Fire uker i Paris med Tinder som kompass

Nikolai Torgersen dro til Paris uten sted å bo, men med fulladet mobil og Tinder.

b
a
If you want me all you have to do
Is ask a thousand questions
Triplicate and file under
Simple things you ask to make
a young boy sigh
 

​DET LIGGER EN imaginær mappe foran meg. Fullstappet med det som drar meg ned. Det kommer ikke til å gå. Det blir ikke noe bedre. Telefonen går tom for batteri og Belle & Sebastian gir seg litt bråere enn jeg skulle ønske. Klokken er litt over to, natt til en torsdag i midten av desember. Jeg går nedover Rue Saint-Lazare. Kvelden har gått med til å prøve å finne en Tinder-match som tror på historien om at jeg akkurat har flyttet til Paris og ikke får min nye leilighet før om én uke. Det finnes ingen leilighet. Det finnes ikke noe «om én uke».

Jeg har ikke sjekket bankkontoen på flere uker, men det kan ikke være mer enn et par hundrelapper der. På vei til neste bar stopper jeg en trailersjåfør og sjekker mulighetene for å få haiket opp til Belgia eller Tyskland. Jeg arkiverer de siste timene i mappen som inneholder irrasjonelle rop om hjelp.

Leiligheten er grei. Boulevard Barbès. Den første gata som kommer opp om du googler «places to avoid in Paris».

NOEN UKER TIDLIGERE sitter jeg på et fly fra Gardermoen til Orly. Jeg kommer i snakk med et par fra Paris som har feriert i Oslo. De spør hva jeg skal i Paris og jeg sier at jeg ikke vet. At jeg ikke har noe sted å bo, at jeg ikke har penger, at jeg ikke har noen plan. At jeg har en enveisbillett til Paris og at den mest klisjéfylte måten å drepe hjertesorg på kanskje er den mest pragmatiske. Jeg styrter en Carlsberg. Styrter en gin. Legger meg bakover med ordene Now we’ll never know what legends we could be, just dumbass you and dumbass me fra øreproppene jeg har fått låne. Da flyets venstre halvdel lener seg over Paris’ forsteder lener den ene halvdelen av B & C-seteparet seg mot meg og prikker meg på skulderen. Akkurat da Morrissey tar over og skal til å fullføre setningen om hvorfor det ville vært nydelig å dø med deg, så sier de i kor at de har en leilighet i Paris de ikke skal bruke før tirsdag. Leiligheten er grei. Boulevard Barbès. Den første gata som kommer opp om du googler «places to avoid in Paris».

HØR OGSÅ: Spotify-liste til saken, laget av artikkelforfatteren.

JEG FØLER MEG hjemme i dette området. Ikke fordi alle hater seg selv der, men fordi ingen vet hva de driver med. De går fem meter av gangen før de stopper opp og venter på neste avgjørelse eller avkjørsel. Kanskje den aldri kommer. Jeg tar første, beste og nest billigste flaske med vin med meg fra et marked og går tilbake til Barbés. Jeg slår koden til leiligheten jeg har fått låne og går inn. Går inn på Tinder. Sveiper gutter og jenter i en verden hvor venstre ikke eksisterer.

Ikke-symbolsk sirup legger seg mellom mine to tettsittende pannekaker. Tre faktisk. Det er derfor måltidet ikke kan symbolisere en 65 år gammel homse som spruter sæd over ett infantilt norsk rasshøl.

TO DAGER SENERE er jeg på vei mot Sébastopol. Både Google og Tinder forteller meg at det tar 20 minutter, og etter circa tre timer står jeg utenfor Musée des Arts et Métiers og venter på en jøde fra New York på 65 år. Han bruker de første tre minuttene til å gjøre et poeng ut av at han er gay. Jeg bruker den samme tiden til å poengtere det motsatte. At han morgenen etter vekker meg ved å sette seg på sengekanten min og stryke meg over magen går greit. «Did you sleep well, darling?». Han har tross alt lagd pannekaker. Ikke-symbolsk sirup legger seg mellom mine to tettsittende pannekaker. Tre faktisk. Det er derfor måltidet ikke kan symbolisere en 65 år gammel homse som spruter sæd over ett infantilt norsk rasshøl.

