Hva betyr kunstfestivalen Oslo Open for kunstnerne?

Andrea Bakketun, Ane Graff og Tiago Bom om Norges største kunstarrangement med fokus på samtidskunst.

b
a

Med tanke på at en utdannet kunstner tjener minst av absolutt alle yrkesgrupper i Norge (gjennomsnitt 89 000 kroner årlig), kan man undre seg om det egalitære prosjektet har gått litt vel langt?

Det er et tankekorset at en stor andel kunstnere med høy utdannelse og enda høyere studielån går på NAV eller tjener langt mindre enn en dasstømmer. Hvis du på toppen av dette sper på med en haug av intrikate-makt og kapitalstrukturer, snodige institusjonelle spilleregler og minimale utstillingsmuligheter, begynner vi å nærme oss det glamorøse livet som kunstner. Det mest perverse er at alle rundt kunstneren tjener penger på kunstnerens kunst, men ikke kunstneren selv. Øy, Marx!

Sånn sett ønsker vi alle nye ideer som kommer kunstneren til gode, velkommen. Kunstfestivalen Oslo Open er Norges største kunstarrangement med fokus på samtidskunst, og setter kunstnere i direkte kontakt med velrenommerte gallerier, kuratorer, presse og publikum, fra inn-og utland, slik at de slipper unna noen av de oppkonstruerte og unødvendige omveiene til målet om å kunne leve av det de driver med.

Arrangementet varer fra 12. til 19 april, og i løpet av den tiden vil de ha cirka 9000 besøkende! Publikum vil få muligheten til å møte kunstneren på atelierene deres, enten alene eller i guidet tur – man bruker et enkelt GPS kart for å navigere seg rundt. Det blir kunstnerstyrte workshops for barn, filmprogram, arkitekturprogram konserter, cafe, performanser, fester og mer.

For hva tenker kunstnerne egentlig selv om sin egen deltagelse på Oslo Open, og kunstpolitikk generelt? Vi har tidligere hørt med Mattias Härenstam, Are Mokkelbost, Ingrid Lønningdal, og Maria Brinch, men Oslo Open har enda flere kunsterne å by på:

Andrea Bakketun

Andrea Bakketun

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år?

Jeg er med fordi jeg synes Oslo Open er et bra initiativ, og fordi jeg har lyst å vise fram noenkrystaller, videoer og skulpturer som er underveis. Festivalen gir en mulighet til å presentere arbeidet sitt, til både internasjonale kuratorer og til et publikum som kanskje ellers unngår kunstutstillinger. Disse to på en og samme helg er en bra deal vil jeg si.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det?

Det er ikke så ofte kunstnere får besøk på arbeidsplassen. Vi jobber mye alene og viser det vi gjør innenfor visse rammer. Oslo Open gjør at man kan møte nye folk, snakke om det man gjør og vise det man holder på med til et større publikum. Arrangementet åpner jo også opp kunstscenen i Oslo for et internasjonalt fagmiljø, og det er jo viktig.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstnernes leve og utstillingsvilkår?

Oh.. det er et spørsmål som kan svares på i mange ulike plan. Og jeg vet ikke om jeg har noe godt svar.

Man kan jo begynne med å anerkjenne kunst som noe det er viktig å investere i for samfunnet i det lange løp, i disse tider med mye snakk om entrepenørskap.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din?

Det rareste møtet jeg har hatt med et publikum må være da jeg i 2013 i forbindelse med kunstfestivalen Papay Gyro Nights lagde vind-skulpturpark på Papay Westray, en forblåst øy i Orknøyene, sammen med Christian Tony Norum, mens seler og måser betraktet oss med tomme øyne. Det var en givende opplevelse. Vi fikk jo ikke så mye tilbakemelding, men det føltes viktig på en annerledes måte.

Eller så var det 2000 folk i småbåter under Five thousand generations of birds, en utstilling jeg arrangerte og kuraterte i 2012 sammen med Silje L. Haaland, der 16 internasjonale kunstnere stilte ut på sin egen holme i Fitjarskjærgården.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne?

