde fargen kan markere en ulmende varsling av fare.

Morgenrøde II

Still fra «Morgenrøde»

Kan du si litt om inspirasjonskildene dine?

– Den kanskje meste inspirerende filmskaperen for meg er Werner Herzog, og da spesielt filmene «Aguirre, the Wrath of God» (1972) og «Lessons of Darkness» (1992). Jeg har også lenge vært opptatt av «The Thin Red Line» av Terrence Malick [1998].

– I arbeidet med Morgenrøde ble jeg trukket mot Andrzej Żuławskis samarbeid med filmfotograf og kameraoperatør Andrzej Jaroszewich på On the Silver Globe (1977/1988), Possession (1981) og Ðïabeł (1972). Det visuelle resultatet av dette samarbeidet kan kort beskrives som et kamerablikk som oppfører seg som en rabiesbefengt hund i en tenkt sjamanistisk ballett. I On the Silver Globe er det også selve historien som har hentet meg, en skildring av opphavet til en ny mytologi og religion.

– Andre enkeltverk som var inspirerende for Morgenrøde var blant annet The Turin Horse (2011) av Bela Tarr, Gerry (2002) av Gus Van Sant, Valhalla Rising (2009)og Only God Forgives (2013) av Nicolas Winding Refn, Gummo (1997) og Spring Breakers (2012) av Harmony Korine. The Passion of the Christ (2004) av Mel Gibson, The Road Warrior (1981) av George Miller, Enter the Void (2009) av Gaspar Noé og Antichrist (2009) av Lars Von Trier.

– I forbindelse med Morgenrøde var jeg også inspirert av boka Svartedauen av Theodor Kittelsen fra 1900, de siste maleriene av Mark Rothko, samt skulpturen Kain etter drapet på hans bror Abel av Henri Vidal.

Du nevnte faith-fiction tidligere. Hva er det?

– Det kan ses på som beslektet med eskatologier, profetiske tekster og apokalyptisk diktning, som Daniels bok, Ezekiels bok og Johannes åpenbaring, med tanke på at de alle peker mot fremtids-scenarier. I denne sammenhengen må jeg også trekke frem Ahasverus Død og Barabbas av Pär Lagerkvist.

Du nevnte også Rudolf Otto og hans beskrivelse av… «det numinøse»?

– Det numinøse er den ikke-rasjonelle religiøse erfaring som ligger til grunn for all religion. Otto hevdet at den grunnleggende religiøse erfaring var en rystende fornemmelse av et navnløst, guddommelig nærvær. En umiddelbar reaksjon ved møtet med det hellige, møtet med ‘det fullstendig fremmede’, det som er helt utenfor vår vanlige fatteevne. Det hellige viser seg på én og samme tid som et fryktinngytende mysterium og et fascinerende, tiltrekkende mysterium.

– Denne opplevelsen trekker jeg videre paralleller til slik jeg opplever H.P. Lovecraft, der menneskene har mistet evnen til å forholde seg til det numinøse. Etter å ha blitt instinktivt tiltrukket og fasinert av merkelige fenomener eller visjoner, knekker hjernens logiske tankestrøm sammen av ren, overveldende frykt, i et totalt vanvidd.

MORGENRØDE HAR BLITT vist på flere festivaler, og flere er på trappene. Neste uke har filmen nord-amerikansk premiere på Miami International Science Fiction Festival. I løpet av 2015 håper Hultgreen å få til kinodistribusjon, samt både fysisk og digital utgivelse.

Hvor går veien videre, Hultgreen? Har du nye prosjekter på trappene?

– Jeg jobber nå med en deep-space film, der jeg i stedet for å vise et kammerspill i vidåpne landskap, forsegler handlingen inn i en klaustrofobisk kapsel fallende ned i verdensrommets evige avgrunn.

For løpende info om Morgenrødes videre liv, kan interesserte oppsøke Facebook-siden til filmen.