Gatelangs: Rasmus Meyers Allé

Skal man komme seg noe sted her i verden gjelder det å knekke koden.

b
a

Alt dreier seg om å bygge en merkevare om man vil lykkes. Og slik Øvre Holmegate i Stavanger i en årrekke har profilert seg aktivt under navnet Fargegaten, et navn de har tatt etter trehusene som alle er malt i forskjellige pastellfarger fra rosa og lilla til turkis og lysegult, har kunstmuseene som holder til langs Rasmus Meyers Allé gjort (noe mindre helhjertede, riktignok) forsøk på å «brande» seg under navnet Kunstgaten gjennom tallrike innlegg i sosiale medier overøst av emneknagger i enhver sjattering. Og her, langs Lille Lungegårdsvannets bredder, ligger museene unektelig som perler på en snor. Skulpturene som er utplassert i parkanlegget utenfor er bare ett av de synlige tegnene på det.

Kunstmuseene som i april 2013 byttet navn, logo og visuell profil og oppsto fra asken under det nye navnet KODE er naturligvis heller ikke ukjent med merkevarebygging.

– De gamle navnene har vært som en stein i skoen. Vi har lenge visst at vi måtte gjøre noe, vi har bare ikke visst hvordan vi skulle få ut den steinen, sa direktør Erlend Høyersten til Bergens Tidende da han skulle forklare hvorfor navn som Stenersen og Rasmus Meyers Samlinger abrupt måtte vike til fordel for navn som var mer i takt med tiden, preget i fete typer: KODE 2 og KODE 3. Slike krumspring forstår ikke gamle, konservative bergensfruer og -herrer noe av. De skulle helst sett (og de er ikke alene) at museets avdelinger i all evighet beholdt navnene etter sine respektive meséner, at alt forble ved det gamle og at kjøpmannsstaden Bergen var hovedstad i Norge.

Salige Rasmus Meyers trøst får være at selv om bygningen som bar hans navn ikke lenger er oppkalt etter ham, forblir navnet på den lille gatesnutten fra Christies gate til Lars Hilles gate i uoverskuelig tid Rasmus Meyers Allé. Og den imponerende samlingen malerkunst som kjøpmannen og industribyggerens arvinger i sin tid skjenket byen – fra I.C. Dahl og Theodor Kittelsen til den unike kolleksjonen av Edvard Munch-verk – har gjort hans ettermæle udødelig, skjønt navnet KODE 2 ikke på samme måte evner å kommunisere denne forhistorien til omverdenen.

I likhet med Rasmus Meyers Samlinger er også Bergen Kunsthall ved siden av tegnet av arkitekt Ole Landmark. De to bygningene er tilnærmet identiske i form og størrelse, men de er utført i to vidt forskjellige arkitektoniske uttrykk. Der førstnevnte hinter til barokken og det monumentale med sine kupler og nitide ornamentering (den solide kopperkledte døren er preget med messingstjerner, og ser ut som den hører hjemme foran en borg) er Bergen Kunsthall en renskåren funksjonalistisk bygning, med enkle geometriske former og store sammenhengende vindusbånd på tvers av bygget. I tillegg til visningsrommene for kunst holder kafeen, klubben og konsertstedet Landmark til her. En søndag formiddag, vi spiser smørbrød med pulled pork og med skinke og posjert egg, et eldre svensk par ser forvirret ut, de vakler nølende mot baren, kikker på cocktailmenyen i håp om å få seg noe å spise uten å finne noe som ligner mat – gin fizz, whisky sour, men ikke smörgåsar. Lyset flommer inn vinduene mot Lille Lungegårdsvann; i den andre langsiden av lokalet er det tilsvarende mørkt, en turist i fleecegenser røyker en form for elektronisk sigarett som ved første øyekast mest av alt ligner en astmainhalator, han ser ut som Lou Reed.

Posjerte egg står også på menyen på Smakverket. Kafeen i første etasje av KODE 2 er blitt en særlig populær samlingsplass for byens unge småbarnsforeldre. De flokker seg med barnevogner og energiske småunger under de grove betongelementene som bærer den brutalistiske bygningen. Her henger verker av blant andre Joan Miró, Paul Klee og Pablo Picasso, noe som var en passende foranledning til de store utstillingene med malerier av nettopp Klee og Picasso som museet huset i 2008-2009 til publikumsrekorder. Da bygningen sto ferdig i 1978 het den Stenersens samling. Nybygget reiste seg på tomten der byens gamle jernbanestasjon hadde lagt den gangen togskinnene gikk på motsatt side av Store Lungegårdsvann enn i dag, og man hadde stasjonsbygninger i Solheimsviken, Fjøsanger og Nesttun. Arkitekt Sverre Lied, som også sto bak HF-fakultetet på Høyden, døde nylig, og dødsannonsen bar preg av det var en mann som hadde levd og åndet for sitt yrke som takket for seg. «Arkitekt Sverre Lied», sto det, som et blaff fra en fortid der folk var det de jobbet som, der yrket ble utført med stolthet og smeltet sammen med personen som utøvde det.

En liten periode for noen år siden ble lokalet omgjort fra kafé til nattklubb i helgene, under navnet Electric Café, et tilbud som angivelig var så populært at de måtte stenge ned virksomheten for godt. Vel, man skal ikke forstå alt, og Smakverket lever da videre. Med en stri strøm av kunder som kjøper cowboysmørbrød, kaffe og vin er kafeen blitt en solid aktør å regne med, og de har et av byens mest idylliske uteserveringsområder, de gangene solen skinner og de flytter ut bord og stoler i Byparken. Så får det være at den kronglete alkohollovgivningen gjør at man ikke kan bære ut vinglasset selv. Det føles jo desto flottere når servitøren kommer bærende ut på glassene.

Da Bølgen & Moi flyttet til Banco Rotto for et par år siden sto plutselig de omfangsrike lokalene i hjørnebygningen i enden av gaten tomme. Men det varte ikke lenge før et stjernelag frontet av Datarock-frontmann Fredrik Saroea signaliserte skyhøye ambisjoner i sitt planlagte bar-, gourmetrestaurant- og nattklubbkonsept, som enkelt og greit tok sitt navn fra bygningen det skulle flytte inn i. Lysverket er navnet, som i tillegg til å posisjonere seg vis-à-vis Smakverket i andre enden av gaten (og skape et lett hint av dikotomisk rivaliseringsforhold mellom de to) er et pek til historien og til den gangen Bergen Lysverker hadde sitt administrasjonsbygg her. Med små grep (som sikkert egentlig var enorme) har Lysverket transformert lokalet til et mer tiltalende sted å oppholde seg, og de har allerede blitt hyllet i anmeldelser fra inn og utland. Men i tillegg til å servere tiretters måltider basert på de beste råvarene distriktet har å by på tar Lysverket også sikte på å være en pulserende nattklubb hver eneste helg, med byens kanskje aller beste drinker og kjente og kjære DJ-navn på plakaten. Det er så vi tar oss i å minnes utstillingsåpningen på samme sted med Bjarne Melgaard for noen år siden, der hele huset ble omgjort til et festlokale for kunst- og champagnetørste festfolk i alle aldre, fra moren til en kompis av meg til kunsthøyskolestudenter, og de serverte østers og djevelegg og gud vet hva.

Velkommen til Kunstgaten. #kunstgaten