Nils Christie (1928 – 2015): Fantastisk forsker og varmt menneske

Vi står i gjeld til Nils Christie, skriver NATT&DAGs ruskommentator Jon Olsen.

b
a

Morgenen 28. mai kom nyheten om at en av Norges største akademiske stjerner, selveste Nils Christie, har gått bort. Christie døde brått 27. mai, og vil huskes som en fantastisk forsker og et varmt menneske med hjerte for enhver som ikke får sine stemmer hørt i samfunnet.

Han var aktiv som foreleser og professor i kriminologi ved UiO til siste slutt, og hans bortgang setter dype spor i et preget fagmiljø.

Nils Christie omtalte seg selv helst som samfunnsforsker, og var blant landets første til å bli utdannet sosiolog, før han ble utnevnt til landets første professor i kriminologi. I sitt virke rakk han å skrive 15 bøker, som har blitt oversatt til over 20 språk.

Han hadde som vanlig rett.

Christie utførte den første studien av norsk tvangsarbeid og alkoholbruk, og var en pionér innenfor studier av folkemord og politisk massevold.

Han var også en kjent stemme for reform av narkotikapolitikken, og hans bok «Den gode fiende» fra 1984 står fremdeles støtt som en grundig, sosiologisk forklaring på narkotikaproblemets status i det norske samfunnet, så vel som internasjonalt.

Christies kritiske bemerkninger om norsk ruspolitikk var alltid svært presise, og hans bøker bidrar fremdeles til en pågående humanisering av samfunnets syn på rusproblematikk.

Nils Christie var også opphavsmann for konfliktrådene i Norge, og bidro egenhendig til en økt samfunnsmessig forståelse av at ungdomskriminalitet er mer enn et ordensproblem som kan løses med kriminalpolitiske virkemidler.

I sin siste bok hevder Christie også at kriminalitet ikke finnes. At han skal ha blitt anklaget for å begå faglig selvmord brød han seg lite om.

I artikkelen «Konflikt som eiendom» fra 1977 skrev Christie om hvordan de profesjonelle partene i en straffesak ofte kan «stjele» konflikten mellom de fornærmede og tiltalte i en straffesak, og hvordan dette fører til en fremmedgjøring som verken virker forsonende eller konfliktløsende.

Christie hevdet at denne fremmedgjøringen fører til en gjennomgående, lavere tillit til domstolen som konfliktløsningsorgan. Han hadde som vanlig rett.

I sin siste bok hevder Christie også at kriminalitet ikke finnes. At han skal ha blitt anklaget for å begå faglig selvmord brød han seg lite om. Handlinger er ikke kriminelle, sier Christie – de blir, og handlingenes mening skapes gjennom sosialt liv. Han ønsket å erstatte rettssystemets straffelyst med mer konstruktive sanksjoner.

I over et halvt århundre var Christie ikke bare en sentral tenker innen kriminologifaget, men en aktiv stemme i det offentlige ordskiftet, både skriftlig og verbalt.

I 2010 skrev Morgenbladet om en episode hvor Christie var på en buss i Oslo sentrum, og ble vitne til en voldsepisode. Christie skrek da ut mot gjerningsmannen: «Du må ikke slå! Uansett hva som har skjedd har du ingen rett til å slå! Sett deg ned!»

Mannen hadde en enorm integritet, og spredte sitt varme menneskesyn gjennom et poetisk språk med filosofisk tyngde. Uten Nils Christie hadde det norske samfunnet utfoldet seg mer sosialt restriktivt enn vi liker å se for oss. Han lærte nordmenn om sosialt ansvar og hva det vil si å være moraliserende på et solid og ærverdig grunnlag. Vi står i gjeld til Nils Christie. Takk for all din visdom.