Kunstfestivalen Oslo Open er viktig for norske kunstnere, men synes norske kunstnere Oslo Open er viktig for dem?

Kunstens vei er lang og tornefull, sa en eller annen fyllik en gang. Oslo Open prøver å gjøre veien litt mer behagelig.

b
a

Med tanke på at en utdannet kunstner tjener minst av absolutt alle yrkesgrupper i Norge (gjennomsnitt 89 000 kroner årlig), kan man undre seg om det egalitære prosjektet har gått litt vel langt?

Det er et tankekorset at en stor andel kunstnere med høy utdannelse og enda høyere studielån går på NAV eller tjener langt mindre enn en dasstømmer. Hvis du på toppen av dette sper på med en haug av intrikate-makt og kapitalstrukturer, snodige institusjonelle spilleregler og minimale utstillingsmuligheter, begynner vi å nærme oss det glamorøse livet som kunstner. Det mest perverse er at alle rundt kunstneren tjener penger på kunstnerens kunst, men ikke kunstneren selv. Øy, Marx!

Sånn sett ønsker vi alle nye ideer som kommer kunstneren til gode, velkommen. Kunstfestivalen Oslo Open setter kunstnere i direkte kontakt med velrenommerte gallerier, kuratorer, presse og publikum, fra inn-og utland, slik at de slipper unna noen av de oppkonstruerte og unødvendige omveiene til målet om å kunne leve av det de driver med.

Arrangementet varer fra 12. til 19 april, og i løpet av den tiden vil de ha cirka 9000 besøkende! Publikum vil få muligheten til å møte kunstneren på atelierene deres, enten alene eller i guidet tur – man bruker et enkelt GPS kart for å navigere seg rundt. Det blir kunstnerstyrte workshops for barn, filmprogram, arkitekturprogram konserter, cafe, performanser, fester og mer.

For hva tenker kunstnerne egentlig selv om sin egen deltagelse på Oslo Open, og kunstpolitikk generelt? Vi hørte med noen av de involverte i Oslo Open.

Mattias Härenstam

Mattias Haerenstam-portrett

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år? 

Jeg var med for første gang i fjor og likte å få besøk på atelieret. Håper at det kommer litt folk forbi i år også.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det?

Oslo Open er med på å synliggjøre byens kunstnere for et annet og større publikum enn hva utstillinger gjør. Under et atelierbesøk føles det kanskje lettere å stille spørsmål enn på et galleri. Kunst er som regel mye enklere å skjønne enn hva man tror, men innimellom trenger man kanskje noen ”nøkler”. Oslo Open er en fin møteplass for å få tilgang til dem.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve og utstillingsvilkår? 

I Oslo er det i høy grad ateliersituasjonen som er meget vanskelig. Mange atelierfelleskap har forsvunnet til fordel for kontorer og leiligheter i de siste årene. Samtidig står mange andre eiendommer tomme og ubrukte i årevis. De kunne blitt brukt til atelierer i mellomtiden. Vi trenger ikke mye komfort – strøm, vann og tak over hodet er nok for de fleste.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din? 

Der finnes det en del at ta av. Jeg lagde en film som rekonstruerte et selvmord i nær familie for to år siden. Når den vises får jeg ofte høre noen meget personlige og iblant forferdelige historier fra tilskuere etterpå.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne? 

Her burde jeg vel svart noe kult og smart, men det er noe så kjedelig som penger – ikke mye, men nok til å kunne jobbe med kunst og produsere ting uten å trenge å bekymre seg over om det også rekker til husleien denne måneden.

Hvem eller hva er kunstens største fiende? 

Å ikke ha dem. Det er ikke lett å være fri og kreativ når du er blakk. Myten om at sultende kunstnere skaper best er virkelig ikke noe annet enn en myte.

Are Mokkelbost

Are Mokkelbost - Foto- Anne Valeur

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år? 

Jeg var med i fjor og hadde noen fine møter med folk da. Jeg skal ikke lyve, det koster masse energi å forholde seg til svært ulike besøkende og å få til en meningsfull dialog. Selvpresentasjon er også en veldig ubehagelig form. Men de gangene det fungerer er det verdt det. Jeg er glad i atelieret mitt og vil gjerne dele det med folk.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det? 

Kunst er like viktig, eller viktigere, som en aktivitet enn som et resultat. Det er en sunn og grunnleggende aktivitet for mennesket å bedrive. Å se stedet der andre arbeider sier mye om både person, prosess og rammebetingelser bak verkene, som man ellers fokuserer alt på. Derfor kan det være like interessant for kunstnere, kuratorer, kjentfolk eller fremmede å se på ateliérene. Hva slags bøker er det i hylla, hvordan organiserer de arbeidsbordet, hvilken sag bruker de, hvilke gamle ting har de ikke stilt ut?

