Suksessoppskriften ligger i kombinasjonen av folkemord og musikal

Jødeforfølgelse kan med fordel kombineres med showdans​​

b
a

Musikaler er en sjanger mange elsker å hate. Det er ikke bare det at folk synes musikaler er frastøtende – det fungerer også som en slags identitetsmarkør. Ved å påpeke at du ikke er typen som liker musikaler, signaliserer du at du er kvalitetsbevisst, og ikke går for tankeløs, lett underholdning. Men linjen som skiller hat og kjærlighet er – som kjent – nokså tynn, og det er sannsynlig at selv den mest innbitte hateren blant oss liker enkelte musikaler: Når selveste David Byrne, mesteren av punk og smartingmusikk, har komponert en musikal med den litt korny tittelen Here Lies Love, er kanskje tiden kommet for å argumentere for musikalens legitimitet? Uansett, musikalsesongen står for døren, og vi vil ikke sende deg inn i dette uoversiktlige landskapet uforberedt.

Musikalen forsøker å balansere kunstighet og autentisitet. Det er drama, men med innslag av sang og dans. Det å leve seg inn familien Von Trapps flukt fra nazistene er utfordrende når du vet at de når som helst kan bryte ut i sang og dans. Jødeforfølgelse og koordinert showdans virker i utgangspunktet som to uforenelige elementer, men mange vil påstå at The Sound of Music får det til å både høres og se fantastisk bra ut. Det er femti år siden filmen ble sluppet, og i utgangspunktet var kritikerne skeptiske. Pauline Kael kalte den en sukkersøt løgn, og gremmet seg over hvordan filmen transformerer oss til «emosjonelle og estetiske evneveike», der vi nynner med på de kvalmende «goody-goody»-sangene. Men den gemene hop (og Lady Gaga) har talt, og musikalen er blitt en klassiker. Grunnen til dette er kanskje at det innimellom er deilig å la seg underholde av sødmefull sang og et crazy plott – som faktisk er basert på virkelig historie! – om en nonne som gifter seg med en jødisk forretningsmann og flykter fra nazistene. Er du skamløs nok kan du ta turen til Trøndelag Teater hvor The Sound of Music nå spilles.

Filmen transformerer oss til «emosjonelle og estetiske evneveike»

Musikk er et effektivt middel til å manipulere frem emosjonelle reaksjoner. Noen musikaler går lengre enn andre i å utnytte dette, for eksempel det uhyrlig effektfulle melodramaet Les Misérables, som gjør Victor Hugos roman og dens skildringer av de elendige sosiale forholdene som ledet til revolusjonen i Frankrike, om til en patosfylt musikalopplevelse. Men revolusjoner avhenger kanskje mer av ubetenksomhet og patos, enn ettertenksomhet og refleksjon? Dersom du ikke liker å skru av intellektet for å hengi deg til ren emosjonalitet, finnes det likevel musikaler som passer for deg. Den universelt elskede komponisten Stephen Sondheim greier å snike inn avangtardistisk fandenivoldskhet i musikalsjangeren. Det er ikke fullblods pling-plong musikk, men han konstruerer likefullt et komplekst musikalsk univers fylt med snodige vendinger. Historiene er vittige, underholdene og så deilig mørke at til og med Tim Burton har laga film av én av de, nemlig Sweeney Todd, som i disse dager er å se på Det Norske Teatret.

The Sound of Music spilles på Trøndelag Teater 10. april – 20. juni. Stephen Sondheims Sweeney Todd kan du se på Det Norske Teatret 10. april – 13. juni.

Er du litt finere på det, og foretrekker musikalversjon av opera anbefales Torhovteatrets oppsetning av en opera av Henry Purcell, Dido + Aeneas 21. april – 2. mai.​

soundofmusic