– Etter fire dager på MDMA følte jeg meg så sliten og suicidal at jeg måtte ta en ukes pause fra alt

Jeg er 19 år, og å gå til psykolog er noe jeg ser på som siste utvei. Jeg skal istedet ty til en hjertestarter jeg nesten er sikker på vil blåse liv i meg: Jeg skal ta MDMA fire dager på rad.

b
a

Helt siden de tidlige tenårene har livet mitt vært udynamisk. Jeg har selvfølgelig hatt opp- og nedturer som alle mennesker, krangler med venner, katastrofale seksuelle opplevelser, sosialt press og varme sommernetter. Slike opplevelser som fungerer som digresjoner i et kjedelig narrativ kalt hverdagen. Disse har ikke blitt færre jo eldre jeg har blitt. Det som har forandret seg med tiden er måten jeg forholder meg til disse hendelsene. Jeg er til stede i dem, føler dem i øyeblikket, men tiden etter er preget av intet annet enn en bunnløs tomhet. Å se tilbake på følelsesladde minner gjøres med samme distanse som når jeg ser på fotografier fra forrige århundre. Jeg klarer ikke relatere til hendelsene.

Denne apatien begynte å krype frem i 3. klasse på videregående, og har nå utviklet seg til noe altoppslukende. Jeg studerer filosofi ved NTNU, har en begrenset vennegjeng, og har innsett at jeg har pådratt meg en depresjon. Jeg var populær på ungdomsskolen og videregående, men har i takt med den gradvis mer livløse tilværelsen isolert meg mer og mer. Jeg har to nære venner som bor i Oslo og Stavanger jeg chatter med jevnlig, og en håndfull bekjente fra studiet og Studentersamfundet jeg henger med i helgene. Jeg antar at de jeg henger med i Trondheim tror jeg har en annen gjeng jeg henger mer med. De vet ikke mye om meg.

Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med tomheten. Jeg er bare 19 år, og kan dermed fremstå som forvirret, naiv og rådvill, men å gå til psykolog er noe jeg ser på som en siste utvei. Jeg vet depresjon ikke skal bli sett på som et statusmessig nederlag, men hvis jeg selv hadde vært psykolog hadde jeg blitt drittlei av tenåringsjenter på samlebånd, ut og inn av kontoret, med akkurat de samme problemene. Jeg skal istedet ty til en hjertestarter jeg nesten er sikker på vil blåse liv i meg.

Jeg skal ta MDMA fire dager på rad.

Det er som kjent anbefalt å vente et par uker før man tar en ny dose med stoffet etter en rus. Siden hjernen min fra før av ikke produserer nok dopamin til at jeg klarer å føle glede, regner jeg med å få en relativt brutal hangover etter første dag. Dagen etter skal jeg ta en ny dose. Repeat. Repeat. Målet er ikke å bli lykkelig, målet er å føle noe. Jeg håper på å klare å skille lyst fra mørkt etter å ha  følt kontrastene såpass intenst i løpet av et såpass kort tidsrom.

DAG 1

Sterk rus. Jeg har konstant angst for at noen skulle snakke med meg i forelesningen, og får ikke med meg noe som helst av informasjon. Følelsen av å komme ut i Dragvolls solskinn, i den herligste sinnstilstanden jeg noen sinne har vært i, overgår derfor alt av lykke jeg har opplevd. Ettermiddagen og kvelden kommer, og jeg gjør ikke så mye annet enn å ligge på sengen og ha en markant følelse av orgasme, mens jeg smiler for meg selv og spiser Kvikk Lunsj.

DAG 2

Jeg sover i 15 timer og har vondt i hodet når jeg våkner. Det er først utpå formiddagen hodepinen blir erstattet av en intens forakt for min egen kropp. Jeg begynner å klø meg hardt på steder der huden min er tynn. Jeg har aldri skadet meg selv før. Kroppsforakten glir over i en mer omfattende misantropi og tristesse jeg ikke har følt på lenge. Det blir verre og verre utover ettermiddagen, og etter å ha ligget en time på badegulvet og grått noenlunde sammenhengende mens jeg har lest bruddvis i journalene til Sylvia Plath bestemmer jeg meg for å ta en ny dose.

Ligger bevisstløs på sofaen utover kvelden mens James Ferraro står på shuffle.

DAG 3

Jeg bryter sammen på butikken og lager en liten scene. Jeg gråter ikke høylytt, men sitter på huk og rister foran kjøleskapet med melk. Jeg er vanligvis redd for å vise følelser ute blant folk, men håpløsheten blir altfor sterk til at jeg klarer å håndtere det på en fattet måte. På veien hjem går jeg forbi Strindens Promenade Orchester som hadde stelt seg opp midt i Nordre Gate, omringet av en mengde fittetryner som klappet og lo til «When the Saints Go Marching In». Hehe, vanvittig artig at de spiller en sang publikum har hørt før. Så mye engasjement og energi, så lite innhold. Jeg blir provosert, men mest motløs av å være helt uforstående ovenfor spille- og lyttegleden, og brister i gråt idet en kvinne fra Arbeiderpartiet vil gi meg en rose, og rutinemessig ønsker meg en fin dag videre. Christiane F. slentrer rundt i hodet mitt, ruset som aldri før, og jeg tenker at jeg må rett hjem for en ny dose.

Så, konsert på Dokkhuset, bestilt billett for lenge siden. Tar en stor siste dose før jeg går inn. Har aldri hørt om Brad Mehldau engang. Trio, trad, trått. Temaene fremstår som et skalkeskjul for at Mehldau selv skal få vise hvor mange bop-fraser han kan, i og med at soloene hans ikke har noen forbindelse med verken tema eller dynamikk. I en pervers blanding av eufori, trøtthet og misantropi har jeg mest lyst til å reise meg, skrike, eller nei, jamre, fra bunnen av magen min, og ødelegge hele konserten, men dyr meg. Jeg stikker etter tre låter og går en tur langs elvebredden i regnet. Hodet mitt er et eneste kaos, jeg føler kolossalt mye på én gang. Jeg ender opp med å stå bøyd over rekkverket på Bakke bru en god stund mens jeg tenker på at vannet holder null grader, at motorikken er totalt fucket opp og at jeg ellers er dårlig til å svømme. Jeg føler på dette tidspunktet ingen glede, men heller ingen definert smerte, bare virrvarr og utmattelse.

DAG 4

Intet. Har tatt MDMA.

Det føles som å bli dratt sakte ned i dypet av en undersjøisk strøm, bare at det paniske er byttet ut med det å ligge i badekaret mens det blir tappet i glovarmt vann. Euforien fusjonerer først, deretter transformeres den til en slags miks av smerte, håpløshet og trøtthet. På den fjerde dagen var jeg såpass sliten og suicidal at jeg bestemte meg for å ta en ukes pause fra alt, der jeg utelukkende lå i sengen. En venninne ble nysgjerrig, nærmest brøt seg inn til meg, la seg ned i sengen med meg og holdt rundt meg mens jeg gråt.

Målet er nådd. Jeg har følt på hvordan den ypperste lykke er, og jeg er nå i en tilstand jeg ikke unner noen å være i. Jeg har min første time med psykiater på torsdag.

Ida Piks er et pseudonym, men NATT&DAG er kjent med skribentens identitet.