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve og utstillingsvilkår?

Fastholde og utbedre eksisterende stipendordninger, samt fastsette utstillingshonorar ved offentlige utstillingssteder og kunstsentere. Utbedre og gjerne utvide subsidierte ateliérordninger av den type Oslo Kommune allerede har, det fungere veldig bra.

Jeg støtter etableringen av Fellesverkstedet, der kunstnere kan leie seg inn i perioder for å få hjelp til å snekre, trykke og realisere større prosjekt. En slik fleksibel ordning passer godt med den arbeidsformen kunstnere har i dag, der de veksler mellom ulike praksiser og ikke alle har bruk for eller råd til permanente, store tekniske studio. Fellesverkstedet er godt i gang men trenger fortsatt støtte for å komme i mål med sine forfriskende store ambisjoner.

Ellers synes jeg kunstverdenen mangler det som er musikkverdenens manager- og produsentrolle: en person som jobber med å formidle, dokumentere og selge enkeltkunstneres arbeider, ut fra en 10-20% cut. Ved å unngå galleriets forpliktelser med henhold til leie av utstillingslokale og produksjon av utstillinger, kunne de bare konsentrere seg om å skrive søknader og å jobbe tettere på kunstneren ellers i arbeidet, slik produsenter gjør med musikere i studio. Jeg synes få gallerister virkelig forstår kunstnerne dine jobber for, og kan sjelden bidra med de riktige begrensningene som får kunstneren til å prestere enda bedre. Det fordrer jo en god kjemi og vilje begge veier. Dagens ordning med en 50-50% fordeling er hinsides fornuft, spesielt i en tid der kunstner i stor grad kan dokumentere, skrive om og å formidle sin egen kunst.

I dag er det mange yngre, potensielle kunstkjøpere som vet en god del om kunst, har litt ekstra penger og jobber i felt som tangerer kunstfeltet, som design, arkitektur og for eksempel musikk. Det mangler gode formidlingskanaler mellom disse og yngre, halvetablerte kunstnere. Det er liksom ingen ordentlig kvalitetsbevisste formidlere i det feltet mellom galleriene og rammebutikkene – og så ender alle opp med en Pushwagner på veggen mens det ligger gull i hyllene på atelierene. Hvis dette utbedres i Norge så vil det muliggjøre at kjøper og kunstner kan vokse sammen over tid.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din?

Da jeg gikk på kunstakademiet på tidlig 00-tallet snappet jeg opp et rykte om jeg var en kvinnehatende, homofob kontrollfreak. Det viste seg at ryktet hadde rot i antagelser om hva slags menneske som måtte ligge bak kunstverk av den sorten jeg gjorde på den tiden.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne?

Den evige vekslingen mellom overmot og grunnleggende tvil må man bare prøve å bli venner med. Det driver det hele.

Hvem eller hva er kunstens største fiende?

For produksjonen av kunst er det å bestemme seg for hva noe skal være før man har begynt. Egentlig kan det overføres til opplevelsen av kunst også.

Ingrid Lønningdal

Ingrid Lønningdal -  Palm Springs 1 - Foto Istvan Virag

 

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år? 
Oslo Open har fått et så bra og profesjonelt opplegg, at det er vanskelig å ikke bli med. All honnør til OO-teamet! Kuratorbesøk, mappevisning og så videre, er veldig fine muligheter!

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det? 

Oslo Open har et uformelt og inkluderende preg, så kanskje man havner i snakk med andre enn the usual suspects. Og så er det alltid interessant å se hvor og hvordan kollegaer jobber. For de besøkende er det annerledes å se verk, kanskje til og med verk i prosess, slik de blir presentert i atelieret til forskjell fra i ulike visningsrom. Det er avmystifiserende og fint.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve- og utstillingsvilkår? 

Jeg synes at arbeidet med en vederlagsordning, som fagforeningene jobber med nå, virker veldig lovende; at vi får betalt når vi produserer utstillinger. I tillegg må vi skjerpe oss når det gjelder å be om honorar i ulike sammenhenger. Av en eller annen grunn har mange en oppfatning om at kunstnere kan jobbe gratis – hva er greia med det? Det er mye å ta tak i når det gjelder levekår. Pensjon, forsikring, foreldrepenger og så videre, er noe de fleste tar for gitt, mens kunstnere ofte faller utenom.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din? 

