Ganja, homo-konspirasjoner og «overstanding»: På pilgrimsreise til rastaenes hellige land

De røyker ganja fra tiårsalderen, tror homofile kan få fly til å 
styrte og lever i landet som er gitt dem som en personlig gave 
av Gud og Messias selv.​ Velkommen til Zion, rastaenes hellige land.

b
a

VI BEFINNER OSS på hellig grunn. For 60 år siden valgte Gud å donere dette landstykket til sine tilbedere –  foreldrene og besteforeldrene til ungdommene som nå sitter rundt oss og røyker feite joints til ære for Ham.

Røyken ligger tett i tempelet. De grønne, gule og røde veggene er dekorert med Davidstjerner, kors og halvmåner. Løver og engler, Gud og Jesus. En av guttene – han kan ikke være stort eldre enn 14 – legger jointen i munnviken, former en trekant med hendene, snakker mot maleriet av Gud på veggen.

– Hans majestet, keiser Haile Selassie, kongenes konge. Vi er hans utvalgte folk.

​Hvem kan motstå så mye penger for noen støt i rumpa? Det varer kanskje i fem minutter. Money buy bottom.

ZION

Jamaica, 1920-tallet: Journalisten og borgerrettighetsforkjemperen Marcus Garvey snakker lidenskapelig om hvordan de svarte på øya blir holdt nede av de hvite. Snart skal det krones en svart konge i Afrika som skal sette dem fri.

Tilfeldighetene skal ha det til at Haile Selassie ti år senere blir kronet til keiser av Etiopia, det eneste afrikanske landet som aldri hadde vært under europeisk koloniherredømme. Han gir seg selv den prangende tittelen: Conquering Lion of the Tribe of Judah, His Imperial Majesty, King of Kings of Ethiopia, Elect of God.

Ideen om den svarte Messias, og religionen skapt for å hylle ham, er født.

I 1948 velger Haile Selassie å belønne sine tilhengere med to kvadratkilometer av sin private eiendom. I 1955 ankommer de første jamaicanerne den lille byen Shashemene, fortroppen som skal leve ut sin tro i landet gitt dem som en personlig gave av Gud selv. De kaller det, naturlig nok: Jamaica.

Saken fortsetter under bildet. 

IMG_1050_web
En av guttene tilknyttet Nyabinghi-tempelet poserer foran et veggmaleri av Haile Selassie. Tegnet han viser er karakteristisk for rastaer, og ble også brukt hyppig av Haile Selassie på bilder. Blant rastaene er det ulike oppfatninger av hva det symboliserer. Noen mener det står for treenigheten Gud, Jesus og Haile Selassie, andre mener det er en halv Davidstjerne og symboliserer Haile Selassies direkte forbindelse med kong David.​

JAMAICA

Vi har så vidt hoppet av bussen før en fyr med dreads og posete lue kommer småløpende i vår retning.

– Ey! Yo! What’s up, my brothers?

Han gir oss knuckles, introduserer seg som «Happy». Happy er i midten av tyveårene, født og oppvokst i Shashemene, med dominikansk far og etiopisk mor. Han tilbyr å vise oss veien til Jamaica, området i utkanten av byen der rastaene bor.​

I likhet med alle afrikanske småbyer kløyves også Jamaica i to av en asfaltert hovedvei. Et par hundre intense meter med utsalgsboder, esler, rickshaw-taxier som tuter på esler, busser som tuter på taxier, og ikke minst alle menneskene som til enhver tid befinner seg midt i veien. Alle, babyer inkludert, gir oss knuckles og sier «yo» (uttales «jo»). Langs veien står det oppført store, rastafargede skilt. «Black Lion Museum». «Zion Train Lodge». «One Love Restaurant».

– Haha! Battiman!

Happy bryter plutselig sammen i latterkrampe. Peker på et esel som i et forvirret øyeblikk forsøkte å parre seg med kompisen. Han rister smilende på hodet. Selv har han to jentekjærester, en i Shashemene og en i nabobyen Hawassa.

 Alle, babyer inkludert, gir oss knuckles og sier ‘yo’.

TEMPELET

Vi ble ettertrykkelig advart før vi forlot hovedstaden Addis Abeba: «Rastaene i Shashemene kommer ikke til å ville snakke med dere. De hater turister. Dere burde ikke dra, det er bortkastet tid». De ekte rastaene er angivelig vanskelige å finne – de er visst folkesky og unngår besøkende, men vi har bare gått et par hundre meter fra hovedveien da vi støter på noe som virker å være et vaskeekte tempel. Utenfor porten er det satt opp et stort skilt.

Strengt forbudt å:

Fotografere.

Menstruere.

Forsøple.

