Kommentar: Å kriminalisere intimkirurgi er å si at kvinner må beskyttes fra seg selv

– Å kriminalisere intimkirurgi vil ikke sette en stopper for utseendepresset det mases utrettelig om, skriver kulturredaktøren i Universitas i sitt svar til Ellen Støkken Dahl.

b
a

Julie Kalager
Kulturredaktør i Universitas

Forrige uke skrev Ellen Støkken Dahl en kommentar der hun tok til orde for å kriminalisere intimkirurgi. Dahl argumenterer for at loven mot kjønnslemlestelse også bør fange opp frivillig kirurgi fordi praksisene er ganske like. Å hakke av klitoris og sy sammen de ytre kjønnsleppene for å hindre at kvinner forvalter egen seksualitet, er imidlertid noe ganske annet enn at en kvinne ønsker å forminske egne kjønnslepper i en relativt smertefri operasjon. Denne nyansen ser ikke Dahl. At operasjonen er estetisk og ikke medisinsk nødvendig synes å provosere Dahl fordi slik praksis opprettholder «myter som er ment å kontrollere kvinners deltagelse i samfunnet». Løsningen for Dahl er å frata kvinnen valget.

Kvinnene forstås som ofre for en mannssjåvinistisk kultur som ikke er klar over at de er ofre.

Debattene som stadig raser om ulike kvinnespørsmål er ofte nedlatende. Hvis det ikke er velvillige feminister som paternalistisk insisterer på at hijaben er kvinnefiendtlig, så er det intimkirurgi som er problemet. Det er aldri debattanten selv som opplever presset, men andre kvinner som «trenger» en hjelpende hånd. Derfor introduseres «nyttige» bullshitfiltre eller halvhjerta oppskrifter på å ta knekken på presset en gang for alle, ved kriminalisering av visse praksiser eller merking av retusjert reklame. På den måten okkuperer debattantene en stilling hevet over presset, der de kan innta rollen som beskytter, samtidig som de kan tre egen moral nedover hodene på andre kvinner. Kvinnene det gjelder, forstås nemlig som ofre for en mannssjåvinistisk kultur som ikke er klar over at de er ofre.

Dahl hevder at norske kvinner ikke vet at vaginaer ser forskjellige ut, men at alle tror det Dahl kaller «den flate idealvulvaen», er normalen. Med det fremstiller hun norske kvinner både som svake og som uvitende. Til tross for snakk om å utvide kjønnskategoriene og dempe presset, foretar flere av disse debattantene moralske dommer over kvinner som er misfornøyd med eget utseende under dekke av omsorg og feministisk politikk. Å ønske estetiske operasjoner kan nemlig ikke skje av egen vilje, men er et symptom på at kvinner higer etter bekreftelse fra menn.

Til tross for snakk om å utvide kjønnskategoriene og dempe presset, foretar flere av disse debattantene moralske dommer over kvinner som er misfornøyd med eget utseende.

Intimkirurgi er riktignok problematisk og kan sees på som en manifestasjon på vår tids skjønnhetshysteri. Men å kriminalisere intimkirurgi vil ikke sette en stopper for utseendepresset det mases utrettelig om. Dahls kritikk går på at kvinner blir presset av samfunnet rundt seg til å se ut på en viss måte, og at rollen kvinner blir gitt dermed er ufri. Kvinnene har altså ingen fri vilje, og problemet skal løses av Dahl ved å frata kvinnen valget om å utføre frivillige operasjoner på egen kropp. Dahls patroniserende prosjekt er altså å beskytte norske kvinner fra seg selv.

Når den feministiske debatten stadig finner nye, marginaliserte kvinnegrupper som «trenger hjelp», skaper bevegelsen nye motsetningspar.

I feministisk teori er kvinnen ofte definert som den andre. Mannen er den første, og kvinnen blir vurdert ut ifra den maskuline normalen. Når den feministiske debatten stadig finner nye, marginaliserte kvinnegrupper som «trenger hjelp», skaper bevegelsen nye motsetningspar. «Feministen» inntar mannens plass med styrke til å stå i mot press fra et mannsdominert samfunn, mens kvinnen med hijab eller operert vagina blir den andre som ikke evnet å stå i mot presset. I praksis byttes bare et paternalistisk kvinnesyn ut med et annet.

Denne teksten ble først publisert i Universitas