Revolverintervjuet: Skylder The Switch distrikts-Norge en turné?

En ny generasjon Oslorock. Albumformatets fremtid. Papirmedias fremtid. Dritkjip kommunevitsing. Vi snakket med The Switch om de viktige tingene.

b
a

PLUTSELIG VAR DE her igjen. Det er under ett år siden The Switch stod på scenen på Ingensteds for å feire utgivelsen av sitt første album, Big If. 21. mars var de tilbake på den samme scenen, denne gangen i anledning (vinyl)slippet av sin allerede godt bejublede og tilsynelatende ikke NOE vanskelige andreplate, B for the Beast. 11. april har de minikonsert og singering på Platebutikken Big Dipper i Torggata.

11066178_10155435979810055_965658019_o

KOMMUNEVITSER OG GITARIST: Filip Roshauw. Foto: Peter Vollset

Vi skulle gjerne satt oss ned med hele bandet på Revolver, utestedet The Switch sogner til, ladet notatblokka og fyrt av – slik tittelen antyder – men på grunn av harde tider i papirmedia (mer om det i selve intervjuet) kunne vi ikke ta oss råd til å spandere pils på hele sekstetten. Den alternative unnskyldningen er at vi fulgte bandets egen oppfordring om å «Don’t Go To Revolver». I stedet logget vi på Facebook for å sjekke om gitarist Filip Roshauw var online. Det var han.​

Dere har gitt ut to skiver på under ett år, men spiller sjelden live. Trives dere bedre i studio enn på scenen?

– På én måte er det fristende å si ja, for det er sinnssykt avhengighetsskapende å være i studio, noe jeg håper man kanskje hører på måten Beast låter – men egentlig var det litt omvendt rekkefølge på det. Vi fant ut at det ikke ble så mye tid til å spille konserter det neste året, og bestemte oss for å kompensere med å spille inn desto mer i studio. Det er enklere å være spredt for alle vinder under en innspilling enn en spillejobb. Men rent egoistisk sett kunne egentlig musikklivet kun vært det vi gjør i studio. Det er kick nok i massevis å få et arrangement til å sitte der da og få det spilt rett tilbake i trynet over bra monitorer.​​

Skylder dere ikke distrikts-Norge en The Switch-turné?

– Joa, på sikt. Jeg er jo veldig spent på å se hva vi har bygd av kulturhus rundt omkring de siste 10-15 årene, det blir sikkert en skikkelig dannelsesreise når den dagen kommer! Men mulig vi ser hvordan det går med den innevarslede omfattende kommunereformen før vi kommer oss ut. Mulig jeg prøver å legge av meg all den dritkjipe kommunevitsingen min før vi drar ut på veien, av hensyn til de andre.

​Apropos det – en ny generasjon Oslorockere, leste jeg?

– Ja, jeg tenkte litt på det der – kanskje det stemmer. Men Metronomicon (Audio, plateselskap, red. anm.) har jo liksom holdt på med den greia i evig tid, den åpne psykedeliske greia, og på sett og vis syns jeg vel at Oslorock på sitt beste alltid har hatt en sånn psykedelisk åre. «Long Day’s Flight ‘till Tomorrow» er jo den beste Oslo-rockskiva. Men hvis det er en oppfatning at stemningen er åpen, utprøvende og kul for tiden, så burde man jo bare oppføre seg som om det er sant, og glede seg som faen til Beglomeg-skiva. Av alle grandiose selvbilder man kan ha, slår det meg som et som kan brukes til noe positivt.

«Mulig jeg prøver å legge av meg all den dritkjipe kommunevitsingen min før vi drar ut på veien»

​Med «Don’t Go To Revolver» fikk vi ENDE-LIG en låt som setter fokus på det demografiske skillet oppe/nede på Revolver – i hvilken etasje hører The Switch hjemme?

– Eeeeegentlig hører vi jo hjemme oppe. Peter (Vollset, bandets tekstforfatter, red. anm.) står jo stort sett i hovedbaren oppe og de fleste av oss har bikka 30. Men FAEN heller, jeg velger nede likevel. Det er der vi spiller (bortsett fra i jula) og fra et jobbe-i-bar-perspektiv har vel kjelleren en sånn frustrerende og fucked up sjarm når det virkelig er trøkk. Og etter hvert har jeg hatt overraskende mange fantastiske konsertopplevelser nede i det svarte hullet der. Men poenget med låta er vel på en måte at man etter hvert ikke har noe valg, man blir sugd opp uansett.

Hvilket annet utested hadde fortjent en egen låt?

– Internasjonalen og Crossroads har jo allerede en hel masse låter, og Robinet har vel strengt tatt et helt album i King Midas Rosso. Kaaanskje det går an å dreie en hel skive (stil: Cacadou-metal) rundt hva som EGENTLIG foregår på Fiasko ved Galleri Oslo? Valkyrien har jo fått et helt band oppkalt etter seg, men ellers hadde det også vært en god kandidat. Jo, og Rett Inn. Bandet Tung dag på Børsen med låta «Rett Inn» på skiva Rett ut. Eller omvendt. Men det rareste, når det kommer til utesteder og musikkutgivelser i Oslo, er at det ikke finnes en skive som heter Live at Last Train.

Du er jo journalist sjæl (med tilknytning til NATT&DAG, BARE SÅ DET ER SAGT (denna byen er for liten for habil journalistikk!)) – hva ville du spurt deg selv om?

– «Salget raser. Kidsa vil ha enkeltlåter. Streaming. Albumformatet – har det en fremtid?»

Personlig digger jeg fortsatt å høre på album. Mister liksom noe av helheten hvis man bare hører enkeltlåter. Som å se utvalgte kapitler av DVD-en. Nei, takk!

– Men vil ikke kanskje fremtiden ligge i mer serialiserte utgivelser? Album er jo litt som langfilmer. Hva er musikkens TV-serie?

EP-er forkledd som album, såkalte minialbum. Gjerne tre-fire av dem i året. Tanken er vel at man må fôre kidsa konstant for å ikke drukne i mengden.

– Det er litt pussig å dele tiden sin mellom å drive med musikk og å jobbe i pressen. Det er to ting som folk definitivt bryr seg om fremdeles, men hvor alle likevel forventer at det bør herske en slags dommedagsstemning fordi bobla liksom har sprukket.​

«Bandet Tung dag på Børsen med låta «Rett Inn» på skiva Rett ut

Hva er forskjellen på musikk- og mediebransjen?

– Jeg kjenner ikke bransjene like godt, så jeg har ikke noe interessant innsideperspektiv. Men som lytter og avisleser, tenker jeg at musikk jo er mye eldre – folk har alltid drevet med det, liksom, under alle slags forhold. Dermed blir det litt tøvete å se for seg et ødeland bare fordi ting er blitt snudd på hodet akkurat nå. Alle skjønner at musikk ikke dør, liksom. Det virker som om avisbekymringen stikker mye dypere, at spørsmålene om hva som skjer, og konsekvensene av det, er mye åpnere og mye skumlere. Også er det en mye mer utskjelt bransje, helt åpenbart. Folk gjør narr av musikkbransjen – men når folk snakker dritt om media, så MENER de det. Også er den faktiske nytten av mediene ofte litt bedre skjult, mens braheten til musikk er oppe i dagen. Du hører aldri noen si «joa, den skiva er dritkjedelig papparock, men hvis du hadde giddet å høre ordentlig fram til spor nummer syv, så avslører de faktisk korrupsjon i flere svære interkommunale selskap».​

Dette intervjuet ble først publisert i NATT&DAGs marsnummer, som hadde journalistikk som tema.