Dag to våkner jeg av at han kiler meg under føttene og spør om jeg er ticklish. Eh, ja, men eh, nei.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Skjermbilde 2015-03-11 kl. 11.19.16

PARIS HAR ET uteliv jeg ikke forstår. Jeg har ikke funnet den franske ekvivalenten til flegmatisk og lavmælt, jeg ser ikke om jentene er 18 eller 30 år, og da Erroll Garners «Early In Paris» spiller ut i øreproppene mine forstår jeg at jeg, i likhet med det franske språket, kanskje ikke heller snakker det franske kroppsspråket. En svart jente lurer tilsynelatende på hva jeg hører på. Den franske måten å gi uttrykk for det er å ta den ene øreproppen min ut av øret mitt og putte den i sitt eget. Uten å si noe. Sin begeistring for amerikansk etterkrigsjazz utrykker hun ved å bestemt sette seg på låret mitt og kysse meg. Akkurat så intenst og langvarig at jeg lurer på hvilken annen musikk hun liker. Vi danser oss nærmere et toalett og fortsetter der, men jeg får panikk fordi jeg ikke har kondom og stopper etter 20 sekunder. Min ikke-rasjonelle personlighet prikker meg på skulderen og hvisker at jeg allerede har fått aidsen jeg frykter bare av fordommene mine. Hun forteller at hun har kondomer hjemme og at vi kan dra til henne. Da vi kommer frem har roomien hennes besøk og hun sier at jeg kanskje heller kan sove der i morgen. Jeg sier at det ikke er noe problem, går ut, venter tre minutter, ringer på en tilfeldig dørklokke i samme oppgang, sier at jeg har glemt nøklene, blir låst inn i oppgangen og legger meg til å sove i øverste etasje.

Min ikke-rasjonelle personlighet prikker meg på skulderen og hvisker at jeg allerede har fått aidsen jeg frykter bare av fordommene mine.

EN BLACKOUT senere våkner jeg av at jeg kaldsvetter. Det tar meg noen minutter før jeg husker hvilken by jeg er i. Telefonen er død, men jeg regner med at klokken akkurat er nok til at noen vil servere meg øl.

«Il est quatorze heures quarante-cinq». «Pardon?» «14.45». «Merci».

I PARIS FÅR jeg cirka femten Tinder-matches hver dag. Jeg ble advart på forhånd om at franske jenter liker blonde gutter. Majoriteten er fransk-asiatiske jenter, deretter franske fags, så afro-franske bitches med så mange synlige piercinger at jeg intuitivt vet at de også har noen skjulte. Ingen advarte meg om de skjulte. Ingen advarte meg om at franske gutter liker blonde gutter, heller. De fleste er åpne for å møtes for en øl eller vin, men jeg vil ikke drasse på bagasjen min, så jeg velger en fransk-sveitsisk jente som sier jeg kan sette tingene mine hos henne. Tre kilometer høres overkommelig ut. Jeg overlever i to dager ved å motvillig være med å røyke dop og kjøpe henne en middag på en restaurant i Saint-Germain des Prés.

Hun stiller meg spørsmålet [borat-stemme] «av you ever had sex wit a virgin?» etter fem minutter.

– Twice.

– Tonight is gonna be your third.

Hun stiller meg spørsmålet [borat-stemme] «av you ever had sex wit a virgin?» etter fem minutter.

​80 EURO FOR en middag blir alt for dyrt når jeg senere på kvelden får oppleve at sveitsisk førstegangssex ikke er verdt mer enn en flaske L’Héritage De Carillan Chardonnay til 2,15 euro.

De neste dagene går forbi mens hun ligger over meg og hvisker «Kiss me, Nikolaiiii», mens jeg gjør mitt beste for å ikke bryte i ut latter. «Why don’t you wanna hold your arms arrrrround me, Nikolaiiiii??».

davidd«Jeg vil være helt foran i den toetasjers bussen som Morrissey synger om» tenker jeg så høyt jeg kan uten at det kommer ut verbalt. «Hold me, Nikolaiiiii», sier hun, men nå vet vi egentlig begge to at hun aldri vil være passasjeren jeg vil treffe bussen med.

To dager og x antall timer etter at hun har tryglet – men ikke overbevist – meg om å slikke fitta hennes vekker hun meg.

– Nikolaiiiiii, you need to move out.

– OK.

– I think you drink too much.


