Gatelangs: Korskirkeallmenningen

Veien fra Nedre til Øvre Korskirkeallmenningen er veien fra rødsprit til espresso, og er brolagt med dårlige ambisjoner. Bokstavelig talt.

b
a

– Wow, take a look at that. The church was built in 1705. 1705that’s more than three hundred years ago!

Ikke alle amerikanere er kjent for å ha verdens videste horisont, noe den middelaldrende mannen med bart og caps avslører ettertrykkelig. Der han står på bølgende brostein og fotograferer Korskirkens østvegg formidler han entusiastisk sin glede over å få øye på en bygning som er bygget 70 år før hans eget lands uavhengighetserklæring ble signert. Og hans reisefølge, også hun kledelig antrukket i caps og behagelige klær, virker like bedazzled: Bygningen er som en levning fra en fjern fortid, som en mange hundre år gammel bygård i Roma eller en katedral i Paris! (Eller i alle fall eldre enn noen av bygningene som omgir dem i den lille, trygge byen i Midtvesten hvor de vanligvis bor.) Å, Europa!

Korskirken er jo på ingen måte bygget i 1705, langt ifra, skjønt man finner disse tallene hengende på fasaden av den verdige bygningen. Kirken, som altså har gitt navn til både Øvre og Nedre Korskirkeallmenningen, ble oppført mot slutten av 1100-tallet. Who could have imagined? 1705 er ganske enkelt tidspunktet for ett av oppussingsarbeidene som har blitt gjort på kirken, som har blitt merket av bybranner hele syv ganger opp gjennom historien, senest altså på begynnelsen av det 18. århundret. I dag er Korskirken i Kirkens Bymisjons varetekt, og ikke lenger i bruk som en alminnelig kirke. Den er derimot en «åpen kirke», og tilholdssted for store deler av byens rusmisbrukere og andre vanskeligstilte, som kommer hit for fellesskapets skyld, for matutdeling og for andre hjelpetilbud.

Etter at den øvre delen av Nygårdsparken ble stengt for rehabilitering i august har dette området blitt desto mer trafikkert av rusmiljøet, som tidligere hadde sitt tilholdssted på toppen av parken. Men snart blir den marginaliserte gruppen kjeppjaget også herfra, idet Vågsbunnen i likhet med Nygårdsparken blir gjenstand for et byfornyelsesprosjekt.

– Det er uansett ikke men­ingen at vi skal ha møtesteder i sentrum for rusavhengige, fastslo sosialbyråd Eiler Macody Lund (FrP) til Bergens Tidende noen dager etter parken stengte, som for å unngå antydninger om at han forsøkte å sanere seg bort fra et problem som er av en langt mer kompleks art enn at det kan fjernes ved å knipse bort de synlige symptomene, som snakket vi om irriterende mygg på skulderen en ellers behagelig sommerkveld.

At området rundt Korskirken er preget av forfall, hersker det uansett ingen tvil om. Den skeive husrekken med eksotiske restauranter og dagligvarebutikker vis-à-vis kirken danser på et hav av skvulpende brostein. Og de store gropene i brolegningen er på tidsriktig vis fylt med asfalt, som for virkelig å understreke hvor nedprioritert området er. Og det er ingen som blir lurt av at disse nødløsningene som åpenbarer seg som skrikende, sorte felter blant sirlig utskårne steiner skal være midlertidige og provisoriske; dette er det nærmeste en permanent løsning man overhodet kan komme. Slik er det blitt i denne byen: Årene går – asfalten består (og under ligger brosteinen, druknet).

Det passer kanskje bra, også. For Nedre Korskirkeallmenningen er en parkeringsplass, intet mindre. Rundt parkeringsplassen ligger det restauranter og butikker, fra den eiendommelige ballongbutikken til den spesialiserte butikken for klatre- og turutstyr til den etiopisk-eritreiske restauranten Selam, hvor du kan få afrikanske spesialiteter og halvlitere med øl (i betydningen 0,5 liter, altså) for godt under tohundrelappen. Den økologiske kaféen Pygmalion har lenge hatt residens i ett av gatens fineste lokaler, og har nylig også tatt over lokalet ved siden av. Utenfor har spisestedet en uteservering, utformet i et språk som passer omgivelsene: Store, tunge betongstøtter, som vanligvis brukes til sperringer av bilveier, rammer inn de to-tre bordene som står på plassen.

Sparebanken Vest, som har kontorer i det ærverdige bankbygget på plassen, var i 2011 med på å finansiere en rapport kalt «Muligheter for Vågsbunnen», som skulle legge frem nettopp hvilket potensiale man hadde i området. Rapporten drømmer om Bryggen-tilstander også her, og nevner blant annet glasstak over Skostredet – som et slags utendørs kjøpesenter – julemarked og historiske vandringer. Og ikke nok med det: De foreslår også å spille på byens særegne delikatesser, og drømmer om Hansa-pub, Toro supperestaurant og Friele kaffebar. La oss håpe det ikke er dette forslaget som ligger øverst på byrådens pult når strategien for opprustning av området skal velges.

Kong Oscars gate skiller parkeringsplassene som utgjør Nedre og Øvre Korskirkeallmenningen, og også på begge sidene av denne allmenningen står bilene tett parkert, mens parkeringsvaktene som regelmessig patruljerer området kikker vekselvis på klokken og på bilen foran seg, hvis parkeringstid er i ferd med å løpe ut. Flankert av misjonsforeningen Normisjon ligger Kaffemisjonen, som befinner seg i et diametralt motsetningsforhold til sine misjonærkolleger: Fremfor å innta afrikanske tettsteder og misjonere skriftene og budskapet man har blitt tillært i hjemlige omgivelser, prediker Kaffemisjonen budskapet om sine afrikanske (og søramerikanske) råvarer her hjemme, med like stor hengivenhet som skulle det vært Jesu ord de formidlet. Og en skikkelig kopp kaffe kan være en åpenbaring, det, om ikke et mirakel, akkurat.

På andre siden av gaten, ved siden av antikvitetsbutikken, lå det en skibutikk i noen år, men i likhet med brettbutikkene av forskjellig slag som har holdt til i byen – fra Bernhard Sports til Sentrum til Base – opererte også denne i et for snevert marked til å klare å overleve i lengden. Nedenfor ligger klesbutikken Lot 333 og frisørsalongen Dada ved siden av hverandre i et lokale som tidligere solgte dyre designmøbler. De to meldte begge flytting til Vågsbunnen fra Gågaten på Nordnes for noen år siden, og anså altså området for å være et sted med potensiale, får man tro. Det romslige lokalet på motsatt hjørne står også ledig, for folk på utkikk etter lokaliteter med potensiale.

Men da må man kaste seg rundt før det blir bygget glasstak over Vågsbunnen. For da forsvinner potensialet til fordel for en mild duft av Toro posesuppe.