Gatelangs: Olav Kyrres gate

Landets flotteste gate, eller en ufremkommelig veistump i busstrafikkens vold?

b
a

En gang leste jeg i en bok (antagelig i ett av de kuriøse lokalhistoriske verkene som jeg med jevne mellomrom har tatt meg selv i å oppsøke i Universitetsbibliotekets hyller) at Olav Kyrres gate er regnet som Norges vakreste gate, en påstand som umiddelbart virker overraskende. Og om jeg ikke husker feil var det det påkostede steinarbeidet i gaten som var årsaken til denne statusen: Utsøkte detaljeringer i fortau og heller gjorde gaten til landets fineste av sitt slag. Men landets vakreste? Det høres voldsomt ut.

Men så går man mot byen, og får overblikk over gaten i dens fulle lengde idet man betrakter den ovenfra, fra toppen av Nygårdshøyden, foran konglomeratet av gråmalte brakker som utgjør den provisoriske (og malplasserte) «Møhlenpris skole» og som på ubestemt tid ligger som et lokk over den grønne lungen som hver eneste vår tiltrekker seg rekreasjonslystne byfolk utstyrt med aviser, engangsgriller, lunkne pils og store porsjoner bedagelighet. Det er fire bokstaver som møter synsfeltet aller først, før den brede gaten sakte kurver seg mot enden: P – L – E – S. Pelsbutikken Gullaksens ikoniske feilstavelse er blitt en slags severdighet og har sågar blitt manifestert i postkorts form; det idiosynkratiske innslaget er av en slik støpning at det forhåpentligvis aldri blir forandret fra sin nåværende form.

Olav Kyrres gate er byens bussgate uten sidestykke, og er ustanselig fylt av gule busser i retning Fyllingsdalen, Loddefjord, Fanatorget og hvor nå de alle er på vei. En naturlig konsekvens av dette er at også fortauene er fylt til randen: På hvert eneste gatehjørne, ved alle de billige plastskurene som utgjør busspassasjerenes venteområde (hvis vedlikehold kommunen utrolig nok ønsker å overdra til reklamegiganten Clear Channel, og attpåtil på billigsalg!); i fortauenes fulle bredde står alltid horder av ventende passasjerer, som gjør enhver form for smertefri forbipassering til en umulighet. Her må man pikke folk på ryggen, smyge seg gjennom gjenger av rullingsrøykende yrkesskoleelever som kompenserer for sin egen usikkerhet ved å brøle ut tilgjorte latterhikst (skjønt, dette kan riktignok være av en viss nostalgisk verdi) og bryte seg gjennom køene som står ut gjennom bussdørene og innover fortauet.

Tomas Espedal, som man plutselig får øye på idet han kommer syklende gjennom byen, har en uttalt forkjærlighet for Olav Kyrres gate, i ubestemt tredje person:

Han går alltid de samme gatene gjennom byen, kjøper en avis, bretter den og går ned det han kaller sin yndlingsgate, Olav Kyrres gate, den begynner, for ham, på hjørnet med bokhandelen, og ender, brått, i denne nesten mennesketomme kafeen hvor han nå går inn. Om bare noen timer nå så vil han være hjemme.

(Tomas Espedal, Bergeners, 2013, s. 109.)

For hundre år siden var denne gaten mer enn noe annet preget av én type virksomhet: kino. Kinolokalene lå tett, og hadde navn som Biografen, Verdensspeilet og Verdenstheatret. Sistnevnte er kanskje bedre kjent som Eldorado, et navn som fremdeles henger igjen ved bygningen kinoen holdt til i; Eldoradogården huser i dag flere restauranter, blant annet sushirestauranten Cyclo. Der man i dag finner den svenskinspirerte restauranten EAT lå institusjonen Ugla – en av byens lengstlevende (og etter hvert bruneste) puber frem til midt på 2000-tallet, da driftsgrunnlaget tilsynelatende slo sprekker under den og den på kort tid ble omdøpt: Først til det hendige navnet Nye Ugla, senere Sailor, og til slutt Revolver, der blant annet det da ikke ennå velkjente bandet John Olav Nilsen & Gjengen spilte konsert, før pubdriften i huset måtte gi tapt. (Nye) Ugla var et mikrokosmos i byen, med bulgarsk dansebandmusikk, billig øl, og et klientell som spente fra 18-åringer med dårlig råd til slibrige, akterutseilte 50-åringer på vei til å forlise i nok en halvliter Hansa.

Heldigvis kan man enkelt foreta digitale utgravninger på internett, og effektivt spore konkrete utslag av tidsånden og folkesjelen på denne siden av tusenårsskiftet. På www.bergenuteliv.no kan man lese tidsvitners beskrivelser av Ugla anno 2003-2004, årene der den brune puben tok sine siste, uregelmessige åndedrag. Brukeren «Helge» beskriver Ugla som «stedet for deg som vil se: Kvinner i 40-50-årene som stripper (fordi de er full), slosskamp, gamle griser og lignende rariteter».

Blar man seg lengre ned i kommentarfeltet utfyller «Jente 20» bildet:

«Ugla er et underfundig sted. En merkelig blanding av fulle menn i 50 årene og 18 år gamle ungdommer. Live band spiller litt av hvert og biljardbord er kjekt. Fint for et lite nachspiel! Flott at ugla har åpent til fire! Men, hva er poenget med 30 kr i inngangspenger når ølen er kjempedyr? Nei, nei.»

Så går du gjennom Olav Kyrres gate, da, forbi det ubetjente treningssenteret iTrain, der man døgnet rundt kan se aktivitet på tredemøllene, på ergometersyklene og på mattene foran de store speilene (skal man løfte vekter og med et selvgodt glis stirre beundrende på sine egne biceps som vekselvis strammes, er klokken 02:00 det riktige tidspunktet å gjøre det på: da er det nesten tilgivelig), nedover bakken forbi flybussenes provisoriske salgsboder og videre gjennom folkemengden foran Friday’s, der diskanttung Radio 1-musikk ustanselig spilles ut på gaten gjennom høyttalerne. Byparken til høyre gir området en behagelig avlastning fra trafikken som til enhver tid suser forbi i Olav Kyrres gate og parallellgaten Christies gate; her sitter det folk på nesten alle de grønne benkene: leser avisen, snakker, kikker på folkelivet. En oase.

Du fortsetter. Men du kikker ikke opp, slik man jo bør gjøre på vei gjennom byens gater, for å få med seg detaljer man ellers lett går glipp av. Du kikker ned. På bakken. For her kan du se hvorfor dette er landets flotteste gate.