DET ER EGENTLIG
greit. Jeg får i hvert fall drukket gin til frokost denne morgenen uten at jeg trenger å skjule det i Orangina-flaska. Det er alltid en blessing in disguise å bli kastet ut. Hver gang jeg må finne noe nytt får jeg en ny sjanse til å se Paris. Jeg matcher med mine tre første sveip til høyre på et åpent wifi-nett på Café Mabillon i Saint-Germain. Får et blunk og et visittkort av bartenderen. Kanskje noen burde advart meg mot homsene. Tinder blinker.

– Bonjour, Nikolai! You from Paris? Speak English/French?

– Bonjour! No, I’m from Oslo. Norway. I only speak English, unfortunately.

– That’s fine! I’m leaving for a job in Germany tomorrow, but you look really cool. I love your long blonde hair. Wanna have dinner tonight? I’m making pasta!

At han leter etter sin snøhvite kuk for kvelden blir komisk da han forteller at han til daglig jobber på Disneyland utenfor Paris.

Pastaen er god. Rødvinen er alt for åpenbar. Jeg har et menneske i hodet mitt konstant og jeg gjør det ganske klart at min utvalgte busspassasjer ikke er en mann fra Montpellier, men en jente fra Oslo. ​

– Her name sounds Italian.

– It is.
Skjermbilde 2015-03-11 kl. 11.33.16At han leter etter sin snøhvite kuk for kvelden blir komisk da han forteller at han til daglig jobber på Disneyland utenfor Paris. Han anbefaler meg å dra dit, men jeg får ydmykt forklart at jeg foretrekker Robert Rauschenbergs tepper fremfor Aladdin sine. Vi drikker opp vinen før vi legger oss, og det tar mindre enn en time før jeg våkner opp med en hånd rundt ballene mine. Jeg flytter hånden og sier høflig «good night, Matthieu». Fem minutter senere våkner jeg med en tunge i øret. Nalas tunge. Etter å ha tørket vekk det franske slimet er hendene mine så våte at de uansett ikke vil fungere på en touchskjerm, så jeg bestemmer meg for å la Tinder ligge de neste dagene. Leiligheten til Matthieu er lokalisert i et relativt fint område og interiøret er tatt ut av et minimalistisk homseblad fra 2014. Ingenting å klage på, egentlig.

JEG BRUKER MINE siste 700 kroner på en flaske gin og tre netter på et hostel i Montmartre. Det første og eneste som møter meg på hostellet er to australske jenter. Klokka er 13 på formiddagen og jeg er i en blandingsrus jeg ikke klarer å sette fingeren på, men jeg registrerer at hun ene er utrolig vakker. Vi blir sittende og prate i tre-fire timer. Jeg går ut for å finne meg noe å spise, får kortet mitt avvist, må løpe fra regningen og returnerer til hostellet to timer senere. Jeg tror ikke rusen har gitt seg. Adrenalinrushet tilføyer den siste ingrediensen i den udefinerbare cocktailen og jeg føler meg mye bedre. Jentene er fortsatt på rommet, og samtalen mellom meg og Pen Australsk Jente™ fortsetter en drøy time, kanskje lenger. Vi ler kollektivt av at noen foregrep seg på meg 24 timer tidligere. I løpet av de neste timene utvikler Pen Australsk Jente™ seg til å bli Nydelig Australsk Jente™. Samtidig vet jeg at kortet er tomt for penger, og jeg ser en mulighet til å kanskje snike meg med på bussen de skal ta til Sveits om to dager. Da hun legger seg i sengen sin begynner jeg å skrive i tegneblokka mi.

Vi ler kollektivt av at noen foregrep seg på meg 24 timer tidligere.

Jeg river lappen ut av blokka, krøller den, reiser meg opp og later som at jeg skal fylle en vannflaske på badet og legger den på brystet hennes når jeg passerer sengen hennes på veien. Hun leser den, bretter den sammen, putter øreproppene i ørene og setter på musikk. Om det er Morrissey vet jeg ikke, men jeg håper det er noe i samme sjanger. Det siste jeg hører fra henne er «What time do you want me to put the alarm, Lizzie?».

