UKAS HIGH FIVE: Tidligere novelleforfatter Roskva Koritzinsky skal utgi roman

Forfatteren bak Tarjei Vesaas’ debutantpris- og NATT&DAGs Årets Beste 2013-nominerte «Her inne et sted» går fra noveller til roman. Det fortjener en high five.

b
a

Hver uke high fiver vi noen som fortjener det – og spør om det du ikke visste du lurte på.

I dag: Roskva Koritzinsky
Hvem: Norsk forfatter som debuterte i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted, som ble nominert både til Tarjei Vesaas’ debutantpris og NATT&DAGs Årets Beste-pris.
Hvorfor? Skal utgi romanen Flammen og mørket, nylig sendt til korrektur.

Vi starter med en blanding av sportsjournalistikk og litteraturjournalistikk: Hvordan føles det å levere inn en roman sammenlignet med følelsen av å utgi en novellesamling? Kan det sammenlignes? 

Det føltes litt bedre å levere denne gangen, men jeg tror ikke det har noe med sjanger å gjøre. Å skrive sin første bok innebærer en del forvirring. Teksten blir en stemme som man ikke vet helt hvordan man skal forholde seg til etter at den er ferdigskrevet. Kanskje består forvirringen i at den ene boka, når den står alene, blir en slags påstand, selv om den ikke er ment sånn. Med andreboka føler jeg at en samtale er satt i gang. Jeg skjønner på et vis både mindre og mer av hva jeg driver med. Det liker jeg. 

Hvorfor roman? Er det plutselig noe galt med et knippe noveller?

Det er ingenting galt med noveller annet enn at jeg har skrevet det før. Jeg var nysgjerrig på hva som ville skje når jeg nærmet meg et nytt format. Romanen er med andre ord verken mindre eller mer, men noe annet. 

Du la ut et bilde på Facebook med manuset. Postet du det til forlaget, eller printet du det ut for bildets skyld? Uansett: Hvorfor?

Jeg postla det ikke, men mot slutten av skriveprosesen printer jeg ut teksten for å få følelsen av hvordan det er å lese den på papir. Det oppstår en større distanse til teksten når den er et fysisk objekt. Den distansen oppleves som veldig skremmende, men helt nødvendig.

Vil du si noe kort om Flammen og mørket?

Veldig kort: Den handler om en filmkritiker.  Stikkord: Bilder, speilbilder, innlevelse, ensomhet. 

Flamm-o-lemma: Kun utgi Flammesingler resten av karrieren, eller utvikle talefeil og måtte bo resten av livet i den belgiske regionen Flamdern? 

FLandern

SLOTT: Et av flere slott i den belgiske regionen Flandern. FOTO: Wikimedia

– Å ikke kunne skille mellom m og n… Originalt. Jeg tror jeg går for den. Har aldri vært i Belgia. 

Da N&D intervjuet deg i 2013, nevnte du en rekke litterære størrelser som årets største leseropplevelse. Hva med i år?

Skal jeg nevne én, må det nok bli Ingeborg Bachmanns roman Malina. Den er ikke akkurat fersk, da. Kom ut i 1971. 

I samme intervju spurte vi også om Knausgård, som er evig aktuell. Følger du med på bruduljene? Kan du forstå Karl Ove? Kan du forstå de svenske kritikerne? 

– Jeg har fulgt sånn halvveis med. Jeg ser at Knausgårds innlegg svekkes av at han ber om en større anerkjennelse av ambivalens og kompleksitet, samtidig som hans dom over det svenske samfunnet er temmelig entydig og nådeløs. Det er noe paradoksalt i å hevde at virkeligheten er kompleks, og samtidig tegne et såpass endimensjonalt bilde av et samfunn. I tillegg synes jeg det er rart at han ikke skiller mellom de kritikerne som stempler mennesket Knausgård som umoralsk, og de som problematiserer og undersøker forfatterskapet hans. Det sistnevnte bør vel ønskes velkomment?

Når dét er sagt, synes jeg det er viktige ting han tar opp. Det politiske språket er et enten/eller-språk. For eller imot. En forenkling som selvfølgelig har en viktig funksjon for å organisere et samfunn, men som også fremstår som ganske fattig i møte med opplevelsen av å være til. Jeg synes man bør kunne diskutere temaer i kunsten med en nysgjerrighet framfor moralisme. Snakke om hva, hvordan og hvorfor noe skrives, i stedet for hvorvidt det burde vært skrevet. Det er helt uinteressant å lese en bok eller se en film om man ikke møter kunstneren på halvveien. Så kan man mislike verket eller problematisere det derfra. Jeg blir ganske matt av uttalelser av typen «en velskrevet og interessant bok, men har vi ikke lest nok bøker om syke kvinner/seksuelt frustrerte menn?» Man kan ikke møte kunsten utenfra på den måten, det blir helt håpløst. Om noe er godt eller dårlig handler vel om helt andre ting enn disse merkelappene?

Når Jonas Gardell skriver at «problemet med disse heteroseksuelle, hvite mennene er at de aldri har lært seg å tåle smeller. (…) Kvinner og homser og transepersoner har ikke tid til å synes synd på oss selv. Vi har en kamp å utkjempe.Til forskjell fra andre som fremfor alt har en kamp de skal selge» er det et syn jeg på ingen måte deler, og som jeg tenker at kan virke undergravende om man ønsker at «kvinner og homser og transpersoner» (for en kategori!) i sine kunstneriske virker skal få være med og definere hva det vil si å være et menneske. Jeg kjøper ikke ideen om at å bruke merkelappen «undertrykt» til å sable ned/latterliggjøre andres virkelighetsoppfatning skaper mer frihet. Vi har i Skandinavia – tross alt – også et ganske stort handlingsrom. Jeg tror den beste måten å bedrive likestillingen videre på, i hvert fall innen kunstfeltet, er å bruke dette rommet til å ta sine egne erfaringer og livsfølelse på alvor og skape noe ut av det, det være seg om man er en femti år gammel mann eller en tjue år gammel jente – eller noe helt annet. Kall meg gjerne naiv. 

Hvem er Norges største litterære talent?

– Av de unge og uetablerte? Jeg holder en knapp på Eline Lund FjærenSærlig andreboka hennes, Klokken og sengen, har dette ved seg som i mine øyne kjennetegner virkelig god litteratur: Den framstår som udogmatisk og lite forfengelig, samtidig som den er skrevet med inderlighet og grundighet.   Av de helt ferske har jeg også stor tro på Gine Cornelia Pedersen. 

LES OGSÅ: UKAS HIGH FIVE med Eline Lund Fjæren

Roskva Koritzinsky