På plenen utenfor tempelet sitter ungdom og røyker, barn leker. Tempelet er formet som et sirkustelt og tilhører Nyabinghi-kirken, den eldste og mest konservative retningen innen rastafarianismen. En eldre mann, godt innpakket i en diger hettegenser, påkaller oss med streng stemme. Han presenterer seg som Ras Bambi, lederen av tempelet. Vi får ikke lov til å oppholde oss på området før vi har fått en historieleksjon av ham.

I det som likner et klubbhus henger bilder og plakater tett i tett. De fleste bildene viser Haile Selassie i ulike settinger. Han er ofte portrettert sammen med en løve, ridende på en løve, eller rett og slett som en løve.

– Da Italia angrep Etiopia var Haile Selassie nødt til å flykte til London, som et lam. Derfra ledet han Etiopia til seier, og kunne returnere til moderlandet som en seirende løve, sier Ras Bambi.

Han forteller at Haile Selassie red på løver allerede som syvåring, og at dette må tolkes som et bevis på hans guddommelighet. Vi sier at vi forstår.

Her sier vi ikke understand, vi sier overstand.

– Her sier vi ikke understand, vi sier overstand. Hvis man virkelig har forstått et konsept eller en idé så er man ikke under det, man er over, sier Bambi.

Vi sier at vi overstand.

Bambi viser oss et portrett av Marcus Garvey, profeten som «forutså» kroningen av Haile Selassie. Garvey finansierte Black Star Line, en skipsflåte som skulle bringe den afrikanske diasporaen fra det hvite Vesten, «Babylon», tilbake til moderlandet, «Zion».

– Da Garvey møtte lederen for Ku Klux Klan var de helt enige. Svarte burde dra tilbake til Afrika, der de hører hjemme, forklarer Bambi.

Garvey døde i 1940, uten å noensinne ha sett Afrika.

Vi står foran det som ser ut til å være en samling kvinneblader fra 60-tallet. Bambi holder entusiastisk opp en kollasj av en ulastelig antrukket keiser.

– Hans majestet ble kåret til «Verdens best kledde verdensleder» – over 100 ganger!

Saken fortsetter under bildet. 

Bandy Paine, eller Ras Hailu Tefari, utenfor Banana Art Gallery, der han bor og lager kunst av tørkede bananblader.​

Bandy Paine, eller Ras Hailu Tefari, utenfor Banana Art Gallery, der han bor og lager kunst av tørkede bananblader.​

BANANKUNSTNEREN

Jamaicas største turistattraksjon er Banana Art Gallery. Her bor og jobber Ras Hailu Tefari, som lager kunst av blader fra banantrærne han har i hagen. Tefari slo seg opp som banankunstner i London på 80-tallet, den gang under sitt egentlige navn Bandy Paine, før han flyttet til Etiopia i 1996. Banankunsten hans har blitt stilt ut i New York, London og Vancouver. Ronald Reagan hadde visstnok banankunst hjemme i stua.

Bandy er en kjekk eldre mann, med grått skjegg og grå, nesten hvite dreads. Rundt ham lusker en hund med en lei kikhoste. Overalt henger banankunst til salgs. I et hjørne av huset sitter en kvinne som han omtaler som sin protegé.

– Jeg ble valgt ut til å leve dette livet. Mange føler seg kallet til å være rasta, men bare noen få blir valgt ut til å sitte ved Gud. Vi er hans trofaste tjenere, sier Bandy.

Det var for et halvt århundre siden, da han skulle kjøpe marihuana hjemme på St. Vincent i Karibien, der han vokste opp, at Bandy ble rasta. De som solgte varene var rastaer, og preket budskapet til Bandy, fortalte ham at cola og sigaretter er helseskadelig, at man må være forsiktig med hva man putter i kroppen sin.

– Jeg ble rasta på grunn av maten, ikke reggae-musikk, sier han.

Selv brukte Bandy lang tid på å forstå hva det vil si å være rasta.

– Jeg visste ingenting om Haile Selassie. Jeg kunne ikke akseptere at han var Gud bare fordi en rastamann sa det! Jeg måtte finne ut av det selv, og leste i årevis for å skjønne hva det betyr å være rasta.

MYTENE

Hvis Bandy brukte årevis på å skjønne hva det betyr, er det ikke rart at vi ikke skjønner så mye etter bare noen timer i Det hellige land.

– Religionen er veldig løst organisert og har få dogmer, sier Espen Utaker, en av få i Norge med akademisk rastakompetanse.

Utaker gjorde feltarbeid på Jamaica i Karibien på slutten av 90-tallet, og har skrevet hovedfagsoppgave om rastafarianisme. Nå roper han gjennom en sprakete telefonlinje mens han suser på ski nedover påskefjellet.

– Det eneste man må tro på er at Haile Selassie er Messias.