BORTSETT FRA Å bruke dagen derpå på å se Flåklypa Grand Prix to ganger, har jeg kjøpt inn vin og øl. Jeg håper Pen Australsk Jente™ skal gi meg noe tilbake. Bare et blikk. Kanskje en lapp, om jeg er heldig. Vi snakket tross alt om Breivik i en time i går, og jeg tror jeg var en god lytter da hun fortalte om de tre menneskene som døde i Sydney i starten av desember. Hun virket interessert da jeg parerte med historien om Childers Palace Backpackers Hostel fire hvor Robert Paul Long en gang i 2000 tente på et hostel i Australia og drepte 15 backpackere.

– Not to be rude, Nick, but I think we’re going to bed.

Med trykk på «we». Det er tydelig at de har snakket om Lappen. De har snakket om at lappen jeg skrev er super weird og super creepy. De har snakket om at jeg er super weird og super creepy. Lapper, seriemorder-referanser ingen har hatt i noe som helst pensum og Charles Manson-intervjuer på sengekanten. Ingen av dem snakker med meg resten av kvelden. De drar neste morgen.

​LETTSKREMT Australsk Jente™ blir byttet ut med en vietnamesisk dame på rundt 30 år. Jeg byr på juleøl. Hun sovner etter cirka tre slurker, og alle mine forestillinger om asiatisk alkoholtoleranse blir bekreftet. Da jeg kommer tilbake etter en spasertur iscenesatt av Jean-Pierre Jeunet, lydsatt av Yann Tiersen og drevet av Gordon’s Gin er hun våken og forteller meg på gebrokkent engelsk at hun ikke er god til å drikke alkohol. Samtalen glir inn på «ruou ngâm», en tradisjonell vietnamesisk drikk hun beskriver som risvin på opptil 60 prosent alkohol med døde dyr i – kakerlakker, slanger, edderkopper, aper, tigervalper. Hun stiller seg tvilende til om det eksisterer i Paris. Jeg overtaler henne til å bli med for å prøve å finne et utsalgssted. Vi tar en taxi til 13. arrondissement, Paris’ «Chinatown», og lokaliserer en vietnamesisk bar. Buffy Sainte-Marie holder meg med selskap på øret mens min date for kvelden spør etter ruou ngâm. Jeg blir selvbevisst med ordene his hair was light, his eyes were love, his words were true og tenker på Ludvig. At det går an å ha så vondt. Jeg visste ikke at det gikk an å ha så vondt.

Skjermbilde 2015-03-11 kl. 11.32.03De neste dagene går forbi alkoholisert i en hostellseng.

JEG TRODDE fremmedgjørelsen i en ukjent by ville gjøre meg ydmyk nok til å bremse destruktiviteten. Paris hjelper dessverre ikke. På dette tidspunktet begynner det også å gå opp for meg at Tinder-leken går til helvete. Jeg tekster med to personer, men jeg klarer ikke bli kvitt følelsen av at jeg er en moderne hore. I beste fall. Egentlig er jeg bare en vanlig hore.

Jeg er ikke sikker på om dødsfølelsen er forbeholdt kun reisen eller om det kanskje er på generell basis denne gangen

FOR ANDRE GANG på 10 dager går jeg tom for penger og får bankkortet avvist. Denne gangen er det bittelille julaften og jeg skal til å gjøre en reservasjon for én natt på et hostel sentralt i Paris. Reservasjonssummen er på 2,17 euro. 19 kroner. Jeg eier ikke nitten kroner. Jeg har litt over femogtjue spenn i jakkelomma, penger jeg fikk i veksel etter at jeg kjøpte to pils på Gardermoen for fire uker siden. Dumbass me. Når det kjennes som slutten er det med en viss lettelse. Jeg er ikke sikker på om dødsfølelsen er forbeholdt kun reisen eller om det kanskje er på generell basis denne gangen.

JULAFTEN tilbringer jeg ved å høre på «DAOGEN» av Mats Dawg alene på et hostel i Paris, mens jeg drikker Bière De Noël og tar livsløgnen på fersk gjerning i å vokse seg større enn mitt allerede uproporsjonerte ego. Ved nyttår er jeg tilbake i Oslo. Identisk sinnsstemning. Tomt. Den treffende teksten fra en Simon & Garfunkel-sang om den katolske musikk-helgenen ødelegger nok en dag. Den venstre øreproppen har allerede vært ødelagt i et par dager. Noen ganger funker ikke begge to.