”Dette er et veldig bra prosjekt, men er det sexy?”. Da jeg studerte hadde vi en ganske usensuell dekan med forkjærlighet for kinky kunst. Å operere med en slags sexyhetsskala for kunst synes jeg fungerer dårlig.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne? 

Alle de støttende partnerne – kunstens sanne mesener!

Hvem eller hva er kunstens største fiende? 

En av dem er gallerier som selger dårlig og dyr kunst – til kjøpere som tror de gjør en investering. Det er synd for den som forledes, og for de dyktige kunstnerne og galleriene som går glipp av salg.

Maria Brinch

Maria Brinch

Hvorfor valgte du å delta på Oslo Open i år?

Fordi det er et både hyggelig og profesjonelt opplegg. Det i seg selv er verdt å omfavne. Rent kollegialt styrker det et fellesskap for oss som har studio i samme bygning, samtidig som interesserte mennesker med helgefri kan vandre opp trappene for å se hva det er jeg holder på med for tiden. Jeg liker festivalens bredde; både internasjonale kuratorer og mammas venninner har meldt sin ankomst, før de går videre til én av de 350 andre deltagende kunstnerne.

Hvorfor er Oslo Open viktig og annerledes for byens kunstnere slik du ser det?

Jeg tror mange som meg ofte ender opp med å jobbe konsentrert i månedsvis frem mot en utstilling eller en annen form for deadline, for så å bli stående å svaie av svimmelhet når arbeidene blir båret ut i en varebil og vist frem for et publikum. I fare for å se på dette som en terapeutisk anledning, syns jeg det er kult å kunne prate helt konkret om veggtepper, innrammede stoffer, pigment, monteringsmuligheter, brukskunst og maleri i et rom hvor arbeidene blir til, og ikke nødvendigvis kun med relativt likesinnede kunstnere og kollegaer som ellers er innom året rundt. Det er jo det samme som å kunne bli med inn i et klasserom, der hvor det skjer, fordype seg et øyeblikk i temaet for timen og se hvordan forvalteren (elevene og læreren) navigerer hit og dit med hjelp av pensum, nyhetsbildet, egne forutsetninger og drømmer om hvordan verden er eller bør være.

Det er også digg å bli promotert for en helg, få litt drahjelp av et standhaftig Oslo Open-crew som har invitert og initiert til en helg med stor fokus på oss kunstnere som bor og jobber i Oslo.

Hva mener du kan gjøres for å bedre kunstneres leve og utstillingsvilkår?

Jeg var heldig og fikk treårig arbeidsstipend med det samme jeg var ferdig på skolen, og det har vært en avgjørende push for meg siden dagen én. Det har gitt et ok trygt levevilkår, der jeg har hatt råd til mat og regninger og atelier. De økonomiske vilkårene i utstillingssammenheng er imidlertid ofte ganske flaue, men jeg håper at et økt fokus på det både i media og fra kunstnerorganisasjonenes sin side vil gjøre at de involverte ser at et mer harmonisk forhold vil gagne prosjektet spesielt og feltet generelt. Viktigst er kanskje at vi kunstnere sier ifra når noe er kokko, som når vi får et par tusen kroner i honorar på et invitert prosjekt som det koster ti-gangeren å lage.

Hva er ditt rareste møte med publikum eller rareste noen har sagt om kunsten din?

Det må være da jeg i 2007 studerte i New York og vagt fulgte nyheten om Anna Nicole Smiths bortgang via en liten tv montert i taket på en printshop jeg ofte brukte. Hvorpå en annen kunde i lokalet begynner å grine og snørre utover et av fotografiene mine som ligger på disken. Trykksverten hadde ikke tørket til papiret og hun lente seg på det med albuen og smurte motivet av knust glass hit og dit ettersom hun hikstet og tok seg sammen om hverandre. Jeg husker at jeg ikke turte å si noe. Jeg hadde allerede betalt for det, men da jeg tar det med meg for å gå kommer hun etter meg ut på gaten og spør hysterisk om hun kan få kjøpe det. Så gir hun meg 400 dollar (!) i hånda, ganske mye penger, så jeg gir henne rullen. Nå som jeg tenker på det angrer jeg nesten på at jeg ikke har det selv.

Hvem eller hva er kunstnerens beste venn og venninne?

Kunstnerens beste venn er virkeligheten.

Hvem eller hva er kunstens største fiende?

Èn fiende er kanskje den som smadrer kulturhistoriske fortidsminner for å aggressivt bygge opp en ny ideologi.