Professor Rex Nettleford, den første som studerte rastakultur i Karibien på 60-tallet, setter opp to kriterier for å kjennetegne en rasta: Det ene er anerkjennelse av Haile Selassie som Gud, det andre er kravet om tilbakevending til Afrika.

– Rastafarianismen er bygget opp av myter skapt av egne tolkninger av bibeltekster. De er veldig kreative, kanskje på grunn av at de røyker mye ganja og ofte er arbeidsledige. Det gir dem mange muligheter til å produsere myter, sier Utaker.

GANJA

For rastaene er det å røyke cannabis en spirituell handling, de ser på planten som et sakrament som renser kropp og sjel og bringer dem nærmere Gud. Det finnes mange referanser til det i Bibelen ifølge rastaene, for eksempel: «Thou shalt eat the herb of the field» (Første mosebok 3:18).

Må man røyke ganja for å være rasta?

– Ganja er for hele verden! Gud har gitt deg tillatelse til å eksperimentere med hvilket som helst tre, med hvilken som helst blomst. Ganja er for deg. Det er din rett, sier Bandy, som mener det etiopiske forbudet er et skalkeskjul for å få råd til militære goder.

– 20 rastaer i fengsel gir militæret én tanks, sier han, uten å ville utdype hvorfor.

Rastaene synes ikke det er overraskende at cannabis er ulovlig i de fleste land, all den tid «ganja forteller Sannheten» – noe «Babylon» ser på som uheldig.

– Ganja er for mennesket det samme som gress er for dyrene. Det er Guds gave, sier Ras Bambi.

Han mener man må være klok for å røyke ganja. Han stiller seg skeptisk til at vi kan få noe ut av det.

– Jeg tror dere mangler klokskap, sier han.​

Saken fortsetter under bildet. 

IMG_1073_web

Ganja dyrkes i åsene over byen. Kiloprisen ligger på rundt 1000 etiopiske birr, som tilsvarer rundt 400 norske kroner. Kirkesamfunnene kjøper inn kilovis av gangen. Kommer man fra en rastafamilie, er det vanlig å begynne å røyke ganja når man er rundt ti år gammel, ifølge Happy.

DE HVITES UNDERLEGENHET

– Hudfarge har ikke noe å si! Er du rasist!?

Vi står ved siden av en eldre, hvit mann og en kraftig, svart kvinne, som krangler heftig om hvorvidt vi skal få lov til å stå nettopp her. Vi befinner oss innenfor murene til 12 Tribes of Israel, en annen av de tre rastaretningene. På grunn av vår umiddelbare nærhet har krangelen hvisking som utgangspunkt, men glir stadig over til ren skriking.

– Dette har vi snakket om! Det er det som er på innsiden som teller!

Mannen roper damen i ansiktet.

Vi er hans utvalgte folk.

– De er ikke velkomne her!, skriker hun tilbake, snur på hælen og går vekk fra oss med aggressive skritt.

Forskeren Leonard Barret, som har skrevet boka The Rastafarians. Sounds of Cultural Dissonance, hevder at et annet fellestrekk ved de ulike retningene innenfor rastafarianismen er at hvite mennesker oppfattes som underlegne svarte. Fra naturens side er svarte skapt mer fredelige enn hvite, fordi de er nærmere naturen, hevder rastaene. I de mer ekstreme formene for rastafarianisme snakket man om den svarte manns rett til å herske.

Larry, mannen som forsvarte oss, er fra New York,  kom til Shashemene for første gang for 37 år siden og  har bodd her fast de siste ti. Han unnskylder den lille «disputten» med at kvinner ikke alltid er så enkle å ha med å gjøre og gapskratter så det rister i de falleferdige dreadlocksa.

Larry viser oss rundt på et stort, grønt område. Langs de rastafargede murene strekker det seg en allé av granatepletrær. Noen ungdommer spiller cricket med granatepler, andre sitter og spiller ludo i skyggen fra trærne. Med aktivitetene følger en konstant distraksjon i form av rulling og røyking av joints. En ung gutt med blinkende «Happy Birthday»-tiara kommer bort for å informere oss om at han har bursdag. Kvinnen som ikke ville ha oss her, sitter sammen med en gruppe eldre kvinner og skuler olmt på oss.

Syndefallet kom inn i verden med den hvite mann, hevder rastaene. Siden har han fortsatt å synde ved å skape det industrielle samfunn: et grotesk eksempel på den hvite manns overmot og mangel på respekt for Guds skaperverk.

Men det er ikke bare hvite som blir mistenkeliggjort av rastaene. En langt mer utsatt gruppe er de homofile, bedre kjent under den nedsettende termen «battiman».​

MONEY BUY BOTTOM

– Rastaer er ikke en del av den homo-greia! Hvordan kan to damer få barn, spør Bandy Paine retorisk.

