Gatelangs: Torgallmenningen

Hele byen trekkes mot Torgallmenningen, selv om det er vanskelig å finne noen fornuftig grunn til akkurat dét.

b
a

Sundt-bygget, et stykke hvit, renskåren funksjonalisme, formelig skinner der det står på samme tid integrert i og løsrevet fra resten av bebyggelsen rundt Torgallmenningen, byens sentrale storstue. Varemagasinet Sundt fra 1938 er blant byens praktbygninger, tegnet av Per Grieg, en av byens største arkitekter gjennom tidene. I de lange vindusbåndene i byggets fulle lengde reflekteres det etterlengtede solskinnet så man blendes idet man passerer, og bygningen avtegner seg i skarp kontrast mot Fløyfjellet, som man ser i forlengelsen av byens piazza.

Utenfor hovedinngangen til Sundt står en lett foroverbøyd skikkelse, han har på seg sixpence og en blå lagerfrakk, og ut fra et hull et sted i det ustelte helskjegget kommer en høflig forespørsel, forelagt på automatikk (det er dette han driver med, dette er hans levevei):

– Har du noen kroner til meg? spør han, og kikker opp på meg med blå øyne.

Smiley, som han kalles, må spørre dette spørsmålet hundrevis av ganger i uken. Noen sier han er en form for helskrudd professor, hvis sinnstilstand til slutt bukket under under massive mengder avansert informasjon (var det matematikk? fysikk? kjemi?); andre historier forteller at han, før det rablet for ham, jobbet som postmann, og at han fikk tilnavnet sitt fordi han var en usedvanlig munter type og konstant gikk rundt med et smil klistret om munnen på sin vei fra postkasse til postkasse. Uansett, smilet er borte nå.

– Nei, dessverre. Dessuten har jeg ikke kontanter.

Selv om jeg på en eller annen måte har sansen for ham, der han har blitt til en selvsagt del av omgivelsene, et like selvfølgelig innslag i bybildet som Sundt og Den blå steinen, gir jeg ham nesten aldri penger. Noen sier han har nok penger, men at det dreier seg mer om en slags tvangstanke, en ervervet livsstil han ikke klarer sno seg ut av, det har gått for langt til å snu. Han tenker seg om:

– Kan du ta ut penger, da?

Han er en luring.

I 1916 brant Bergen, og i likhet med utallige andre bygninger gikk Sundts tilholdssted i Gågaten, som på den tiden var byens desidert travleste handlegate, opp i flammer. Gjenoppbyggingen av byen etter bybrannen gjorde at tyngdepunktet i sentrum forflyttet seg i retning Torgallmenningen. Plassen hadde i løpet av tiden opp mot århundreskiftet 1800-1900 utviklet seg fra å være en plass omgitt av lavere trebygninger til å bli en regelrett boulevard som i de europeiske storbyene, omringet av forretningsgårder i et vidt spekter av stilarter: Høye hus, lavere hus, noen med glatte fasader og atter andre med spir og kupler og sirlig ornamentering. Nå skulle plassen gjenoppbygges fra asken, og det var arkitekten Finn Berner som med sin plan av 1923 var ansvarlig for at plassen fikk den nyklassisistiske utformingen vi kjenner den for i dag, med enkle fasader som formidlet et helhetlig uttrykk. Vel, foruten den ene branntomten i randsonen av det regulerte området, som forble ubebygget frem til et stykke utpå 1930-tallet: Her kom Sundt.

På en reklamesøyle på toppen av bygningen, 35 meter over bakken, står en skulptur utformet av billedhuggeren Sophus Madsen. Statuen forestiller Merkur, guden for handel og sjøfart i gresk mytologi. Et passende valg av motiv, der statuen troner over byens kommersielle storstue, i en by som er tuftet nettopp på handel og sjøfart.

Oæh kedegåri med

Keisertidens Bergen! hallaiz!

Palantinerfana!

