Backstage med Beglomeg: Vi var med da galskapens orkester feiret natt til første mai

– Beglomeg er det beste bandet i verden, og det må folk bare forstå!

b
a

Vi befinner oss backstage på Revolver i Oslo. Raymond Hauger står midt i rommet, kun iført en knøttliten leopardtruse og runde John Lennon-briller. I den ene hånden holder han et shot med Ratzeputz, i den andre et glass med kaffe.

Om en knapp halvtime skal Beglomeg, bandet han fronter, spille konsert som en del av den skeive klubben Indieseksuell. Det er natt til første mai, det intime kjellerlokalet er stappa.

Man kan få inntrykk av at leopardtrusa til Raymond er en del av et sceneantrekk, men det er den visst ikke, for der faller den til gulvet, og erstattes av en svart jockstrap i skinn.

– Jeg må tisse og bæsje! skriker han med sin karakteristiske Nils Vogt-stemme.

Beglomeg

Hvordan det gikk til er det visst ingen som vet, men Beglomeg materialiserte seg på en scene for første gang i 2009. Siden dengang har septetten spilt land og strand rundt, og sakte, men sikkert, bygget seg opp et rykte som et av landets aller sterkeste liveband.

På YouTube finnes det for eksempel en video fra da Beglomeg spilte på Trænafestivalen. Publikumet på festivalen – som arrangeres på en øy uti havgapet i nord – danser som besatte til den audiovisuelle totalpakka som utspiller seg foran øynene deres. Det er saksofon og solbriller, trompet og tunika, bass og biker-hansker. På et tidspunkt setter Raymond fra seg bassen, drar ned gulltightsen og begynner å helle mørkerød druekjerneolje over hele seg. Han firer seg ned, åler seg inntil publikum som en dansende slange.

Dette var i 2012. Først nå i juni, etter tre nye år med lignende eskapader, kommer endelig debutalbumet. Live har Beglomeg forlengst kultstatus, nå skal de overbevise på plate. Men først skal de altså spille for et utsolgt Revolver.

Tilbake bak scenen er nå hele bandet på plass. Trompetist Ingrid står foran speilet og legger maskara til saksofonist Jons dype toner. Hun er kledd i svart BH og et matchende skjørt, han i tracksuit og smale solbriller. I hjørnet sitter Einar, den levende discokulen av en trommis og nipper til hvitvin. Ved hans side, Louis, synthmannen i rød skinnjakke og matchende skinn-sixpence. Ovenfor dem, gitarist Stein i flosshatt og blomstrete fløyelsblazer.

En lang arm strekker seg inn i rommet. Den ender i en svart motorsykkelhanske uten fingre, sånn som Karl Lagerfeld bruker. Den holder rundt en øl. Men det er ikke Karl Lagerfeld, det er Raymond. Og det er ikke øl. Det er piss.

– Fort! Ta denne, og gi meg en ny flaske litt brennkvikt!

Bassisten virker en smule anspent. I løpet av de neste minuttene fyller han opp en ny flaske, får beordret seks nye shots med Ratzeputz, han trer på seg alpelue, gulltights og Mao-silkeskjorte (også i gull) og ler hysterisk av saksofonistens nye og grensesprengende cheezy lick. Nå står han på hodet i kostymekofferten, slenger plagg veggimellom.

– Hvor er Eurohåp-smykket mitt?! Jeg spiller ikke uten Eurohåp-smykket!

Beglomeg_cmyk_4875jj

«Eurohåp» er Beglomegs eget begrep, et begrep de forsøker å forklare med over 6000 tegn i en tekst inni den kommende platas cover. Teksten starter slik:

Eurohope (shortened to € from now on) has played an important role in my life, in defining who I am and in my love for music and arts. I believe that this shared musical foundation will unite Europe in a way politics and economics never will – in defining Europe’s identity and Europe’s soul.

– Eurohåp er veldig romantisk musikk. Det gir deg en følelse av ubetinget kjærlighet, forklarer Raymond, som fant opp ordet etter at han over lengre tid hadde merket seg en særegen stemning, eller følelse, som gikk igjen i mye tysk musikk fra 70-tallet.

– Eurohåp er silkemykt og svært harmonisk. Enorm glede med litt melankoli i bånn. En merkelig miks, som setter alle følelsene i sving på én gang, sier Louis.

På albumet, titulert Eurokrjem, har Beglomeg forsøkt å gjenskape denne følelsen, den første plata i historien med et uttalt mål om å lage Eurohåp-musikk, ifølge bandet selv. En av låtene som bandet karakteriserer som en «ren» Eurohåp-låt er coverversjonen av Wenche Myhres «Vi lever». Det er angivelig den livsbejaende teksten, ført i pennen av Jan Eggum, som gjør låta til en Eurohåp-låt så sterk at den kan kurere depresjon. Dette mener også bandet seriøst: Eurohåp kan ha psykosomatisk effekt.