Jeg vi si tiden og eksistensen. Så vi har bra venner hengende rundt.

Hvem eller hva er kunstens største fiende?

Kontrollbehov og cava?

Ane Graff

AneGraff-Sung-Sung-Fotot-RH-studio-verk-er-courtesy-kunstneren-–-Kopi-682x1024

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år? 

Jeg valgte å delta fordi det er en fin måte å få vist hva jeg driver med uten å ha en utstilling. Dessuten setter jeg veldig pris på å kikke inn i andre kunstneres atelierer. Det er veldig fint å få et glimt inn i andres prosess.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det? 

Teamet bak Oslo Open har vært veldig flinke, og har satt i gang mye. De har for eksempel invitert en gruppe utenlandske kuratorer, og dette gir kunstnere muligheter til å bli sett og til å bli plukket opp. Ved siden av OCA er Oslo Open hittil de eneste som inviterer kuratorer hit i organisert form.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve og utstillingsvilkår? 

Rekruttering av samlere. Det er uforståelig for meg at det ikke er vanligere i vår kultur å investere i god kunst. Ved siden av designmøblene i de norske hjem henger det mye ikeaplakater og annet rart. Norsk samtidskunst er ikke bare god, den er en god investering.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din? 

Det blir når noen kommer til meg med en følelsesmessig reaksjon som kanskje er helt motsatt av hva jeg forestilte meg, og som kanskje handler mer om dem selv. Nå vil jeg si at jeg generelt liker at terskelen er høy for alle mulige utsagn, så folk må bare kjøre på.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne? 

Andre kunstnere, haha. Gode arbeidsrom!

Hvem eller hva er kunstens største fiende?

Dårlig tid og dårlig råd.

Tiago Bom

Tioga Bom

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år? 

Det virket som det eneste fornuftig å gjøre. Programmet har i økende grad blitt mer attraktivt over årenes løp. Flere interessante mennesker som tar turen,  du når et større publikum og formidling er god. Det virket også som en god mulighet til å møte nye mennesker, utveksle kontakter, fest hardt og pushe greien mine videre.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det? 

Det genererer usannsynlige møter mellom kunstner og publikum. Kunstnere tenderer jo ofte til å arbeide i et «fringy» forhold når det kommer til kunstproduksjon, så jeg antar at dette gjør det lettere og mindre pretensiøs for det brede publikum til å komme i kontakt med produsent og produkt. Det vil forhåpentligvis bidra til å avmystifisere litt.  I tilegg får man møtt kunstens tilretteleggere, som for eksempel internasjonale kuratorer.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve og utstillingsvilkår? 

Jeg tror det er alltid mye å forbedre når det kommer til selve kunstproduksjonen. Penger og tid vil alltid være de viktigste hindringene for kunstnerisk produksjon, fra en kunstners ståsted.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din? 

Har egentlig aldri hatt noen merkelige møter eller fått rare kommentarer på kunsten min. Jeg tror folk generelt er flaue eller redde for å si noe dumt direkte til kunstneren.

Men siden vi først er inne på det: i løpet av mitt første år på Akademiet i Lisboa, på en av de månedlige eksamenene, sa lederen på fakultet mitt at kunsten min var dritt og at det aldri ville bli noe ut av meg. Det var vanskelig å høre, men merkelig nok har opplevelsen avgitt positive resultater. Uansett, ulike pedagogiske oppfatninger til tross… en slik oppførsel gjør han fortsatt til et rasshøl.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne? 

Jeg vet ikke beste venn… men, jeg vil si død, frykten for døden og den manglende evne til å forstå livet, er gode katalysatorer for kunstproduksjon. Men det kan du egentlig si om nesten alle menneskelige bestrebelser. Jeg vet ikke… kunst skal fucke opp ting på en eller annen måte. Det er sikkert!

Hvem eller hva er kunstens største fiende?

Konformitet. Den evige kampen …