Kapitolfana!

oc fulle Patrisiere

som Falbyr sine Tienester

paa Forum Torvallmenningen

 

aa Merkur du handelvandels Gud!

der du kularan mæd olympisk paa Sundt-Bygget

kjør oss for alltid opp paa Skipsaktier daaeh!

 

aa bannaby Bergen la den for alltid leve

oc ofte brenne

for

Thule maa ocsaa ha en evig Stad daeeh

(Erlend O. Nødtvedt, Bergens Beskrivelse, s. 17)

Kommersiell storstue er Torgallmenningen fortsatt. Byens allmenning over alle har solgt sjelen sin til høystbydende, og her ligger de på rekke og rad, kjedebutikkene, og gjør plassen som så mange regner som selve sjelen av byen til en plass som ikke skiller seg nevneverdig fra de tusener av plasser i de tusener av bykjerner der ute, fra Mandal til Málaga. Der sitter de på byens mest attraktive lokaler, alle disse mer eller mindre strømlinjeformede pengemaskinene fra Moods of Norway til Platekompaniet til DNA til Narvesen til Dolly Dimple’s til McDonalds til 7 Eleven til Deli de Luca til Bik Bok (og i ett av de små mellomrommene som finnes, smutthullene – et anakronistisk innslag: Tobakk Sørensen klamrer seg fast, og fortsetter å gjøre forretninger på piper og rullepapir, sigaretter og snus). Dette er de dyreste lokalene i byen, men kanskje også stedet med størst inntjeningspotensiale. «Neste målet vårt er å gjøre Torgallmenningen», sa en kaféentreprenør til meg for noen år siden, som for å understreke ambisjonsnivået sitt: Her svømmer kun de største haiene.

Her er det også flere som er på dypt vann, og hver eneste torsdags-, fredags- og lørdagsnatt blir Torgallmenningen til et samlingspunkt for byens overstadig berusede mennesker, på vei til og fra taxikø eller nattmat eller nok et utested (Scotsman? S.I.N.? Bocca? Metro? OMG A Shotbar?). Alle disse tre kategoriene er velrepresenterte på og rundt Torgallmenningen, som virker å være plassen alt som sjangler graviterer mot når klokken passerer midnatt. Men alkoholfri sone skal det likevel være – hellige være byens storstue! – og den som drømmer om et glass vin midt på byens piazza … den bør heller reise til Roma:

I Bergen kommune ønsker man å opprette alkoholfrie soner hvor det i utgangspunktet ikke blir gitt tillatelse til skjenking av alkohol. Alkoholfrie soner etableres i alle store byrom og parker, f.eks. Nygårdsparken, Torget, Torgalmenningen, Nordnesparken osv., og i publikumsarealer som er åpne for allmennheten på idrettsarenaer. Unntatt fra denne regel gjelder tillatelse til skjenking av alkohol i forbindelse med større kulturarrangementer og byomfattende folkefester.
(Retningslinjer for tildeling av salgs- og skjenkebevillinger i Bergen Kommune for bevillingsperioden 2008-2012)

Så krysser man plassen, navigerer seg erfarent mellom alle «Har du to minutter til Redd Barna?», «Hei, jeg kommer fra Leger uten Grenser» og «Vet du hvilke ting Amnesty arbeider med?», tror akkurat du er i trygg havn, før du møter blikket til han som du gikk i klasse med på barneskolen eller hun som du pleide å jobbe med eller en som du bevisst har unnlatt å svare på meldingene til. Torgallmenningen er en inkarnasjon av kjensgjerningen om at byens (manglende) størrelse gjør at man ikke kan gå noenstedshen uten å treffe på kjentfolk på annethvert gatehjørne.

Men det er her gatemusikantene som til daglig spiller i filharmoniske orkestre i St. Petersburg kommer for å spille «Ave Maria» hver sommer, og begeistrer både turister og lokale, som alle stopper for å høre; det er her det settes opp partiboder før det er stortingsvalg; det er her det holdes storstilte appeller for folkehavet.

Så er det vel kanskje byens sjel. Men den er ikke plettfri.