Natten er dagens mor: Brutal nærstudie av elendigheten

Regissør Kjersti Horn hintet i forkant om at «Natten er dagens mor» kunne bli grenseoverskridende. Ble den det?

b
a

Lars Noréns Natten er dagens mor er basert på forfatterens oppvekst på 50-tallet, en oppvekst som etter forestillingen å dømme må ha vært ganske forferdelig. I stykket som nå settes opp på Nationaltheatret skildres én tragisk dag av formodentlig mange mer eller mindre tragiske dager i livet til en familie bestående av en «tørrlagt» alkoholiker, hans følelseskalde kontrollerende kone og deres to sønner.

Noe av det beste ved stykket er at det er basert på en innsikt om at et sentralt karaktertrekk ved de fleste dysfunksjonelle familier er at de som regel ikke har overskudd til å skyve ting under teppet. Da er det bra at regissøren heller enn å iscenesette et pyntelig middelklassehjem hvor alt tilsynelatende er fryd og gammen for så å la det hele sakte men sikkert begynne å slå sprekker, går inn for en in-your-face konfrontasjon med elendigheten. Når det nå settes opp på Nationaltheatret har regissør Horn valgt å fange opp hele familietragedien på kamera og blaster nærstudiet av elendigheten opp på to store skjermer som henger over scenen.

De som har forhåpninger om å se en stilfull 50-tallsstue med teakmøbler og retro radioapparat i en eller annen flashy farge vil nok dessverre bli skuffet. Den nedstrippede trekonstruksjonen som utgjør familiens hjem er prakket full av grelle møbler og pyntegjenstander fra diverse perioder. Dette anakronistiske uttrykket er en smart måte å antyde at familietragedier av denne typen kan utspille seg når som helst, hvor som helst. Men det mest slående er at interiøret er kitschy på en måte som kun kan beskrives som unheimlich: gjenkjennelig på en dypt fremmed og foruroligende måte.

Stykkets første scene virker også i utgangspunktet gjenkjennelig for mange. David, den yngste av brødrene, er allerede på plass i huset når publikum begynner å gå inn i salen. Han danser yndig til diverse pop-låter som spilles over høyttalerne, blant annet 90-talls slageren «Blue (Da Ba Dee)» av Eiffel 65. Folk humrer og tenker vel litt sånn «Jaha, sånn der har jeg også gjort», men når David plutselig trekker frem et bur med to levende rotter og med aggressive bevegelser begynner å stikke en gaffel inn mellom sprinklene, blir det innmari stille; det eneste som høres er skrikene til de tydelig stressa rottene. Når David omsider legger fra seg gaffelen for heller å føre sin slappe penis mot buret, samtidig som han formaner rottene om «ikke å bite ham i kuken», er det vanskelig å tro at særlig mange kjenner seg igjen.

NATT&DAG kunne altså allerede i løpet av første scene fastslå at forhåpningen om grenseoverskridelse var blitt innfridd. Samt at dyreplaging er et veldig effektivt grep dersom målet er å gi inntrykk av at det ikke står bra til i heimen.

Natten er dagens mor er en realistisk skildring av familieliv på sitt verste og skuespillerne greier, selv om enkelte tidvis virker litt reserverte, å spille ut nyanserikdommen i alles skitne kamp mot alle. Emil Johnsens store styrke er en spillestil full av særegne manerer. Han greier å fremstille David som en skjør fyr som sliter med å passe inn i en middelklassetilværelse, men hvis uaffekterte don’t-give-a-damn holdning viser seg å være en relativt vellykket forsvarsmekanisme i møte med familiegalskapen. Glen André Kaada greier å vise at den i utgangspunktet krasse broren også er en ettertenksom og følsom fyr. Tidligere kulturminister og mor til regissør Kjersti Horn, Ellen Horn, var nokså imponerende i rollen som moren, selv om litt for mye av spenningen dreide seg om hvorvidt hun greide å huske replikkene sine. Terje Strømdahl briljerer i rollen som den alkoholiserte faren som veksler mellom å være en tafatt stakkarslig fyr og et selvmedlidende monster.

Kjersti Horn synliggjør i forestillingen hvor desperate vi mennesker er etter å gi livet vårt mening. Midt i en av de mange voldsomme kranglene bryter nemlig Elin ut i sang. Hun stiller seg på respatexbordet og synger med skingrede stemme klassikeren ̧«They can’t take that away from me», som innledes av «There are many, many crazy things that will keep me loving you». Det er som om en kvinne som har blitt mishandlet og slått i årevis i fullt alvor synger «Stand by your man» på en karaokebar.

Når faren spør retorisk: «Hvorfor blir alt jeg tar i aske?», og får overlevert en sigarett, ser du bare en mann stupfull på sprit og selvmedlidenhet. Vi ser at Elines håp om forbedring er fullstendig urealistisk, og hvordan hun drives frem av en idé om at hennes lidelse har mening: Når hun sitter der—etter å ha blitt brennmerket, slått og gjentatte ganger har blitt kaldt ei muggen fitte av ektemannen sin — og forteller yngstesønnen at de har holdt sammen av hensyn til ham og broren, er det vanskelig å ikke hånle, og utrolig lett å se at skilsmisse noen ganger er den beste løsningen. Farens nostalgiske beretninger om bryllupsdager og bursdager, og morens fullstendig idiotiske forestilling om at hennes selvoppofring er verdt noe fremstår til slutt ikke som annet enn et bevis for påstanden om at et gjennomsnittsmenneske ikke kan leve uten livsløgnen.

Horn er deilig usentimental i sin håndtering av stoffet. Skjermene over scenen lar oss se store utsnitt av skuespillernes ansikter fordreid i sinne, gråt eller undertrykt raseri, men det virker ikke som om dette er gjort for å bring on the waterworks. Faktisk er det slik at skjermene, selv om de bringer oss nærmere, etablerer en slags kritisk distanse til det som foregår. Dette ubarmhjertige gjennomskuende blikket lar oss se hvordan sødmefulle henvisninger til kjærlighet, ekteskapets hellighet og verdien av å holde sammen i tykt og tynt i slike situasjoner ikke er verdt en dritt.