Gatelangs: Christies gate

Christies gate byr på vannhull, parkområder og statuer som fremstår som noe ganske annet enn det de er ment å forestille.

b
a

Setter man føttene på de riktige brosteinene på Muséplass og stiller seg opp på nøyaktig rett sted (dette punktet vil antagelig variere i noen grad alt etter hvor høy man er), åpenbarer det seg et syn som sannsynligvis aldri var tilsiktet fra billedhuggerens side. Herfra kan man kaste blikket opp mot Christiestøtten, statuen som er reist til minne om og som forestiller Wilhelm Koren Christie. Eidsvollsmannen regnes som en av grunnleggerne av Bergens Museum og er dermed også en slags forfar til Universitetet i Bergen. En løve sitter ved fotenden av pidestallen, og Christie selv ruver stolt en meter eller to over vaktdyret, med hånden gripende om selve grunnloven.

Men det er noe som skurrer, der man altså står med beina plantet i akkurat dette ene punktet og fester øynene ved den historiske figuren i kappe. Skulpturen viser seg i profil, omrissene tegner seg i silhuett mot den lyse himmelen i bakgrunnen og formene blir forenklet. Det er et menneske vi ser der oppe, en mannsfigur. Og i hånden holder han ikke noen lovsamling: Han holder rundt kjønnsorganet sitt.

Det er ikke tvil, han holder fast og bestemt mens han speider utover byen. Den optiske illusjonen er neppe utført med overlegg, men ikke desto mindre er det en underholdende attraksjon man trenger en lokal kjentmann for å bli introdusert for, og en velkommen anledning til en pust i bakken der man forserer Nygårdshøyden på vei fra Møhlenpris til sentrum med gjester på slep.

Christiestøtten er selve begynnelsen på gaten som bærer hans navn, Christies gate (Christieparken ved Brann Stadion og mindre kjente President Christies veg i Fyllingsdalen-traktene er andre steder som har tatt sitt navn fra den historiske politikeren). Her oppe fra kan man se gaten i sin fulle utstrekning, der den snorrett skjærer gjennom sentrum fra starten ved De naturhistoriske samlinger på Høyden, med sine spøkelsesaktige hvalskjeletter og klønete utstoppede dyr fra 1800-tallet, og helt til enden, omtrent i Banco Rotto-bygget i motsatt enden av gaten. Det gamle bankbygget er et av byens mest fornemme lokaler, og er for tiden i restauranten Bølgen & Mois varetekt. Her holder nomadebryggerne i Ekangersmuget til, de er stedfaste mikrobryggere og holder restaurantklientellet og forbipasserende ølhunder fra sin utvidede vennekrets (og venners venners vennekretser) med kvalitetsbrygg brygget i minimalt opplag. Gjerne med en hamburger til.

Kvalitetsbrygg har også baren Ujevnt sørget for i de godt og vel fire årene de har holdt til i gaten. I lokalene til den forhenværende Narvesen-kiosken der vi en gang i verden kjøpte baconpølser på vei fra det ene til det andre får man servert det siste fra Voss Bryggeri, eller, om ikke det siste, i det minste deres karakteristiske pale ale ved navn Oregonian. Etter fire års erfaring som vannhull i et område hvor konsentrasjonen av skjenkesteder mangler sidestykke i denne byen (kanskje med unntak av det Gran Canaria-aktige unntaksområdet fra Torgallmenningen til Bryggen) kan man konstatere at prosjektet har vært en suksess. Beliggenheten vis-à-vis pubinstitusjonen Garage har heller ikke vært noen hemsko, og beviser bare at så lenge det man starter holder en viss standard, vil det også overleve gnisningene fra tidens tann. Så får vi tåle at Eat My Muffin, Twisted Sister, Fruktbar og hva de nå heter ikke makter å drive bærekraftig næring. Og det er jo vår fortjeneste, egentlig. Det er vi som er forbrukerne, og de stedene vi oppsøker vil overleve. De andre – de vil dø.

Tross forbudene mot å iføre seg singlet står en mann kledd i nettopp dette plagget foran speilene i treningsstudioet SiB Sentrum i krysset Christies gate-Lars Hilles gate. Treningssenteret i sokkeletasjen til psykologibygget har allerede fått sin skjebne avgjort: Universitetet har andre og viktigere oppgaver i tankene for det godt besøkte senteret, og lesesaler skal overta for arealene der unge studenter nå står fordelt på tredemøller, treningsapparater og i frivektsområdet der benkene står oppstilt på rekke og rad foran speilene som fyller hele lokalets ene lengdevegg. Og denne endelige skjebneavgjørelsen har virket i brukernes disfavør, all den tid essensielt vedlikeholdsarbeid som defekte dusjer og mangler ved bruksgjenstander ikke har vært opprettholdt nettopp fordi man vet at lyset i enden av tunnelen rykker stadig nærmere. Eller, mørket, kanskje. Men her står han, og løfter manualer mens han ser seg selv i speilet, iført singlet, som altså ikke er lovlig, men som ingen håndhever, i den tro at ingen kommer til å trosse et skrevet forbud, og her beundrer han bicepsene sine som vekselvis svulmer idet han løfter først den ene 18 kilos manualen, så den andre, så den første, og så videre frem til han når tre sett à ti repetisjoner. Hvem er det som til minste detalj ordner seg på håret før han går på trening? hvem dusjer halsen sin med parfyme før han uansett skal svette? Det er ikke lett å bli klok, og det er heller ikke lett å løpe tre kilometer på tredemølle bak en gjennomparfymert kropp i full aktivitet på romaskinen. Ikke uten gassmaske. Arkitekt Per Grieg så ikke for seg denne typen aktivitet da han så Bergen Trygdekasse reise seg fra sine egne tegninger i 1952, det er i alle fall helt sikkert.

Byparken, som inkluderer alt fra Ole Bull-skulpturen foran Hotell Norge til hele det beplantede området rundt Lille Lungegårdsvann, og som i stor grad farges rosa av de japanske kirsebærtrærne som med årviss fargesprakende iver markerer vårens komme, går på tvers av Christies gate. Her krysser den grønne lungen byrommene helt fra Den Nationale Scene til Bergen Offentlige Bibliotek, og benker, trær og åpne rom gjør sitt til at dttend argesprakende iver markeresen sin med parfyme før han skal svette? nnelen snart er altomfattendåpne rom gjør sitt til at dette oppleves som fotgjengernes domene. Så også Festplassen, som kun for få år siden i sin helhet var viet parkeringsplasser. Helt frem til 2003 var dette blant byens mest sentrale åsteder å sette bilen fra seg mens man gjorde ærend, og slik fremsto da også byens kanskje mest sentrale tomt syv dager i uken: Full av biler. (Da vi ble dratt med på akupunkturtime på et kontor et sted på Torgallmenningen var Festplassen det selvskrevne stedet å sette fra seg bilen, en Mitsubushi Galant med en blå flekk i baksetet, det var en fargestift som hadde smeltet inn i tekstilet på setet en varm sommerdag.)

Tiden går fremover, og man kan heldigvis ikke parkere midt på Festplassen i dag dersom man kommer til sentrum med bil, det går ikke. Heller ikke foran Grieghallen. (Men under.) Bilen får man sette fra seg under bakken i Klostergarasjen eller på Bystasjonen. Men helst skulle det vært enda lengre borte.

I mellomtiden får vi gå sakte, sakte, sakte over veien der bilene krysser sentrumsgatene, for å gi bilistene noe å irritere seg over og minne dem på hvem byen er for. For det er oss, fotgjengerne.

Sakk farten.