N&Ds anbefalinger for Oslo Internasjonale teaterfestival

Ingen grunn til å tråle festivalprogrammet på egenhånd, når NATT&DAG kan gjøre det for deg.

b
a

Et av de sikreste vårtegnene i teaterverdenen er Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater. Etter å gjennom en lang vinter ha trosset vær og vind, og med motvillige skritt baset oss gjennom store snømengder for å – med frosne hender – trekke opp byens tunge teaterdører, blir alt så mye lettere under Oslo Internasjonale Teaterfestival. Friteaterskuespillere i livets høst våkner fra sin vinterdvale og blir til våryre lerker, og festivalgjengere har blitt observert ikledd singleter, sandaler og nylonstrømpebukser. Ikke at noen av delene er verken passende eller ønskelig, men det er sikre vårtegn og derfor verdt å feire.

Under Oslo Internasjonale Teaterfestival kan du se internasjonal scenekunst av høy (men helt sikkert vekslende) kvalitet, og selv om vi helst anbefaler dere å se alle de seksten(!) forestillingene (kysse mange frosker for å finne din prins og alt det der), så har NATT&DAG tatt ansvar for å gi våre lesere en aldri så liten pekepinn i retning av hvilke forestillinger du ikke bør gå glipp av.

Vivarium Studio/ Philip Quesne – La Mélancolie des Dragons

Kjenner vi Black Box’ teatersjef og festivalkurator, Jon Refsdal Moe, rett sparer han ikke det beste til slutt, men fyrer det snarere av helt från början. Det er derfor god grunn til å tro at åpningsforestillingen La Mélancolie des Dragons av franske Philip Quesne og Vivarium Studio, vil gi festivalen en pangstart. Observante lesere har kanskje bemerket seg at vi i de to første setningene av denne anbefalingen allerede har brukt to pistolreferanser. Dette er muligens misvisende, for mye kan tyde på at forestillingen snarere enn å være en eksplosiv, vil være relativt stillferdig forestilling. Det baserer vi ikke på noe annet enn vår opparbeidede evne til å tolke pressefotoene i forestillingsomtalene, da det er klin umulig å få noe vettugt ut av presseskriv som «gjennom et teknisk teaterlaboratorium og med et poetisk blikk utforskes menneskets turbulente følelsesliv med humor og ironi». Men se da:

Skjermbilde 2015-03-18 kl. 14.28.23

Foto: Philippe Quesne/Vivarium Studio

La Mélancolie des Dragons spilles 18. og 19.mars

Mårten Spångberg  – The Internet

Den beste kvelden i fjor høst tilbragte vi liggende på magen på Black Box teater. Denne passasjen kunne ha endt her, men la oss utdype: I midten av rommet befant Mårten Spångbergs dansere seg, delvis dansende, delvis hvilende, mens publikum satt/lå/sto i en ring rundt dem og drakk øl – fullstendig hvilende. Forestillingen varte i om lag fire timer, men kunne med fordel ha vart i fire til (og det kommer fra et panel som er av den oppfatning at teaterforestillinger sjelden trenger å overskride 30 minutter). Kombinasjonen av glorete scenografi og suggererende bevegelser til musikk best kjent fra vår favorittradiokanal The Beat, sørget for fjorårets mest behagelige scenekunstopplevelse. Forestillingen Spångberg gjester Black Box teater med denne gangen skal, i følge ryktene, ikke være like minneverdig, men vi tror likevel det vil være verdt både turen og den beskjedne billettprisen.

The Internet spilles 21. og 22.mars

Motus  – Caliban Cannibal og Nella Tempesta

Da det italienske kompaniet Motus gjestet festivalen i 2012 så NATT&DAGs utsendte deres forestilling Too late! (Antigone) Contest #2 tre av tre mulige kvelder. Ikke bare fordi de sosiale kodene på Black Box teater tilsier at du må være tilstede alle forestillingskvelder for å vise din takknemmelighet, men mest fordi forestillingen var utrolig bra. Tatt i betraktning at det er tre år siden husker vi naturligvis ikke hva som gjorde den så bra, utover at Bobby Vintons «Mr.Lonely» ble spilt på repeat, men det er heller ikke viktig. Det viktigste var at Motus lykkes i å lokke oss tilbake for repriser, noe bare amerikanske sitcoms laget etter avhengighetsoppskriften ellers klarer: Med Motus garanterer vi at du ikke vil få den velkjente følelsen av ubehag som oppstår når du er fanget i et sort rom med blikket tvunget mot nakne, naturlige kropper som rister på gulvet i utakt med kastanjetter og dyp bass. Under årets festival spiller det italienske kompaniet to forskjellige forestillinger: Caliban Cannibal og Nella Tempesta. I sistnevnte skal visstnok tepper (!) spille en viktig rolle og publikum oppfordres til å ta med seg et rent teppe til forestillingen, som senere vil doneres til Folk er folk. NATT&DAG oppfordrer derfor våre lesere til å velge Caliban Cannibal dersom dere ikke har noe teppe å avse, og vil unngå bli stilt i forlegenhet for manglende barmhjertighet.