Tilbake i Banana Art Gallery har han begynt å legge ut om homofile, et tema vi kom inn på litt tilfeldig etter at han i en bisetning nevnte at «de» aldri kom til å klare å fange ham.

Bandy hadde tidligere nevnt at han tilbringer all sin tid bak eiendommens høye gjerder, at han får protegéen sin til å handle mat for ham og at han aldri besøker kona og barna sine i Addis Abeba. Nå skjønner vi hvorfor: Han er redd for homser.

– De har teknologi som vet hvor jeg er. Jeg reiser ikke ut av Etiopia igjen. Hvis jeg forlater huset og setter meg på et fly tenker de: «Yes, han er på et fly. La flyet forsvinne».

– De kommer som misjonærer, som korsfarere. Tar med menn opp i fjellet, der ingen kan høre skrikene.

​Homser voldtar rastaer?

– Nei, de kjøper deg med penger! De flasher 20.000 dollar. Hvem kan motstå så mye penger for noen støt i rumpa? Det varer kanskje i fem minutter. … 20.000 dollar! Tenk hva det kan gjøre for en fattig familie. Money buy bottom!

Bandy blir mer og mer engasjert, han roper nærmest. Han mener dette har skjedd med flere han vet om. Selv tar han alle forhåndsregler.

Saken fortsetter under bildet. 

IMG_1075_web

På vei til skolen med hest og kjerre. I Shashemene finnes det to skoler finansiert av rastafarisamfunnet. Skolene har ikke eget rastafari-pensum, men drives som vanlige etiopiske barne- og ungdomsskoler.

DEN FEILSLÅTTE TILBAKEVENDINGEN

Man regner med at det finnes over én million rastaer i verden. Burde ikke Etiopia – paradis på jord, «Zion» – være proppfull av dem?

De mest optimistiske tallene estimerer rastapopulasjonen i Shashemene til 300-400 mennesker, et tall som har fortsatt å synke siden det peaket i 1974, da det var over tusen settlere. Til sammenligning har over én million svarte emigrert fra Karibien til USA. Ikke engang Bob Marley flyttet (men han besøkte Shashemene i 1978). De største rastasamfunnene finner man i London, Manchester og New York.

– Noe av repatrieringen går nok sakte fordi man venter på at Haile Selassie skal komme tilbake, men mye av det er nok på grunn av fattigdom, sier Utaker.

Utaker forteller om hvordan de mest religiøse rastaene ofte er fattige utskudd i de karibiske statene og ikke har råd til turen over. De av rastafarianerne som bor i vestlige land og har mer midler å reise for, får ofte vannet ut overbevisningene etter lengre tids opphold i «Babylon».

– I Vesten er nok mange kulturelle rastaer, man synes det ser kult ut og kjøper til en viss grad ideologien, men det er tømt for religiøst innhold.

De få som tar valget om å reise, møter også en rekke hindre – fra de mer irrasjonelle (å ikke ville sette seg på et fly på grunn av paranoid homofobi) til det faktum at den etiopiske regjeringen gjør det vanskelig for rastainnvandrere å få statsborgerskap. Rastaene kommer for å tilbe en gud den etiopiske ortodokse kirke ikke anerkjenner, mens de bruker et ulovlig rusmiddel. I tillegg motsetter mange rastaer seg konvensjonelt arbeid og utdanning. Bøker blir sett på som annenhånds-erfaringer fra andre menneskers liv. Rastafariene, særlig den eldre generasjonen, er derfor stolte over å være godt utdannet i livets skole, selv om denne utdannelsen ikke blir godt mottatt verken i Etiopia eller i det hvite Babylon. De har ikke tid til å jobbe. De har ikke tid til å lese.

Som Ras Bambi sier til oss:

– Jeg har ikke tid til å meditere. Gotta smoke the herbs!

Ganja er for mennesket det samme som gress er for dyrene. Det er Guds gave.

«BABYLON-BOYS»

Tilbake i Nyabinghi-tempelet har en gjeng ungdommer samlet seg på terassen til Ras Bambi. Joints sendes i sirkel, medsols. Ved siden av guttene sitter en gammel etiopier med svarte solbriller. Han drikker sprit rett fra flaska, mens han forsøker å nappe ut joints fra pattende munner. Mannen har bodd hele sitt liv i Shashemene, også under Haile Selassies styre. Han kan styre sin begeistring for både paradis og Gud.

– Han var ingen messias. Haile Selassie var en feiging, sier han og roper mot guttene.

– Går dere på skole?! Dere gjør ingenting!

En av dem er raskt fremme med karakterboken. Knopper med weed detter ut når han åpner den. Alle ler.