Hurtigkritikk: Utholdenhet og white-guilt påkreves

Dana Michel maner frem et monster fra de aller mørkeste krokene i den amerikanske underbevisstheten. Forestillingen er tilsiktet ubehagelig, men kanskje ikke like relevant for det norske publikummet.

b
a

Yellow Towel

Dana Michel

Idé, konsept, utøvere: Dana Michel
Lysdesign: Karine Gauthier
Lydkonsulent: David Drury
Co-produksjon: Festival TransAmériques og Studio 303

Anmeldelsen er basert på forestillingen 19. mars. Spilles også i kveld klokken 19.30. Forestillingen er en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box teater

SMIL Dana Michel entrer den hvitdraperte scenen ikledd det mest kontroversielle klesplagget etter hijab, nemlig en svart hettegenser. Armene hennes er vridd bak ryggen, og på ugrasiøst vis sleper hun den fordreide og spastiske kroppen rundt omkring på scenegulvet i et uutholdelig langsomt tempo. Til å begynne med  fremsto dette mest som en karikert fremvisning av en person med funksjonshemning, men etterhvert blir det klart at dette er en slags revidert black-face, og viser hvilke forkrøplende virkningen rasistiske og kulturelle stereotypier har, ved å gjøre dem om til fysiske hemninger. Michel går imponerende langt i å iscenesette den forkrøplende virkningen av andres sneversynthet, og enhver med empatisk sans vil vri seg litt i setet.

GIFT Det er bra å utsette seg for denne typen tortur innimellom, men uansett hvordan man snur og vender på det, uansett hvor mange lag av fortolkning man legger oppå det, så er det, når alt kommer til alt, jævlig kjedelig å betrakte noen langsomt drikker fra en skål med vann, gnafser i seg en banan eller drikker en liter melk. Dette krever en type utholdenhet få besitter, og lettelsen er derfor stor når dette får et musikalsk avbrudd. Musikken, og den tilhørende dansingen, oppleves som en løft, men det er vanskelig å si om dette skyldes at det er en engasjerende og god performance, eller om man bare har senket kravene etter en halvtime med kjedsomhet.

Hovedproblemet er at Michels karikatur adresserer den amerikanske, kulturelle underbevisstheten, som ikke er direkte overførbart til den norske. Den fremste indikasjonen på dette, er mangelen på den typen kompromitterende latter som er nødvendig ingrediens for at denne typen karikaturer skal funke. Latter er en forsvarsmekanisme, så selv om det muligens for bunner i et eksepsjonelt høyt nivå av politisk korrekthet, mistenker jeg at mangelen på undertrykt latter skyldes at forestillingen ikke helt traff en nerve. Eller, for å si det med andre ord: man skal være ganske marinert i white-guilt for å føle seg truffet når hun trekker frem en banan fra joggebukselinningen og gnafser på den.

dana