Jeg, meg og Charliene: Vi testet Facebook-statuser av «kulturugler på 40+»-generatoren

Vi har kjøpt en robot som konstruerer Facebook-statuser av menn på 40+ i kultursektoren bosatt innenfor ring 3.

b
a

Nest etter helgeportrettet, som vi allerede har laget en mal til, er en av de vanligste formene for meningsfylte skriverier den som skjer i Facebook-statusene til menn på 40+ i kultursektoren. Dessverre er denne formen for ytring mest vanlig like før midnatt, i den såkalte meningstimen, så NATT&DAG har derfor gått til innkjøp av meningsroboten P.A.L. 3000 for å kunne publisere meningfulle godbiter døgnet rundt.

Vi har stilt P.A.L. 3000 i jeg-modus, matet den med et par kule meninger om ytringsfrihet og annen metadata om utdanning, profesjon og sosial status. Ut kom denne kommentaren:

DEN 14. FEBRUAR 1989 utstedte Ayatollah Khomeini fatwaen mot Salman Rushdie, det er idag nøyaktig 26 år siden. Jeg var ni år den gangen. Jeg husker det som det var i går. Jeg gikk på Montesorri og drømte om å bli kunstner. Jeg hadde smugtittet på Fellini-filmene til pappa og drømt meg bort i det som jeg senere skulle komme til å innse var et freudiansk draumspel av forbudt seksualitet og sinnsykdom.

Da jeg begynte å jobbe for litteraturtidskriftet Ballong i 2001 smalt det første flyet inn i det nordre tårnet. Jeg hadde akkurat levert inn et kulturessay om Nietzsche og monoteismen, hvor jeg drar paralleller mellom poststrukturalistsiske lesninger av hans sene aforismer med min egen diktproduksjon fra min tidlige sene fase som nylig uteksaminert masgradsstudent fra kunsthøyskolen i Bergen med poetiske vyer og en nærmest manisk appetitt på livet. På litteratur. Havet. Kvinner. På vin og på sang. Jeg var Encolpio og verden var min Gitone.

Hopp 10 år frem i tid. Jeg jobber som mellomleder i en middels enorm kulturforvaltning i en hinsides kommune og arbeidsdagene er like korte som avstanden mellom der hvor eggene jeg spiser verpes og frokosttallerkenen min. Jeg drikker forøvrig vin til frokost. Vin og egg. Jeg har fått meg Nietzsche-tapet og kastet fjernynsapparatet ut av vinduet. Jeg tror jeg traff en sau i hodet med den. Jeg var nok bittlittegranne psykotisk på denne tiden. Men det er ikke gjerningsmannen, det er jeg rimelig sikker på. Golemen skapt i internettets mørke krinkelkroker. Jeg hører først om det på radioen. Jeg husker jeg sier til meg selv i det jeg hører det: «jeg er sikker på at han er tilregnelig». Det var som et kall i meg. Jeg måtte til Oslo og melde meg på i det offentlige ordskiftet. Om ikke villle det bære galt av sted, tenkte jeg. Og jeg hadde rett viste det seg, igjen.

Fem år etterpå da jeg sitter på vei til Berlin for å ta en absinth med en gammel medløper fra dagene da jeg dykket inn i det okkulte. Crowley etc, du vet. Masse vin. Litt LSD. Som en narsissus stirrer i den speilblanke vannoverflaten stirrer jeg på refleksjonen i flyvinduet og ser mannen som sitter ved siden av meg. Han er likblek. Han har internett på mobilen. Den forteller oss at 14 mennesker er drept i Paris. Jeg husker eksakt hva jeg tenkte: «Dette er bare starten!».

Jeg løp av flyet og skyndet meg til nærmeste Boingo HotSpot på Tempelhof flyplass. Som forøvrig ligger på eksakt samme sted som der Oberst Rudolf Böttger drepte seg selv da han nektet å adlyde Hitlers ordre om å bombe sin egen egen flyplass, ganske nøyaktig 70 år tidligere, som beskrevet i min bok Aformismer fra Avgrunnen fra 2002 på Moskus forlag. Det ble kanskje litt mye info. Uansett. Jeg skyndet meg å logge på Facebook. Jeg hamret ned noen linjer med tommelen. Den ble blå. Jeg mistet knackwürsten min i bakken. Men jeg fortsatte å hamre. «Nå… ytringer er selvsagt frie… men jeg… ikke glem hva Siddharta sa… ekkokammer… JEG… brunskvetting… «…death, destroyer of worlds»…troll sprekker i sola… må vi virkelig krenke?».

Les også: Ny mal for helgeportrettet i avis-magasinene! 

Jeg ventet tredve sekunder. Ingenting. Tredve til. Fortsatt ingenting. Jeg begynte å svette. Men så plutselig. Ping! En «like». Fra Morten Strøksnes. En til fra Bjørn Aagenes! Plutselig rant det inn: Håvard Rem, Jakhellen, Espedal, Borchgrevink og Berg. Gripsrud og Gaarder. Før jeg nådde Mitte var jeg oppe i tresifra antall likes. Kanskje folk ikke hadde gått fra forstanden allikevel? Og viktigst: kanskje jeg selv ikke bare var psykisk frisk men også rett ut klartenkende! Ja, kanskje til og med bittelittegrann genial? Stirrer du lenge nok på stor litteratur så smitter trykksverten etter hvert litt av, som mamma pleide å si da jeg leste Melville og Dickens i bambushytta vår i Etiopia på 70-tallet. Hun har nok litt rett. Hehe.

Hvor var jeg? Jo. Allikevel fortsatte debatten å tilspisse seg. Hva skjer? Har ikke godtfolket lest Facebook-innlegget mitt fra 8. januar? Det gjorde meg trist å se. Mitt kjære fedreland som har fostret storheter som Wergeland, Nansen og Øverland var ikke til å kjenne igjen! Har folket mitt slukt Carl I. Hagens kandiserte eple av hat og intoleranse, rått? Jeg forsank langsomt inn i sinnets irrganger etter som dagene gikk. Folk ville gyte blod, selv om jeg hadde manet til å bryte brød.

Så skjedde det igjen. Jeg husker eksakt hvor jeg stod. Jeg stod foran speilet og onanerte mens jeg hørte på Jan Erik Vold lese Obstfelder over tonene fra Chet Bakers saksofon. Ordene smeltet inn i lyden fra Dagsrevyen. «Jeg ser… på den hvite himmel… i København… den blodige sol.. på Krudttønnen… en regndråpe… den «provoserende» kunstneren…. jeg ser på de tusen vinduer… et titalls vitner… solen ble borte… en drept, fire skadd. Jeg ser på de smilende damer, men vi vet enda ikke hva gjerningsmannens motiv er. Jeg ser. Jeg ser. Jeg har visst kommet til en feil klode. Her er så underlig. «Etter pausen vil vi sende direkte fra Københavns-politets pressekonferanse».

Uansett. For å gjøre en lang historie kort. Vi må selvsagt ha ytringsfrihet, men jeg ser ikke noe poeng i å drive med unødvendig provokasjon av en gruppe som faktisk føler seg krenket. Jeg er Charlie. Jeg er Charlo. Jeg er Dina. Jeg er Zlatan. Jeg er Spartacus. Jeg er Malala. Jeg er Didrik Søderlind. Jeg er Kåre Willoch. Jeg er en astronaut. Jeg er en enhjørning. Jeg er en liten undulat. Jeg er en hvalross. Jeg er en papegøye fra Amerika. Kjøp melk og brød, Bonzo er død, jeg er gravid.