Gatelangs: Nygårdsgaten

«Denne byen
Denne byen e så dum»
– Fjorden Baby!, «Nike Äir», Fjorden Baby! (2009)

b
a

For de trauste hverdagene er Nygårdsgaten perfekt. Når regnet faller ustanselig fra himmelen, når vinden som liksom skyter fart over plassen foran Grieghallen gjør at paraplyen din vrenges (du tviholder på denne billige gjenstanden, den virker å være konstruert for å bli ødelagt ved første vindkast), når trafikken ustanselig durer forbi og fortauet langs den falleferdige trehusrekken med bilforhandleren som selger amerikanske biler er alt for smalt for oss begge. Da er det som gaten kommer til sin rett.

Nygårdsgaten er veien inn i byen, Nygårdsgaten er veien ut av byen. Og det er langs denne åren at man kan se det urbane bysentrum oppstå og forsvinne, i denne byen hvor forskjellen mellom innenfor og utenfor er nådeløs: i avstand kan den være minimal – psykologisk er den gigantisk. Grieghallen er selve veiskillet: Her stopper byen. Den flygelformede bygningen fra slutten av 1970-tallet er en juvel i Bergens midte, tegnet av en ung jypling av en dansk arkitekt som kom ingenstedsfra og stakk av med seieren i arkitektkonkurransen. Knud Munk etterlot seg et arkitektonisk landemerke; ikke desto mindre gjør bygningens dimensjoner i kombinasjon med byens topografi sitt til at ingenmannslandet utenfor medfører at den praktiske bygrensen kan trekkes som en rød linje rett over endeveggene i Grieghallen. Hit, men ikke lengre.

Jeg så et glimt av vannet midt i byen, så svingte vi inn til venstre, forbi en stor betongbygning.

– Der er Grieghallen, sa Yngve.
– Så det er der den ligger, sa jeg.
– Og der er Mekka, sa han like etter, og nikket mot en dagligvarebutikk. – Det er den billigste butikken i byen.
– Er det der du handler? sa jeg.
– Når jeg har lite penger, sa han. – Men dette er i alle fall Nygårdsgaten. Du husker The Aller Værste-teksten. «Vi løp ned Nygårdsgata som om vi var i ville vesten».

(Karl Ove Knausgård, Min kamp. Femte bok, 2010, s. 28)

Uten sammenligning for øvrig legger kulturhuset fra 1978 beslag på et så stort areal at det i likhet med Bygarasjen noen kvartal bortenfor makter å kvele den bymessige utviklingen. På den andre siden av Bygarasjen finnes ingenting, foruten containere, parkerte busser og et spaghettikryss av et veisystem, fullt av biler som på sin vei fra A til Å forpester sentrum med støy og eksos. Her slutter byen, den opphører, før den i et blaff gjenoppstår på Danmarks Plass. Hinsides Grieghallen visner de små butikkene og kafeene hen (skjønt, noen frisørsalonger, gatekjøkken og bruktbutikker klamrer seg da fast, i forbilledlig stahet). Kafé Knøderen – oppkalt etter en gresslette som lå i strøket før kvartalene med arbeiderboliger reiste seg – med sin lune atmosfære, sveler, blingser, sene kvelder med øl: Vi glemmer aldri Knøderen.

En tidlig sommerkveld sitter noen eldre menn ved et bord utenfor pizzarestauranten Bella Paris, de har hver sin halvliter i hånden. Skinnet bedrar: Bella Paris er Nygårdsgatens brune pub, og virker å ha sitt livsgrunnlag på ølsalget snarere enn på matomsetningen. Sekstiåringene røyker, preiker og ler høyt, før en av dem går inn for å kjøpe en ny runde øl. Det har vært fotballkamp på Stadion, og strømmen av mennesker som passerer dem blir stadig større, rødkledt, hoiende. «Kordan gikk det?» spør de, og noen ungdommer i seiersrus gauler resultatet tilbake.

Dette området rundt øvre delen av Nygårdsgaten – eller Nygårdsschauséen, som gaten opprinnelig het – pleide å være automobilens territorium. Bensinstasjoner, garasjer og bilforretninger. Auto 23 viste frem bilene sine bak store utstillingsvinduer, der man nå kan kikke inn på unge mennesker i treningsklær, på vei til nok en spinning-time på S.A.T.S. På andre siden av gaten står en stor gulfalmet bygning til forfall. Nederst er det så man kan ane konturene av det som en gang var en bensinstasjon, fra den tiden bilen var forbeholdt de få velbemidlede og bensinstasjonene lignet greske templer. Ikke het det bensinstasjon heller: Benzin Depot, sto trykket i solide typer på fasaden den gang. Nå råtner bygningen på rot, og den fikk sitt endelige nådestøt da den ble rammet av brann for noen år siden. «Det brenner!» sa hun på telefonen, «er du i byen?» Det var midt på sommeren. «Det står en svært svart røyksøyle opp fra et eller annet sted i sentrum.» Vi løp ned, hentet sykkelen i oppgangen og fulgte røyken til vi endelig stoppet utenfor veisperringene ved treningssenteret. Bruktbutikken øverst sto i brann, overtenning, flammene veltet ut. Hele tiden kom nye brannbiler til, og brannmannskapet var i konstant kamp mot flammene. Noen brannmenn lå svette og utkjørte på gresset og drakk vann mellom slagene; på haugen over dem satt tilskuere, vi flokket oss sammen for å se på spetakkelet.

På den andre siden av kulturkolossen er det tett i tett med butikker, skjenkesteder (Legal, Garage, Ujevnt, Kaos, Don Pippo, Fincken: Om man er tørst er det flust av vannhull i gate) og næringsdrivende av forskjellig slag. Vi kjøper alltid jernvarene våre hos Nygårdsgaten Maling og Jernvare, en butikk av den gamle skolen, hvor man alltid risikerer en femten minutters samtale om alt og ingenting med den vennligsinnede og snakkesalige betjeningen («Bare ti skruer? Det er jo ingenting, jo – det er nesten for lite å betale for: De er på huset!») I området rundt St. Paul kirke kan man stadig se nonner, i sin karakteristiske klesdrakt, spasere i andakt. Under gudstjenestene på katolske St. Paul kirke er hele Nygårdshøyden full av parkerte biler med polske skilter, folk strømmer ut av dørene når gudstjenesten er over, ut på gatene igjen, tilbake til hverdagen.

Regn igjen, og fra der du sitter bak vinduene på Garage har du orkesterplass til livet utenfor, dette er et av disse stedene man kan sitte og være en stille tilskuer til byen, en betrakter. Og denne gangen er dette også intensjonen. Det er et metodefag på universitetet, kvantitativ analyse, du skal sitte der og drikke ølen din og kikke på folk som ikke vet at de blir observert, og telle: Hvor mange krysser gaten på rødt lys? Hvor mange venter, pliktskyldig, til lyset blir grønt? Og hva er likhetene og forskjellene mellom disse folkene? «Deltagende observasjon», kaller de det. «Muligheten til å kunne sette seg innendørs og observere gjennom vinduet gjorde den deltagende observasjonens karakter mer adekvat både med hensyn til egen komfort og med hensyn til å kunne opprettholde anonymiteten», skriver du, som for å forsvare din latskap.

To timers observasjon av folks vaner, 86 ganger krysses gaten, og av disse er det bare fem som venter på grønt lys. Og de er enten gamle, forvirrede (eller begge), eller turister. Du drikker opp glasset ditt og går ut, tilbake mot fakultetet. Og du krysser Nygårdsgaten. På rødt, så klart.