– Det er en vulgær form for new age. Så langt beyond emo du kan få det, sier Raymond, og presiserer:

– Eurohåpet er kun politisk i sin oppfordring til å følge hjertet. Bandet ønsker for eksempel ikke å svare verken ja eller nei på om noen av oss er føderalister. Det er snakk om et universelt håp, en universell åpen standard som ikke kan kjøpes for penger. Man kan forstå og tilegne seg Eurohåp kun mot emosjonell kapital. Vi savner kjærligheten og håpet i vår tid. Alt har blitt så kaldt og beregnende.

Louis er enig.

– Det er ekstatisk allsang, ikke sånn rølpete drekkemusikk. Det er det motsatte av Jokke & Valentinerne. Man blir glad i hverandre, det er samhold, sier han.

– Beglomeg er ekte hippiemusikk. Ikke sånn Greatful Dead-mig, konkluderer Raymond.

Beglomeg_RGB_4947

Fra scenen formidler han imidlertid ikke bare fred og kjærlighet.

– Hysj! Hold kjeft! Vær stille!

Beglomeg har nettopp gått på, Raymond krever ro i salen.

– Hvilket plekter skal jeg bruke, a? Jeg har et rosa, men det blir kanskje litt for obvious på denne gaylord-kvelden, spør han seg, før Beglomeg-maskineriet sveives i gang.

De er den typen band som spiller konserter slik Bjørn Dæhlie gikk skirenn – de går hardt ut fra start og øker.

Noen låter ut i settet er både Jon og saxen inntyllet i remser av glitrende gull. Ingrid setter fra seg trompeten, åpner en flaske rødvin, før hun hengir seg til publikum, åler seg inn i folkemengden, blir grepet fatt i og løftet opp i været. Hun seiler bakover i det trange lokalet.

Raymond står foran med hevet hodet og ruller ut sine suggererende basslinjer. Med jevne mellomrom skriker han som besatt.

Et galskapens orkester, et androgynt sirkus. Sammenlignet med Beglomeg fremstår andre norske band som et Excel-dokument.

Fordi folk flest er dritkjedelige! konstaterer Louis etter konserten.

– Ingen av oss er kjedelige på noen måte, på godt og vondt. Jeg skjønner ikke at vi klarer å spille sammen engang, egentlig.

Hvordan er det å spille live med Beglomeg?

– Det er jævla kult. Veldig altoppslukende. Det fyller hele kroppen, du gjør ting du ikke aner du skulle gjøre. Det tror jeg gjelder alle, at det bare skjer noe når du holder på, sier han, før han blir overdøvet av Raymonds påtatt bedrevitende stemme.

– Beglomeg er det beste bandet i verden, og det må folk bare forstå! Det er ingen band som kan måle seg. Kanskje Beatles, hvis Paul McCartney fikk bestemme og han forpulte John Lennon hadde vært i live, sier han, og legger til, med perfekt Elling-stemme:

– John Lennon ble drept fordi han fortjente det! Hvis man ser på skrekkfilm og det er en fyr som er dritirriterende tidlig i filmen, da vet man at han kommer til å bli drept! Sånn var det med John Lennon! Han skulle dø!

Raymond, som nettopp har fått kjeft av de andre for å utagere for mye mellom låtene, har i løpet av kvelden blitt en perfekt blanding av Nils Vogt og Elling. Han erklærer krig mot alle musikkbransjefolk han støter på, ranter i vei på sitt distinkte riksmål.

– Det er jeg som er undergrunnen! Jeg er arbeiderklassen! Bransjefolka har ikke peil! De som har peil i Norge er undergrunnsmusikerne! Problemet er at de som bestemmer i musikk-Norge ikke har det!

Hva irriterer dere mest i musikk-Norge?

– Forsiktighet, kommer det raskt fra Ingrid.

– Inderlig rock, sier Louis.

– Norge har ingenting å bidra med, men det er ikke en kjeft som har forstått det. Folk orker ikke tenke nytt, de er for daffe og mette. Det er enklest å følge en oppskrift som selger. Beglomeg er imot absolutt alt og alle. Vi passer ikke inn noen steder, sier Raymond.

– Men vi kan spille hvor som helst.

En seig jam av et ekstranummer går mot slutten. Til slutt er det bare Raymond igjen på scenen. Han er ikke ferdig. Han vil si noen siste ord, men mikrofonen er ikke på. Han gestikulerer til lydmannen, prøver en annen mikrofon. Han blir ignorert. Når ord ikke slipper til, blir Raymond nødt til å snakke et annet språk.

Han snur seg mot publikum, drar ned gulltightsen, bøyer seg fremover, legger hendene på rumpeballene og drar i hver sin retning.

Beglomeg_cmyk_5031_HOVEDjpg

Eurokrjem er ute på Fysisk Format 5. juni.