Hurtigkritikk: En upåklagelig forestilling

La Mélancolie des Dragons får oss til å glemme vår scenekunstresignasjon og ønske å flytte inn i teateret for godt.

b
a

La Mélancolie des dragons
Philippe Quesne/Vivarium Studios (FR)
Konsept, regi og design: Philippe Quesne.
Med: Isabelle Angotti, Rodolphe Auté & Salsa, Snaebjörn Brynjarsson, Émilien Tessier, Victor Lenoble, Sébastien Jacobs & Gaëtan Vourc’h.
Spilles under Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater i Oslo. Anmeldelsen er basert på forestillingen 18.mars. Spilles også i kveld klokken 21. 

SMIL Når det gjelder La Mélancolie des dragons er det definitivt en fordel at premisset for Hurtigkritikk er at den ikke skal inneholde noe handlingsreferat. For å greie ut om dette underfundige, absurde og sykt morsomme plotet ville være å spoile hele forestillingen for potensielle tilskuere. Selv våre verste fiender unner vi å synke inn i denne forestillingen, helt uten forventninger om hvordan den vil utarte seg. Philippe Quesne/Vivarium Studios presenterer her scenekunst av sjelden høy kvalitet, som får oss til å både glemme og gremmes over vår tidvise scenekunstresignasjon, og ønske å flytte inn i teatret for godt. La Mélancolie des dragons (la for all del ikke tittelen lure deg til å tro at dette er noen pretensiøs, vinterdepressiv oppvisning i fantasyteater) balanserer humor og skjønnhet på en måte vi hadde glemt var mulig, og fremkalte både latter (mye) og gåsehud (litt).

Med det man nesten mistenker er matematisk presisjon, veksler Quesne/Vivarium Studios mellom det eksplosive og det lavmælte, hvilket fører til at at forestillingen aldri blir kjedelig, men heller ikke masete. Forestillingen er gjennomgående sykt morsom, uten at det virker som et billig virkemiddel. Helt i tråd med stereotypien om at franskmenn er litt mer sofistikerte enn oss andre, går de ikke for den typen organisert brølelatter du hører i amerikanske TV-serier. Humoren er smart, men likefullt tilgjengelig, og balanseres hele tiden av forestillingens ellers svært så bedagelige atmosfære. Persongalleriet er beundringsverdig godt sammensatt, og det er oss et mysterium hvordan man lykkes i å skape en så god dynamikk med karakterer som, på papiret, ikke har et eneste divergerende karaktertrekk.

Den relativt omfattende scenografien, bestående av blant annet en gammel Citroën AX og om lag førti grantrær sprayet med snøspray, ser så vakkert en gammel Citroën AX og om lag førti grantrær sprayet med snøspray kan se ut, og danner en upåklagelig ramme for en ellers upåklagelig forestilling. Denne upåklageligheten kan tenkelig tilskrives det (antatte) faktum at Phillippe Quesne og Vivarium Studios kombinerer kunstnerisk inderlighet med manglende selvhøytidlighet. Det er en sjelden vare, og hjertene våre blør av tanken på at det statistisk sett vil bli lenge til neste gang vi ser noe som treffer oss like godt. Vel vitende om at det er ni dager igjen av Oslo Internasjonale Teaterfestival har vi likevel et håp om at statistikken kan svikte oss denne gangen.

GIFT Nå hevdet vi riktignok at forestilingen var upåklagelig, men rett skal være rett: Det var et øyeblikk i siste scene hvor vi reagerte litt på lyssettingen og ønsket at de hadde dempet den litt for optimal suggererende effekt. Dette ble endret etter vårt ønske omtrent tredve sekunder etter at tanken hadde slått oss, så medfører ingen trekk i den samlede vurderingen.