N&D anmelder ALT fra Trondheim Calling

Dørvaktene, lokalene, publikum, konserter, ølprisene – alt fra festivalen Trondheim Calling skal med.

b
a

5 Dørvaktene: Det er overraskende lite å utsette på vaktene på Trondheim Calling. De sjekker bånd og delegatpass, henger kanskje ikke heeelt med, men får jobben gjort. De setter veldig stor pris på å geleide folk til rett kø, og han som voktet over Café Løkka skal ha kudos for å stille opp i dress i verdens KJEDELIGSTE yrke. For øvrig: Finnes det noen som tar jobben sin så seriøst som dørvakter? Vi er i tvil.

4 Lokalene: Ohoi, her er det rom for variabler, ass. Trondheim Calling gikk for noen år siden fra den trygge trioen BrukBar, Supa og Byscenen, men har de seineste årene boltret seg på en bråte konsertlokaler sentrert rundt Solsiden. Noen egner seg så klart bedre som konsertlokaler enn andre, og noen lokaler skulle vi ønske ble brukt oftere. 

For eksempel Galleri KIT og den kritthvite, dødsharry kitchmanifestasjonen Yacht Club, som gjør at selv den sobreste vil snorte kokain til seksdraget på morran. For oss neo-ateister i hipstermedia er det for øvrig både fett og andektig å overvære konsert i Bakke kirke uten at det skal tillegges noe religiøst av den grunn. Synes bare bygget er fint, vi. Tips til Café Løkka sånn på tampen: Plasser scenen i den andre enden av rommet. Gud bedre, mann. Her snakker vi sild i en svett fuckings tønne.

IMG_1495

2 

Publikum: La oss være ærlige, her er det mange som har kjøpt seg festivalbillett fordi «det endelig skjer noe i byen», og det vises utrolig godt. Det er jo så klart vel og bra at folk vil være med på det som skjer, det er jo et av premissene som gjør at hjulene til kulturbyen Trondheim snurrer rundt, men det må da gå an å i det minste late som om man liker konsertene man har valgt å dra på. Det er ikke kun første rad som skal nikke forsiktig på hodene, vøtt. 

For øvrig skal det nevnes at halvparten av publikum åpenbart besto av delegatfotografer, noe som utgjorde brorparten av publikumsaktiviteten på de aller fleste konsertene. Noen rører så klart mer på seg enn andre, men til neste år: Dans litt, a.

IMG_1237

5 Programmet: Akkurat så variert som man kan forvente seg av en bransjefestival. Det harde, kjappe, bråkete så vel som det rooolige, yndige og smakfulle var representert, og det meste imellom. Godt over 60 konserter var fordelt over tre dager. Sjangerspennet og variasjonen i programmet har gitt et fint innblikk i hva som rører seg i musikk-Norge om dagen, uten at Trondheim Calling har gått for de mest åpenbare bookingene à la by:Larm. Det står det respekt av.

3 Ølpriser: Drekkaaaa! ;-) Ølprisene varierer en del. Kan vi ikke få normert prisen på festivaløl snart?

GIFT Været: Kaldt. Brrr. Noe å jobbe med til neste år?

5 Konsertene: Når det kommer til konsertene var det ingen av artistene undertegnede så som var regelrett dårlige – kanskje med unntak av Carnival Kids på BrukBar/Blæst, som har en pusehardcore-tilnærming til rockeformatet som virker litt i overkant passé i 2015. Især når bandet, som ikke bare har et intetsigende navn, ikke evner å tilføre sjangeren noe nytt. Ser man bort ifra dette var det god kok på scenen fra start til slutt, bare synd musikken var så avleggs.

Svenskene i The MaXx overrasker derimot med sine rytmiske krumspring, hvor de forener lydbildet til mathrockband som Battles og Hella og topper det hele med en ferniss av elektronika. Dritkjapt, rytmisk, dansbart. Herlighet, disse håper jeg vi får se mer av!

Videre geleidet støypunkduoen Barren Womb oss gjennom sitt kommende andrealbum, og det med en prestasjon som beviser at det var hold i at de ble nominert til Trondheimprisen i kategorien Årets Konsert da de spilte på samme arrangement noen år tilbake. Bandet kombinerer de ukonvensjonelle instrumentene (i støyete hardcoresammenheng) steelgitar og banjo med skrålevokal og punkestetikk, og holder energinivået oppe fra start til slutt.

IMG_1401-1

Fredag tok Kjartan Gaulfossen og Erlend Smithee, med Mounir Emil Sassi ved sin side, oss med inn i et hiphopunivers som heller mer mot det sjelelige, nedtonede og tekstbaserte framfor polerte produksjoner og svette klubb-bangers. Man kan si hva man vil om conscious hiphop, men i en tid hvor det har gått inflasjon i trap er det godt at noen fremdeles holder seg til backpacker-tilnærmingen. Treenigheten gjorde det hele til en laidback, stilsikker og beint fram koselig opplevelse på Galleri KIT.

Deretter ga energiske The Pink Moon en tilfredsstillende fusion av retrorock og mild psykedelia på Bær & Bar. Gutta i bandet er ringrever på Trondheim-scenen, og leverte en ståltight konsert. Den The Doors-lignende låta White Sands må sies å være et av høydepunktene fra bandet, og viste bandet fra sin beste side.

IMG_1569-1

Psyence Fiction heter (heldigvis?) ikke iampsyencefiction lenger, men det er ikke mye som har forandret seg med navneforenklingen. Debutalbumet Psy vs Psy er noe mindre gjennomført enn EPen fra noen år tilbake, men i liveformat får låtmaterialet spillerommet det fortjener. Det er vakkert, og til tross for tekster som av og til heller mot det kvasipoetiske reflekterer Aleksander Johansens dype vokal noe ektefølt. Jeg er dog ikke sikker på om et halvtimessett er langt nok for Psyence Fiction. De trenger rett og slett mer tid til å bygge seg opp momentum, for brodden manglet.

På Søstrene Karlsen ga Apothek fra seg låter fra den mest populære sjangermiksen de siste tre årene, nemlig elektronisk indiepop. Bandets låtmateriale er bunnsolid, og når bassen dundret som mest og vokalist Morten Myklebust var på sitt mest inderlige var det en behagelig konsert å overvære. De nådde derimot ikke helt formtoppene på Søstrene Karlsen denne kvelden, men de var jammen ikke langt unna.

IMG_2013

Monolithic sto for den beste konserten (selv om sidemannen mente det var «helt jævlig» – kanskje noe inhabil siden han ikke liker musikk med et bråkete tilsnitt?) på hele jæla Trondheim Calling på BrukBar/Blæst. Duoen Kenneth Kapstad på trommer og Stian Westerhus på gitar er to av de beste instrumentalistene vi har i Norge, og når de klinker skallene sammen er resultatet et frenetisk og mellomgulvdrepende kakofoni som formelig suger deg inn i en paralysetilstand og slipper ikke grepet før konserten er over, og du går med fornemmelsen av å ha blitt rundjult når halvtimessettet er omme. Digg, itjsant?

SE BILDER FRA FESTIVALEN HER OG HER!