Gatelangs: Kong Oscars gate

Et av byens eldste gateløp er halvt gnagd i stykker av tidens tann.

b
a

Den som leter, skal finne svar.

Og er man oppmerksom vil man saktens fortsatt kunne finne spor etter Kong Oscars gate sine velmaktsdager: Fremdeles står deler av lindealléen som Hans Tank en gang plantet langs begge sider i forlengelsen av gaten, i retning Kalfaret. De eldgamle trærne ligner elefantben – knokler, rynker, utvekster – og blir av Grønn Etat (eller hvem det nå er som har ansvaret for denne delen av bybildet) jevnlig trimmet for ikke å vokse seg for store for fotgjengere eller bilister. Dessuten står Stadsporten fortsatt relativt rakrygget, skjønt dens funksjon som eneste inngangsport for innfartsåren til Bergen har utspilt sin rolle. Nå er den blitt til lagerplass for kommunalt vrakgods. Mye har skjedd siden tiden da dette var innfartsåren inn til byens kjerne og havnen – ikke minst har det vokst frem et flettverk av veier som alle fører til byens sentrum fra hver sin kant.

Bak Stadsporten ligger fortsatt byen, om enn det økonomiske og geografiske tyngdepunktet har forskjøvet seg noe vestover siden den gang. Som gatens inngangsport mot byen i dag ligger gourmetrestauranten Colonialen. I lokalene der Jacobs i en liten årrekke med hjertet utenpå skjorten disket opp med den ene kortreiste delikatessen etter den andre, før det ubønnhørlig tok slutt mot slutten av fjoråret, har den kvalitetsbevisste restaurantkjeden (som det jo har blitt) tatt over. Jacob Berstad, hvis navn i generasjoner etterpå altså var ensbetydende med huset det holdt til i, solgte kontormaskiner og -innredning til en gang ut på andre halvdel av 1900-tallet. Og fortsatt, mens Jacobs serverte brosme og reinsdyr og alskens godbiter holdt hostellet Jacobs Apartments til i bygningen, og gav omgivelsene et internasjonalt, flyktig anstrøk. (Og utenfor, i bakgården, som er en slags skjult juvel i strøket, sto en ung mann iført kjole, han sang og spilte gitar og forsøkte påtrengende å spre sin entusiasme for omverdenen, som stort sett besvarte hans predikantaktige utfoldelser med et skuldertrekk og en stor slurk av glasset med øl som sto foran dem.)

Hva er vel en gate uten en ordentlig bule?

Puben Victoria ligger i lobbyen til det forhenværende hotellet med samme navn. På små hotellrom i etasjene over bor studenter og lignende livsformer i limbo-(til)værelse, før de blir kastet ut til fordel for utenlandske tilreisende idet turistsesongen slår inn for fullt. Victoria er Kong Oscars gates viktigste vannhull, og kan i likhet med Gjestehuset på stikk motsatt side av byen karakteriseres som en hotellbar helt fri for hotellgjester. Slik var det også da vi på vei fra København til Lübeck fordrev en halv dag på en liten kjellerbar i Nyhavn. Opp de fire-fem trinnene fra kjellerlokalet til fortauet utenfor, der vi satt rundt et bord, kom stadig den gamle, hvithårede mannen i sort dress med serveringsbrettet fullt av halvlitere. Den baren glemmer vi aldri. Jeppes Badehotell, het skjenkestedet: «Det eneste hotellet i København uten rom». (Skjønt, rom hadde de vel flust av i barhyllene.) Kokken holder pubgjestene på Vic’en med husmannskost, øl, fotball og musikk. Uten Victoria mister Kong Oscars gate pulsen, pusten, nerven.

Blant de første stedene i sentrum vi frekventerte var Vågen Fetevare, også den oppkalt etter det som en gang i tiden hadde vært lokalets eksistensgrunnlag. Kafeen vis-à-vis pølseboden Trekroneren kunne i beste fall sies å være farget av tidens tann, men det var likevel noe ved kombinasjonen av det malingsflassende veggpanelet, det gamle, knirkende møblementet som helt manglet noen stilmessig fellesnevner (foruten slitasjen, altså) og den påtrengende dolukten som preget de to-tre bordene som lå i begge retninger fra toalettdøren som appellerte til unge mennesker i søken etter noe eget. Det er ikke lenger rause blingser med tunfisksalat å få på Vågen Fetevare, etter stadige eierskifter kombinert med noen uheldige episoder med skjenkekontrollen.

Området rundt Korskirken preges i dag mer enn noe annet av klientellet som har disse omgivelsene som sitt revir. Foran Korskirken sitter en gruppe folk og drikker i solen, de hoier, inntil kirkeveggen står et par og krangler, tonen er aggressiv, men sløret. Alkoholikere og andre rusmisbrukere benytter blant annet hjelpetilbudene fra Kirkens Bymisjon i Vågsbunnen, hvor de kan få en sengeplass for 15 kroner natten. Indremisjonshjemmet har hjulpet byens løse fugler i omtrent et århundre, og har beboere som søker ly i alt fra en natt til flere år av gangen.

På benken bak Korskirken sitter en mann og drikker, ved siden av seg har han en Bunnpris-pose med øl. Trekronene filtrerer sollyset gjennom løvet, det gir en slags ly, et avgrenset rom, en himling. Bak ham står en bautastein, et monument over de falne marinegastene i sjøslaget ved Alvøen i 1808, der de ble angrepet av en britisk fregatt. Han tar en slurk, selv i ferd med å bli slukt av det mørke dypet på bunnen av flasken.

Det reises ingen bautasteiner for slike som ham.