Caliban Cannibal spilles 27. mars

Nella Tempesta  spilles 26. og 27. mars

Amund Sjølie Sveen – Economic Theory for Dummies

Musiker og kunstner Amund Sjølie Sveens forelesningsforestilling Economic Theory for Dummies har alt en samtidsteaterforestilling uten respekt for seg selv trenger: minimalt med scenografi, en synlig macbook, ingen kostymer, ingen rollefigurer, men mange rytmepinner. Men der man med slike forestillinger risikerer å sitte igjen lite annet enn følelsen av å ha blitt berøvet halvannen time, er man med Sveens forestilling garantert å i alle fall sitte igjen med litt nyttig kunnskap. Sveen mener, i likhet med økonom og Kjos-kritiker Thomas Piketty, at det er nødvendig at offentligheten tar tilbake definisjonsmakten på økonomifeltet, og prosjektet er tenkt som et lite bidrag til det: «Vi trenger å forstå økonomien for å ha en mening om den, vi treger å forstå begreper og konsepter, vi trenger voksenopplæring, vi trenger et kurs i Economic Theory for Dummies». Basert på den lille videosnutten under her, synes vi i grunn det ser både Gøy og Lærerikt™ut.

Economic Theory for Dummies spilles 21. og 22.mars

Rabih Mroué – Riding on a cloud

Denne ser ut til å bli en av festivalens, erh, mest gripende forestillinger. «Gripende» er egentlig et ord forbeholdt sippete forestillinger på institusjonsteatrene, men akkurat i dette tilfellet er det tross alt den mest passende beskrivelsen. Rabih Mroués Riding on a Cloud handler om hans lillebror, som etter å ha blitt skutt i hodet under den libanesiske borgerkrigen, blir rammet av afasi: Yasser greier å gjenkjenne folk og ting, men ikke når han ser dem på bilder. I en alder av 17 år må han derfor på ny utvikle en forståelse av forholdet mellom representasjon og virkelighet. Riding on a cloud er selvbiografisk, men handler også om hvordan vi skaper fortellinger og konstruerer sannheter i etterkant av traumer og konflikter. Vi håper og tror dette blir en fin blanding av smart og trist.

Riding on a Cloud spilles 20. og 21. mars

Boblere

Dana Michel – Yellow Towel (19. og 20.mars)
Selv om Atlanterhavet skiller oss, er vi superfan av leken utforsking av svarte kulturelle stereotyper fra USA. Dana Michels inspirasjonskilder er mote, musikkvideoer, queer-kultur og komedie, og den kritikerroste koreografen og danseren tilbyr oss noe så fabelaktig som et «performativt ritual fritt for forkledninger og selvsensur».

Geumhyung Jeong – CPR Practice (19. og 20. mars)

Geumhyung Jeong vekker visstnok dagligdagse gjenstander til live på en til tider urovekkende måte. Her tilnærmer den kritikerroste koreografen og danseren seg en gummidukke og forsøker å gjennom velkjente aktiviteter som hjertemassasje og munn-til-munn å få liv i krabaten. Musikktips for å holde styr på antall kompresjoner: Staying alive av Bee Gees.

Solberg & Cederquist – His own room (19. og 20. mars)

I His own room åpner norske Julie Solberg og svenske Erika Cederqvist «opp livmoren sin for den hvite fornærmede mannen». Dette + en liste av div mannenavn er sånn ca. alt som står om denne forestillingen. Muligens en slags harselering over påstanden om at menn i dag er underlagt feminismens tunge åk?  Eventuelt et fullstendig uironisk tilbud om tilflukssted til forsmådde menn som føler seg utilpass i denne feminiserte tilværelsen. Eneste krukset er altså at tilfluktsstedet er det mest girly rommet av de alle: Livmoren.

Skjermbilde 2015-03-18 kl. 14.28.55